«For konge og fedreland» av og med Shabana Rehman, Oslo Nye Centralteatret. Regi: Svein Sturla Hungnes. Mer alvor enn latter.
Selvbiografi fra scenen
«For konge og fedreland» er ikke et standupshow. Det er Shabana Rehmans fortelling om Shabana Rehman.
TEATER: Jeg forventet et standupshow. Jeg kom til en forestilling som befant seg et sted mellom foredraget og fortellerteatret. «For konge og fedreland» er Shabana Rehmans fortelling om hvordan hun kom fram til sin norske identitet.
Privat
Komikeren Shabana Rehman og samfunnsdebattanten Shabana Rehman støtter seg ofte og gjerne til erfaringer fra privatpersonen Shabana Rehmans liv. Hun har vært mer åpenhjertig enn de fleste. Hun har snakket om vold, usikkerhet og menneskeverd. Hun har selv møtt de problemer som kommer av å stå mellom kulturer og ikke bli helt og fullt akseptert av noen av dem, og hun har brukt sin egen historie og sin egen kropp i sitt arbeid.
I «For konge og fedreland» går hun enda lengre i privatiseringen. Her er både komikeren og debattanten satt til side til fordel for privatpersonen. Fra startsekvensen, med konkursrettsberetning, visning av private bryllupsbilder og bortauksjonering av brudekjolen, til slutten, når hun innser hvor sterke bånd hun har til Norge, er det hennes egne private tanker om hennes egne private identitet som er tema. Det handler om å «finne seg selv», og det handler om å bestemme seg for hvor man skal lete.
Alene og ikke
Hun står alene på scenen, og med unntak av 15-20 kofferter, brudekjolen som skal auksjoneres bort og noen få kostymeskift, er forestillingen uten ytre effekter. Likevel er ikke formen standupkomikkens. Formålet er ikke latter. Formålet er forståelse. «For konge og fedreland» følger Shabanas egen vei fram mot norsk patriotisme. Det er ikke bare hennes vei: I «For konge og fedreland» trekker hun inn hele familiehistorien, fra farens ferd fra Pakistan til Norge og brevene han skrev hjem til familien, til hennes egen retur til landet etter et opphold i USA. På mange måter er både farens og datterens historie den klassiske immigrantfortellingen, en klassereise som handler om håp om et bedre liv for seg og sine, om tilbakeslag og om ikke å gi seg.
Shabana Rehman måtte til USA for å forstå hvor norsk hun er. Med «For konge og fedreland» vil hun at hennes publikum skal forstå det samme.
Premiere var 19.11.09.
Tuesday, November 24, 2009
Wednesday, November 11, 2009
November 2009: Bør Børson jr.
«Bør Børson Jr.» av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkberget, til nordnorsk ved Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Kristian Fr. Figenschow jr, Ida Holten Worsøe, Mikkel Gaup m.fl. Regi og koreografi: Tomas Glans. Musikalsk ledelse: Tore Nedgård.
Finanskrise i Harryland.
TERNING: FIRE
Kitsch og camp
«Bør Børson» var alltid vulgær. Nå mer enn noensinne.
MUSIKAL: Han er en liten fisk i en stor dam, og han er ikke en gang særlig svømmedyktig. Det stopper ikke Bør Børson (Kristian Fr. Figenschow jr.). Gründeren har ambisjoner, og da er realitetsforståelsen mindre viktig.
Hålogaland Teater har tatt bondetampen ut av Trøndelag og plassert ham på en campingplass et sted i Nord-Norge. På «Olderstad Camp og Shopping» skal det tjenes penger, og at verken kjøpmann eller kunder noen penger har, er intet hinder for håpet om fortjeneste. Her fråtses det i pølser, øl, grilldresser, dypt utringede paljettkjoler og 70-tallsshorts av den lite flatterende korte typen. Bør selv går rundt og forsøker å være storkar. Vi kjenner igjen formspråket fra andre Figenschow-roller, flirende, fjollete, hjertelig fomlete. Det passer figuren, og lenge er den oppdaterte «Bør Børson» en underholdende, lettfattelig innføring i kredittkniper, spekulasjonsfarer og hva som skjer når man låner seg til fant. Den er strammet inn fra tidligere versjoner, og dødpunkter finnes ikke. Som finanskriseforklaring er «Bør Børson» allegori god som noen. Men etter hvert blir det tydelig at virkemidlene er for ensformige. Effekter gjentas og gjentas igjen. Bifigurer blir for like, og takt og tempo varieres ikke. De få overraskelsene som finnes, ligger i koreografien (Zolen og Månens Michael Jackson-hyllest framfor alt). Men Tomas Glans har ikke lagt like mye arbeid i regi og dramaturgi, og resultatet blir litt for masete. «Bør Børson» er like heseblesende høyrøstet fra start til slutt.
Premiere var 06.11.09.
Finanskrise i Harryland.
TERNING: FIRE
Kitsch og camp
«Bør Børson» var alltid vulgær. Nå mer enn noensinne.
MUSIKAL: Han er en liten fisk i en stor dam, og han er ikke en gang særlig svømmedyktig. Det stopper ikke Bør Børson (Kristian Fr. Figenschow jr.). Gründeren har ambisjoner, og da er realitetsforståelsen mindre viktig.
Hålogaland Teater har tatt bondetampen ut av Trøndelag og plassert ham på en campingplass et sted i Nord-Norge. På «Olderstad Camp og Shopping» skal det tjenes penger, og at verken kjøpmann eller kunder noen penger har, er intet hinder for håpet om fortjeneste. Her fråtses det i pølser, øl, grilldresser, dypt utringede paljettkjoler og 70-tallsshorts av den lite flatterende korte typen. Bør selv går rundt og forsøker å være storkar. Vi kjenner igjen formspråket fra andre Figenschow-roller, flirende, fjollete, hjertelig fomlete. Det passer figuren, og lenge er den oppdaterte «Bør Børson» en underholdende, lettfattelig innføring i kredittkniper, spekulasjonsfarer og hva som skjer når man låner seg til fant. Den er strammet inn fra tidligere versjoner, og dødpunkter finnes ikke. Som finanskriseforklaring er «Bør Børson» allegori god som noen. Men etter hvert blir det tydelig at virkemidlene er for ensformige. Effekter gjentas og gjentas igjen. Bifigurer blir for like, og takt og tempo varieres ikke. De få overraskelsene som finnes, ligger i koreografien (Zolen og Månens Michael Jackson-hyllest framfor alt). Men Tomas Glans har ikke lagt like mye arbeid i regi og dramaturgi, og resultatet blir litt for masete. «Bør Børson» er like heseblesende høyrøstet fra start til slutt.
Premiere var 06.11.09.
Oktober 2009: Julelatter 3
«Julelatter3» av og med Jon Schau, Hans Morten Hansen, Baste Bolstad og Sigrid Bonde Tusvik, Latter. Regi: Vedmund Vik. Mager julekost.
TERNING: TRE
Hul julelatter
«Julelatter3» er ingen gavepakke.
SHOW: «Ikke glem oss, vær så snill», synger Hans Morten Hansen, Baste Bolstad, Jon Schau og Sigrid Bonde Tusvik i «Julelatter»s avslutningsnummer, til tekst av Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen. Dessverre er få av showets tekster like poengterte som denne, og resultatet er sørgelig lett forglemmelig.
Regissør Vemund Vik har gjort sitt beste for å skape variasjon i det som er, med raske stemningsskifter og med ulike samarbeidskonstellasjoner de fire komikerne imellom. Men tekstmaterialet er gjennomgående svakt, og litt for ofte er vitsene av det slag som er morsomst hvis man har bøttet juleakevitten før man hører dem. Helst svært kort tid før man hører dem. Særlig gjelder dette Baste Bolstads bidrag, som i hovedsak består av resirkulerte gamle groviser, og som for øvrig spiller på like gamle fordommer. Friskere er Sigrid Bonde Tusviks kjendiskurs (eller «skjendisskurs», som hennes glamourmodellklone ville ha sagt det) og «velmente» forsøk på å fylle ut skjemaet fra Blodbanken, samt Jon Schaus nylesning av Donald Duck, selv om en ikke kan påstå at noen av delene er nyskapende. Schaus samiske julenisse vinner også en del publikumshjerter, men undertegnede mener at også den er et oppkok av forslitte finnmarksmyter vi har hørt før – selv om, det skal han ha, enkelte deler klarer å overraske. Hans Morten Hansen blir en brobygger i selskapet, anvendelig i samspill, sympatisk alene.
Premiere var 28.10.09.
TERNING: TRE
Hul julelatter
«Julelatter3» er ingen gavepakke.
SHOW: «Ikke glem oss, vær så snill», synger Hans Morten Hansen, Baste Bolstad, Jon Schau og Sigrid Bonde Tusvik i «Julelatter»s avslutningsnummer, til tekst av Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen. Dessverre er få av showets tekster like poengterte som denne, og resultatet er sørgelig lett forglemmelig.
Regissør Vemund Vik har gjort sitt beste for å skape variasjon i det som er, med raske stemningsskifter og med ulike samarbeidskonstellasjoner de fire komikerne imellom. Men tekstmaterialet er gjennomgående svakt, og litt for ofte er vitsene av det slag som er morsomst hvis man har bøttet juleakevitten før man hører dem. Helst svært kort tid før man hører dem. Særlig gjelder dette Baste Bolstads bidrag, som i hovedsak består av resirkulerte gamle groviser, og som for øvrig spiller på like gamle fordommer. Friskere er Sigrid Bonde Tusviks kjendiskurs (eller «skjendisskurs», som hennes glamourmodellklone ville ha sagt det) og «velmente» forsøk på å fylle ut skjemaet fra Blodbanken, samt Jon Schaus nylesning av Donald Duck, selv om en ikke kan påstå at noen av delene er nyskapende. Schaus samiske julenisse vinner også en del publikumshjerter, men undertegnede mener at også den er et oppkok av forslitte finnmarksmyter vi har hørt før – selv om, det skal han ha, enkelte deler klarer å overraske. Hans Morten Hansen blir en brobygger i selskapet, anvendelig i samspill, sympatisk alene.
Premiere var 28.10.09.
Sunday, October 11, 2009
Oktober 2009: Du ska få en dag i mårå
«Du ska få en dag i mårå» av Runar Borge basert på Alf Prøysen, Det Norske Teatret. Med: Siw Anita Andersen, Jon Eivind Gullord, Helga Guren, Gjertrud Jynge m.fl. Regi: Runar Borge. Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen.
Nostalgi for nye generasjoner.
TERNING: FIRE
Sirkus Prøysen
«Du ska få en dag i mårå» er en stemningsfull Prøysen-hyllest.
MUSIKKTEATER: Moderne grep til tross har «Du ska få en dag i mårå» et nostalgisk, lett gammeldags preg. Stykket dveler ved Prøysens ord i en teaterforestilling som er dels sirkus, dels tivoli, dels kabaret. Variasjonen er stor, men tempoet er saktere enn dagens barn er vant til. Kanskje har de godt av det, kanskje vil noen av dem synes dette er «Barnetimen for de største». Mor og far, bestemor og bestefar vil nemlig ikke ha problemer med å kjenne igjen og nyte stilgrep fra sin barndoms Prøysen-tv eller –radio.
Vi begynner i en grå gatevirkelighet, der to blakke musikanter etter mal av Kanutten og Romeo Clive (Siw Anita Andersen og Jon Eivind Gullord) sliter for føden. Men morgendagen hører blanke ark og fargestifter til, og den tar de to inn i en verden der dyr kan snakke og synge og der fantasien bygger både sirkus og tivoli.
Den røde tråden er klippet opp i mange biter, men «Du ska få en dag i mårå» hyller Prøysens oppfinnsomhet og gir et gjensyn med mange av hans figurer. Vi møter Teskjekjerringa, Bolla Pinnsvin og Nøtteliten, Helene Harefrøken, Tor Tordivel og Marians gode, gamle teddybjørn. «Du ska få…» legger vekt på Prøysens barnetekster, og mange av salens voksne vil nok tenke at Borge godt kunne ha inkludert flere av hans bittersøte og tvetydige dikt. Noen få av dem får vi, men «Du skal få en dag i mårå» legger størst vekt på det muntre, optimistiske, enkle og barnevennlige i Prøysen-produksjonen.
Tonefølget er herlig uforutsigbart, krydret med jazzakkorder, steppetakter og stev, blant mye annet, upåklagelig framført av et femmanns orkester som aldri lar det instrumentale ta oppmerksomheten bort fra ordene. Et samlet ensemble av sangere, dansere og skuespillere imponerer, men den største overraskelsen er Helga Guren, som opptrer som sirkusprinsesse og gir begrepet «å slå hjul» en ny betydning.
Premiere var 08.10.09.
Nostalgi for nye generasjoner.
TERNING: FIRE
Sirkus Prøysen
«Du ska få en dag i mårå» er en stemningsfull Prøysen-hyllest.
MUSIKKTEATER: Moderne grep til tross har «Du ska få en dag i mårå» et nostalgisk, lett gammeldags preg. Stykket dveler ved Prøysens ord i en teaterforestilling som er dels sirkus, dels tivoli, dels kabaret. Variasjonen er stor, men tempoet er saktere enn dagens barn er vant til. Kanskje har de godt av det, kanskje vil noen av dem synes dette er «Barnetimen for de største». Mor og far, bestemor og bestefar vil nemlig ikke ha problemer med å kjenne igjen og nyte stilgrep fra sin barndoms Prøysen-tv eller –radio.
Vi begynner i en grå gatevirkelighet, der to blakke musikanter etter mal av Kanutten og Romeo Clive (Siw Anita Andersen og Jon Eivind Gullord) sliter for føden. Men morgendagen hører blanke ark og fargestifter til, og den tar de to inn i en verden der dyr kan snakke og synge og der fantasien bygger både sirkus og tivoli.
Den røde tråden er klippet opp i mange biter, men «Du ska få en dag i mårå» hyller Prøysens oppfinnsomhet og gir et gjensyn med mange av hans figurer. Vi møter Teskjekjerringa, Bolla Pinnsvin og Nøtteliten, Helene Harefrøken, Tor Tordivel og Marians gode, gamle teddybjørn. «Du ska få…» legger vekt på Prøysens barnetekster, og mange av salens voksne vil nok tenke at Borge godt kunne ha inkludert flere av hans bittersøte og tvetydige dikt. Noen få av dem får vi, men «Du skal få en dag i mårå» legger størst vekt på det muntre, optimistiske, enkle og barnevennlige i Prøysen-produksjonen.
Tonefølget er herlig uforutsigbart, krydret med jazzakkorder, steppetakter og stev, blant mye annet, upåklagelig framført av et femmanns orkester som aldri lar det instrumentale ta oppmerksomheten bort fra ordene. Et samlet ensemble av sangere, dansere og skuespillere imponerer, men den største overraskelsen er Helga Guren, som opptrer som sirkusprinsesse og gir begrepet «å slå hjul» en ny betydning.
Premiere var 08.10.09.
Oktober 2009: Nordaførr
«Nordaførr» av Jostein Kirkeby-Garstad, Kim Sørensen og Atle Halstensen, basert på Halvdan Sivertsens musikk og tekster, Nordland Teater, Bodø Kulturhus. Med: Henriette Faye-Schøll, Heidi Ruud Ellingsen, Andreas Kolstad m.fl. Regi: Pål Øverland. Musikalsk ledelse: Sissel Brean Hovind.
Havet og kjærligheten. Og så videre.
TERNING: FIRE
Både og
Halvdan Sivertsen-musikalen «Nordaførr» veksler mellom det vakre og det betydningsløse.
MUSIKAL: To temaer står særlig sentralt i «Nordaførr», slik de gjør det i Halvdan Sivertsens store viseproduksjon: Kjærlighet og tilhørighet. Det lengtes ut og det lengtes hjem, men uansett hvor man er, kan man kjenne seg hjemme når man er sammen med det mennesket man deler livet med. Sterkest er oppsetningen når den holder seg til disse temaene, svakest er den når den tar omveier og går inn i digresjoner. Det gjør den litt for ofte. Noen av avsporingene er sjarmerende og fulle av humør (som «Sverre nord i været» og cupfinaletilbakeblikket i -93), andre virker unødvendige, muligens motivert av å få med sanger forfatterne har et særlig forhold til, mer enn av at de skal passe inn i handlingen («Vi vil leve lenge, vi», «Pus har løpetid»).
Men der Halvdan Sivertsen oftest skriver om den trygge kjærligheten, den sikre, velutprøvde parkjærligheten som allerede har fått vise at den tåler vær og vind og hverdager, biter «Nordaførr»-kjærligheten mer fra seg. Rettnok er settingen en bryllupsfeiring, men vi får likevel konstante påminnelser om det ustabile i kjærligheten, om valgene som må tas på nytt og om de gangene det ikke varer. Aller best gjøres dette i symboltunge «Aldri så nær som da, så nær som nu» (med Andreas Kolstad og Maria Bock som de mest sentrale aktørene), mens den i andre scener (som for eksempel far-datterkrangelen mellom Gudmund Gulljord og Heidi Ruud Ellingsen og flere av parscenene mellom brudeparet Gulljord og Nina Bendiksen) sliter med å komme under og forbi klisjeene.
De åtte i ensemblet har alle omtrent like store roller. Tre av dem skiller seg likevel ut: Heidi Ruud Ellingsen og Henriette Faye-Schjøll framstår både som dyktigere dansere og mer kompetente sangere enn sine medspillere, mens Nordland Teater-veteranen Andreas Kolstad med små grep og nøktern mimikk får vise at han behersker skuespillerfaget.
Premiere var i Bodø Kulturhus 04.10.09.
Havet og kjærligheten. Og så videre.
TERNING: FIRE
Både og
Halvdan Sivertsen-musikalen «Nordaførr» veksler mellom det vakre og det betydningsløse.
MUSIKAL: To temaer står særlig sentralt i «Nordaførr», slik de gjør det i Halvdan Sivertsens store viseproduksjon: Kjærlighet og tilhørighet. Det lengtes ut og det lengtes hjem, men uansett hvor man er, kan man kjenne seg hjemme når man er sammen med det mennesket man deler livet med. Sterkest er oppsetningen når den holder seg til disse temaene, svakest er den når den tar omveier og går inn i digresjoner. Det gjør den litt for ofte. Noen av avsporingene er sjarmerende og fulle av humør (som «Sverre nord i været» og cupfinaletilbakeblikket i -93), andre virker unødvendige, muligens motivert av å få med sanger forfatterne har et særlig forhold til, mer enn av at de skal passe inn i handlingen («Vi vil leve lenge, vi», «Pus har løpetid»).
Men der Halvdan Sivertsen oftest skriver om den trygge kjærligheten, den sikre, velutprøvde parkjærligheten som allerede har fått vise at den tåler vær og vind og hverdager, biter «Nordaførr»-kjærligheten mer fra seg. Rettnok er settingen en bryllupsfeiring, men vi får likevel konstante påminnelser om det ustabile i kjærligheten, om valgene som må tas på nytt og om de gangene det ikke varer. Aller best gjøres dette i symboltunge «Aldri så nær som da, så nær som nu» (med Andreas Kolstad og Maria Bock som de mest sentrale aktørene), mens den i andre scener (som for eksempel far-datterkrangelen mellom Gudmund Gulljord og Heidi Ruud Ellingsen og flere av parscenene mellom brudeparet Gulljord og Nina Bendiksen) sliter med å komme under og forbi klisjeene.
De åtte i ensemblet har alle omtrent like store roller. Tre av dem skiller seg likevel ut: Heidi Ruud Ellingsen og Henriette Faye-Schjøll framstår både som dyktigere dansere og mer kompetente sangere enn sine medspillere, mens Nordland Teater-veteranen Andreas Kolstad med små grep og nøktern mimikk får vise at han behersker skuespillerfaget.
Premiere var i Bodø Kulturhus 04.10.09.
Tuesday, September 29, 2009
September 2009: Jan Herwitz
«Jan Herwitz» av Hans Wiers-Jenssen, Den Nationale Scene. Med: Even Stormoen, Lasse Lindtner, Wenche Kvamme m.fl. Regi: Per Jansen.
Skamløst publikumsfrieri.
Made in Bergen
I Bergen er der tre ingredienser som sikrer suksess: Dialektlek, et bypatriotisk typegalleri, samt allsang av «Nystemten». «Jan Herwitz» har alle tre.
TEATER: Bergenskomedien «Jan Herwitz» ble første gang oppført i Oslo (!) i 1913. Siden er komedien vist flere hundre ganger på DNS i Bergen. Den er sett av mer enn 300 000 publikummere. Forrige gang var i 1999, da også flere av årets aktører var med. Lasse Lindtner overtok da rollen som svoger Bøschen direkte fra sin far, og spiller den nå for andre gang. Wenche Kvamme gjør rollen som husjomfru Henriksen for tredje gang. Even Stormoen er ny som kjøpmann Herwitz, men til gjengjeld er det forrige mann i rollen, Per Jansen, som har regien.
All denne tradisjonen skaper «Jan Herwitz»’ aller største fallgruve: At stykket oppleves som musealt eller utgått på dato. Samtidig gir det styrke i form av gjenkjennelighet. Publikum føler eierskap, kanskje endog kjærlighet, til en forestilling med så sterke lokale tradisjoner. Slik er suksessen sikret, uansett kvalitet.
Visse kvaliteter har «Jan Herwitz», først og fremst er et frodig, fargerikt språk med så mange sjeldne dialektuttrykk at selv bergenserne kan trenge ordliste - og får det, i teaterprogrammet. Det er velformulert og velformet, og Jansen har valgt en tilstrekkelig nøktern spillestil til at uttrykket oppleves som oppdatert. Men intrigen er for enkel for et helaftens skuespill i 2009, og typegalleriet når ikke utover klisjeene.
Kjøpmann Herwitz (Stormoen) mener at hans avdøde far, Jan H, var et geni. Det er en mening han er alene om, og fornærmet trekker han seg unna det sosiale liv. Det vil verken svogeren eller husholdersken ha noe av, den første fordi han henter sin daglige moro i å gjøre narr av Herwitz jr. og sr., den siste fordi hun frykter at de fem Herwitz-døtrene vil bli gamle jomfruer. Hjulpet av en østlandsleges forelskelse i den ene av døtrene (Frode Bjorøy og Siren Jørgensen) må både Herwitz’ og folkemeningen forandres, skal alt ende godt. Vi røper neppe for mye om vi antyder at det gjør det, etter to og en halv time der den viktigste moroa ligger i rivaliseringen mellom svogre, og den ordbruk som følger med nevnte rivalisering. En dobbeltmoralistisk bypatriotisme (det viktigste er hva man mener i Bergen, men enda viktigere er det hva man mener i København – glem for all del Oslo!) gir også komisk effekt. Men publikumssuksessen? Ja, den er nok først og fremst sikret gjennom allsang på selveste «Nystemten».
Premiere var på DNS 26.09.09.
Skamløst publikumsfrieri.
Made in Bergen
I Bergen er der tre ingredienser som sikrer suksess: Dialektlek, et bypatriotisk typegalleri, samt allsang av «Nystemten». «Jan Herwitz» har alle tre.
TEATER: Bergenskomedien «Jan Herwitz» ble første gang oppført i Oslo (!) i 1913. Siden er komedien vist flere hundre ganger på DNS i Bergen. Den er sett av mer enn 300 000 publikummere. Forrige gang var i 1999, da også flere av årets aktører var med. Lasse Lindtner overtok da rollen som svoger Bøschen direkte fra sin far, og spiller den nå for andre gang. Wenche Kvamme gjør rollen som husjomfru Henriksen for tredje gang. Even Stormoen er ny som kjøpmann Herwitz, men til gjengjeld er det forrige mann i rollen, Per Jansen, som har regien.
All denne tradisjonen skaper «Jan Herwitz»’ aller største fallgruve: At stykket oppleves som musealt eller utgått på dato. Samtidig gir det styrke i form av gjenkjennelighet. Publikum føler eierskap, kanskje endog kjærlighet, til en forestilling med så sterke lokale tradisjoner. Slik er suksessen sikret, uansett kvalitet.
Visse kvaliteter har «Jan Herwitz», først og fremst er et frodig, fargerikt språk med så mange sjeldne dialektuttrykk at selv bergenserne kan trenge ordliste - og får det, i teaterprogrammet. Det er velformulert og velformet, og Jansen har valgt en tilstrekkelig nøktern spillestil til at uttrykket oppleves som oppdatert. Men intrigen er for enkel for et helaftens skuespill i 2009, og typegalleriet når ikke utover klisjeene.
Kjøpmann Herwitz (Stormoen) mener at hans avdøde far, Jan H, var et geni. Det er en mening han er alene om, og fornærmet trekker han seg unna det sosiale liv. Det vil verken svogeren eller husholdersken ha noe av, den første fordi han henter sin daglige moro i å gjøre narr av Herwitz jr. og sr., den siste fordi hun frykter at de fem Herwitz-døtrene vil bli gamle jomfruer. Hjulpet av en østlandsleges forelskelse i den ene av døtrene (Frode Bjorøy og Siren Jørgensen) må både Herwitz’ og folkemeningen forandres, skal alt ende godt. Vi røper neppe for mye om vi antyder at det gjør det, etter to og en halv time der den viktigste moroa ligger i rivaliseringen mellom svogre, og den ordbruk som følger med nevnte rivalisering. En dobbeltmoralistisk bypatriotisme (det viktigste er hva man mener i Bergen, men enda viktigere er det hva man mener i København – glem for all del Oslo!) gir også komisk effekt. Men publikumssuksessen? Ja, den er nok først og fremst sikret gjennom allsang på selveste «Nystemten».
Premiere var på DNS 26.09.09.
September 2009: Taube
«Taube» av Bentein Baardson og Bodil Kvamme basert på Evert Taube, Edderkoppen. Med: Erik Wenberg Jacobsen, Andrea Bræin Hovig, Teodor Janson, Hilde Lyrån, m.fl. Regi: Bentein Baardson. Musikalsk ansvarlig: Morten Michelsen.
Dvelende tonedikt.
TERNING: FIRE
Langdryg skjønnhet
«Taube» er en nydelig hyllest. Men den er for lang.
MUSIKKTEATER: Det er så pent, så pent. Scenebildet er vakkert. Lydbildet er vakkert. Og om gjentakelsene blir vel mange, er «Taube» likevel en usedvanlig stilren forestilling. Paradenumrene er mange og skjønnhetsfeilene få. Skjønt, sekvensene der Taube psykoanalyseres og hans kvinnesyn og moralske svakheter karakteriseres, er unødvendige. Vi trenger ikke at Ellinor (Hilde Lyrån) forteller oss at han idealiserte prostitusjon og hadde et «forferdelig» kvinnesyn. Det vet vi allerede. Simpelthen ved å bruke Taubes egne ord demonstrerer «Taube» igjen og igjen hvordan Evert Taube skjønnmalte både kvinners slit og menns slit. Slitet på havet. Slitet i havna. Slitet på pampasen. Slitet i prostitusjonen. Også forestillingen skjønnmaler og sentimentaliserer, slik den må, når motivkretsen er Taubes og sangene er hans.
All skjønnmalingen resulterer, naturligvis, i skjønnhet. «Taube» er som å tre inn i en av Toulouse-Lautrecs stiliserte nattklubb-plakater, rendyrkede vakre utsnitt i rødt, svart, hvitt og toner av brunt. Skyggesilhuetter mot skjermer i vekslende farger gir assosiasjoner til stumfilm og betagende vakker sang ledsager de dvelende bildene. Endelig får Teodor Janson bruke sin mektige sangstemme i en rolle der pomp og prakt og patos er ønsket. Endelig får Erik Wenberg Jacobsen spille sjarmør. Andrea Bræin Hovig er også en fryd i sin rolle som trassig forelskede Carmencita – selv om det ikke hadde skadet om hun og Wenberg Jacobsen hadde fått litt grundigere tangoundervisning.
Mot slutten blir det litt for mye av det gode. Dype tolkninger er det jo ikke snakk om, og det er de samme motivene som gjentas på ny og på ny. Da oppstår ønsket om at Baardson & Kvamme hadde gjort et strengere sangutvalg i sin hyllest til Taube, før forestillingen hadde blitt presentert for publikum. Men pent er alt.
Premiere var på Edderkoppen 18.09.09
Dvelende tonedikt.
TERNING: FIRE
Langdryg skjønnhet
«Taube» er en nydelig hyllest. Men den er for lang.
MUSIKKTEATER: Det er så pent, så pent. Scenebildet er vakkert. Lydbildet er vakkert. Og om gjentakelsene blir vel mange, er «Taube» likevel en usedvanlig stilren forestilling. Paradenumrene er mange og skjønnhetsfeilene få. Skjønt, sekvensene der Taube psykoanalyseres og hans kvinnesyn og moralske svakheter karakteriseres, er unødvendige. Vi trenger ikke at Ellinor (Hilde Lyrån) forteller oss at han idealiserte prostitusjon og hadde et «forferdelig» kvinnesyn. Det vet vi allerede. Simpelthen ved å bruke Taubes egne ord demonstrerer «Taube» igjen og igjen hvordan Evert Taube skjønnmalte både kvinners slit og menns slit. Slitet på havet. Slitet i havna. Slitet på pampasen. Slitet i prostitusjonen. Også forestillingen skjønnmaler og sentimentaliserer, slik den må, når motivkretsen er Taubes og sangene er hans.
All skjønnmalingen resulterer, naturligvis, i skjønnhet. «Taube» er som å tre inn i en av Toulouse-Lautrecs stiliserte nattklubb-plakater, rendyrkede vakre utsnitt i rødt, svart, hvitt og toner av brunt. Skyggesilhuetter mot skjermer i vekslende farger gir assosiasjoner til stumfilm og betagende vakker sang ledsager de dvelende bildene. Endelig får Teodor Janson bruke sin mektige sangstemme i en rolle der pomp og prakt og patos er ønsket. Endelig får Erik Wenberg Jacobsen spille sjarmør. Andrea Bræin Hovig er også en fryd i sin rolle som trassig forelskede Carmencita – selv om det ikke hadde skadet om hun og Wenberg Jacobsen hadde fått litt grundigere tangoundervisning.
Mot slutten blir det litt for mye av det gode. Dype tolkninger er det jo ikke snakk om, og det er de samme motivene som gjentas på ny og på ny. Da oppstår ønsket om at Baardson & Kvamme hadde gjort et strengere sangutvalg i sin hyllest til Taube, før forestillingen hadde blitt presentert for publikum. Men pent er alt.
Premiere var på Edderkoppen 18.09.09
September 2009: Frustrerte Fyrer
«Frustrerte fyrer» av Karsten Fullu, Espen Hana, Trond Hanssen m.fl, Dizzie Showteater. Med: Sven Nordin, Nils Vogt, Tor Erik Gunstrøm og Espen Hana. Regi: Lars Erik Holter. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.
Best som traust.
TERNING: FIRE
Trauste karer
Best er «Frustrerte fyrer» når de ikke forsøker å fornye seg selv.
SHOW: Det er ikke lett å være Sven Nordin, Nils Vogt, Tor Erik Gunstrøm og Espen Hana og skulle overraske sitt publikum. De fire, og deres regissør Lars Erik Holter vet hva vi forventer av dem. De vet nøyaktig hvilken humorstil de selv forbindes med: Trygt plantet i den norske revytradisjonen som bejubles av «folk flest», med innslag av buskis, store mengder Tore Ryen-inspirasjon, parykker, kostymer, gummiansikter og grimaser. Men lenge klarer de ikke dy seg fra å servere «seg selv» med en «vri». Nordin, Vogt, Gunstrøm og Hana synger Dum Dum Boys. De ljuger på seg pornokarrierer og de spiller mafiosoer med flere «Shut the fuck up» enn i en middels Tarantino-sekvens. Og vi tenker nei. Nei. Nei. Nei og atter nei. For nei, dette er ikke fornyelse til fornøyelse. Dette er kunstig og stivt, det kler dem ikke, og det er ikke en gang morsomt.
Så skjer det noe. Omtrent halvveis ut i showet, legges alle fornyelsesforsøk til side, og de fire går tilbake til den humorstil de er kjent for. Trolig, den stil deres publikum er kommet for å se, kun med den ene lille vri at de fire herrene selv trer ut av rollene sine og kommenterer dem med jevnlige mellomrom. Gunstrøm får være Gunstrøm slik han var i Dizzie Tunes’ storhetstid. Espen Hana får komme med betraktninger ved tangentene. Vogt og Nordin får samspille og utfordre hverandre til å komme med stadig større overdrivelser. Og da begynner «Frustrerte fyrer» underlig nok å leve sitt eget fornøyelige liv. De overraskelsene som kommer etter dette er av det velkomne slaget. Som når Sven Nordin synger hyllest til salens kvinner, spesialskrevet av Jan Eggum for anledningen. Eller når Nordin og Vogt kler seg i kvinneklær og forteller hverandre om hemmelige affærer med, nettopp, Vogt og Nordin. Eller når de samme to spiller supportere for henholdsvis Lyn (Vogt) og Vålerenga (Nordin), i en sann kamp om hvem som er best i by’n. Nyskapende er det ikke. Men det fungerer adskillig bedre enn forsøkene på fornyelse som har kommet før det.
Premiere var på Dizzie Showteater 17.09.09.
Best som traust.
TERNING: FIRE
Trauste karer
Best er «Frustrerte fyrer» når de ikke forsøker å fornye seg selv.
SHOW: Det er ikke lett å være Sven Nordin, Nils Vogt, Tor Erik Gunstrøm og Espen Hana og skulle overraske sitt publikum. De fire, og deres regissør Lars Erik Holter vet hva vi forventer av dem. De vet nøyaktig hvilken humorstil de selv forbindes med: Trygt plantet i den norske revytradisjonen som bejubles av «folk flest», med innslag av buskis, store mengder Tore Ryen-inspirasjon, parykker, kostymer, gummiansikter og grimaser. Men lenge klarer de ikke dy seg fra å servere «seg selv» med en «vri». Nordin, Vogt, Gunstrøm og Hana synger Dum Dum Boys. De ljuger på seg pornokarrierer og de spiller mafiosoer med flere «Shut the fuck up» enn i en middels Tarantino-sekvens. Og vi tenker nei. Nei. Nei. Nei og atter nei. For nei, dette er ikke fornyelse til fornøyelse. Dette er kunstig og stivt, det kler dem ikke, og det er ikke en gang morsomt.
Så skjer det noe. Omtrent halvveis ut i showet, legges alle fornyelsesforsøk til side, og de fire går tilbake til den humorstil de er kjent for. Trolig, den stil deres publikum er kommet for å se, kun med den ene lille vri at de fire herrene selv trer ut av rollene sine og kommenterer dem med jevnlige mellomrom. Gunstrøm får være Gunstrøm slik han var i Dizzie Tunes’ storhetstid. Espen Hana får komme med betraktninger ved tangentene. Vogt og Nordin får samspille og utfordre hverandre til å komme med stadig større overdrivelser. Og da begynner «Frustrerte fyrer» underlig nok å leve sitt eget fornøyelige liv. De overraskelsene som kommer etter dette er av det velkomne slaget. Som når Sven Nordin synger hyllest til salens kvinner, spesialskrevet av Jan Eggum for anledningen. Eller når Nordin og Vogt kler seg i kvinneklær og forteller hverandre om hemmelige affærer med, nettopp, Vogt og Nordin. Eller når de samme to spiller supportere for henholdsvis Lyn (Vogt) og Vålerenga (Nordin), i en sann kamp om hvem som er best i by’n. Nyskapende er det ikke. Men det fungerer adskillig bedre enn forsøkene på fornyelse som har kommet før det.
Premiere var på Dizzie Showteater 17.09.09.
September 2009: 20 Teddy uten filter
«20 Teddy uten filter» av Ragnar Olsen, Sverre Kjelsberg og Iren Reppen, Hålogaland Teater. Med: Sverre Kjelsberg, Maria Haukaas Storeng, Ida Holten Worsøe m.fl. Regi: Iren Reppen. Musikalsk ledelse: Bjørn Simen Lund. Oppstykket Kjelsberg-hyllest.
TERNING: TRE
Flat feiring
«20 Teddy uten filter» er en påkostet storsatsning, og den er forunderlig lite ambisiøs.
KONSERTTEATER: Et ti personer sterkt strengeorkester. Et femmannsband. Seks syngende skuespillere, en poserende sanger, samt Sverre Kjelsberg selv. «20 Teddy uten filter» burde kunne leve opp til en merkelapp som storsatsning. Men teksten har Hålogaland Teater glemt å arbeide med, og resultatet virker sørgelig underutviklet.
MUSIKALSK VELLYD
De musikalske arrangementene er gjennomarbeidede, helhetlige og udelt vellykkede. Bjørn Simen Lund har gjort en kjempejobb i å samordne band og orkester. Hele veien understrekes både det rocka og det melodiske i låtmaterialet, og som musikalsk hitparade er «20 Teddy» imponerende.
Som forestilling på et landsdelteaters hovedscene mangler den mye. Hålogaland Teater kaller det for «konsertteater», og i det ligger en advarsel: Forvent ikke all verden av det teatrale. Men her bør man dessverre ikke forvente noe som helst. Teksten er så flat at skuespillerne ikke kan framstå som annet enn endimensjonale figurer, fragment for fragment.
BILLIGE POENGER
Sverre Kjelsberg har vært rockestjerne og ungpikeidol, visesanger og politisk aktivist, teaterkomponist og HT-veteran, ja, til og med supportersangskriver. Musikalsk kommer alt dette fram. Tekstlig har ikke Hålogaland Teater forsøkt å rekonstruere verken hans liv i musikken eller den kontekst sangene er skrevet i. Vi får høre låtene, men blir ikke kjent med historiene rundt dem og bak dem. Mannen selv står på scenen, men vi blir ikke kjent med ham heller. Mulighetene skusles bort, til fordel for sketsjlignende sekvenser med billige poenger, og slik blir «20 Teddy» bare halve den hyllest den kunne ha vært.
Premiere var på Hålogaland Teater 16.09.09.
TERNING: TRE
Flat feiring
«20 Teddy uten filter» er en påkostet storsatsning, og den er forunderlig lite ambisiøs.
KONSERTTEATER: Et ti personer sterkt strengeorkester. Et femmannsband. Seks syngende skuespillere, en poserende sanger, samt Sverre Kjelsberg selv. «20 Teddy uten filter» burde kunne leve opp til en merkelapp som storsatsning. Men teksten har Hålogaland Teater glemt å arbeide med, og resultatet virker sørgelig underutviklet.
MUSIKALSK VELLYD
De musikalske arrangementene er gjennomarbeidede, helhetlige og udelt vellykkede. Bjørn Simen Lund har gjort en kjempejobb i å samordne band og orkester. Hele veien understrekes både det rocka og det melodiske i låtmaterialet, og som musikalsk hitparade er «20 Teddy» imponerende.
Som forestilling på et landsdelteaters hovedscene mangler den mye. Hålogaland Teater kaller det for «konsertteater», og i det ligger en advarsel: Forvent ikke all verden av det teatrale. Men her bør man dessverre ikke forvente noe som helst. Teksten er så flat at skuespillerne ikke kan framstå som annet enn endimensjonale figurer, fragment for fragment.
BILLIGE POENGER
Sverre Kjelsberg har vært rockestjerne og ungpikeidol, visesanger og politisk aktivist, teaterkomponist og HT-veteran, ja, til og med supportersangskriver. Musikalsk kommer alt dette fram. Tekstlig har ikke Hålogaland Teater forsøkt å rekonstruere verken hans liv i musikken eller den kontekst sangene er skrevet i. Vi får høre låtene, men blir ikke kjent med historiene rundt dem og bak dem. Mannen selv står på scenen, men vi blir ikke kjent med ham heller. Mulighetene skusles bort, til fordel for sketsjlignende sekvenser med billige poenger, og slik blir «20 Teddy» bare halve den hyllest den kunne ha vært.
Premiere var på Hålogaland Teater 16.09.09.
Wednesday, September 16, 2009
August 2009: Standupfestivalen
Ingen spøk
Hvor mange av oss tar humor på alvor?
KOMMENTAR: Den tiende standupfestivalen er i gang, og mange av dem som de neste dagene får oss til å le er navn som er blitt for store og for kjente til å befatte seg med standup til daglig. De har gått videre til prestisjetunge jobber i tv, i film eller på teatrene, men nå er de tilbake der de startet, alene på en scene med en mikrofon og en tekst.
For oss som liker å le er det ingen overraskelse at dette er vel så vanskelig som å framføre andres tekster under andres instruksjon. Standupformen fjerner alle ekstraeffekter og tvinger mennesket på scenen til å stå alene med humoren. Formen viser hvor morsom du egentlig er. Det er en test ikke alle kan bestå. Om kjendisene er de som trekker det største publikummet, har humorinteresserte også sjansen til å bli kjent med nye ansikter. Nykommeraftener fredag og lørdag presenterer de beste av de ferske komikerne. Slike programposter gjør standupfestivalen til en viktig festival, i beste fall, en nyskapende festival. Slik skiller disse kveldene seg fra resten av programmet. For strengt tatt er ikke standupfestivalen et utstillingsvindu for standup. Den er et utstillingsvindu for norske komikere, og aller mest de etablerte norske komikerne. De utenlandske gjestene vi får se er mer eller mindre smuglet over grensen, i fellesshow med norske komikere hele Norge vet hvem er. De opptrer i humorstafetter eller svensk-norske landskamper. De topper ingen plakater.
En festival som dette kunne dirigert rampelyset mot navn som er nye for det norske publikummet, men store andre steder, komikere «våre» komikere allerede har sett og latt seg inspirere av. Når de i stedet gjemmes bort, er forklaringen en av to: Enten bruker Stand Up Norge sin festival som et markedsføringsverktøy for seg selv og sine. Eller så vet de at det ikke nytter å gjøre noe annet. Kanskje er det sant at publikum helst ler av dem vi har ledd av før, og at vi er for tunge å dra ut av sofaen for noen vi ikke allerede har sett fra sofaen. Det er i så fall ingenting å le av. Vil vi at den ellevte standupfestivalen skal overraske oss neste år, er det de ukjente vi må slutte opp om i år. De av oss som gjør det vil til og med oppdage talenter vi kan tipse vennene våre om, når det er de som kommer på tv.
Kommentar skrevet opp mot åpningen av standup-festivalen, 19.08.09.
Hvor mange av oss tar humor på alvor?
KOMMENTAR: Den tiende standupfestivalen er i gang, og mange av dem som de neste dagene får oss til å le er navn som er blitt for store og for kjente til å befatte seg med standup til daglig. De har gått videre til prestisjetunge jobber i tv, i film eller på teatrene, men nå er de tilbake der de startet, alene på en scene med en mikrofon og en tekst.
For oss som liker å le er det ingen overraskelse at dette er vel så vanskelig som å framføre andres tekster under andres instruksjon. Standupformen fjerner alle ekstraeffekter og tvinger mennesket på scenen til å stå alene med humoren. Formen viser hvor morsom du egentlig er. Det er en test ikke alle kan bestå. Om kjendisene er de som trekker det største publikummet, har humorinteresserte også sjansen til å bli kjent med nye ansikter. Nykommeraftener fredag og lørdag presenterer de beste av de ferske komikerne. Slike programposter gjør standupfestivalen til en viktig festival, i beste fall, en nyskapende festival. Slik skiller disse kveldene seg fra resten av programmet. For strengt tatt er ikke standupfestivalen et utstillingsvindu for standup. Den er et utstillingsvindu for norske komikere, og aller mest de etablerte norske komikerne. De utenlandske gjestene vi får se er mer eller mindre smuglet over grensen, i fellesshow med norske komikere hele Norge vet hvem er. De opptrer i humorstafetter eller svensk-norske landskamper. De topper ingen plakater.
En festival som dette kunne dirigert rampelyset mot navn som er nye for det norske publikummet, men store andre steder, komikere «våre» komikere allerede har sett og latt seg inspirere av. Når de i stedet gjemmes bort, er forklaringen en av to: Enten bruker Stand Up Norge sin festival som et markedsføringsverktøy for seg selv og sine. Eller så vet de at det ikke nytter å gjøre noe annet. Kanskje er det sant at publikum helst ler av dem vi har ledd av før, og at vi er for tunge å dra ut av sofaen for noen vi ikke allerede har sett fra sofaen. Det er i så fall ingenting å le av. Vil vi at den ellevte standupfestivalen skal overraske oss neste år, er det de ukjente vi må slutte opp om i år. De av oss som gjør det vil til og med oppdage talenter vi kan tipse vennene våre om, når det er de som kommer på tv.
Kommentar skrevet opp mot åpningen av standup-festivalen, 19.08.09.
September 2009: Raske Menn
«Show 2 & 3» av Raske Menn, Christiania Teater. Med: Raske Menn, det vil si Øyvind Rafto, Anders Hoff og Calle Hellevang Larsen. Regi: Teodor Janson.
Fjas og moro.
TERNING: FIRE
Rask moro
De tre raske menn byr på fjas, fnis og fjolleri i fri disiplin.
SHOW: Let ikke etter dypere mening i Raske Menns «Show 2 & 3». Den finnes ikke. Let heller ikke etter harmløs moro. Den bobler over i en slik grad at bare den mest humørløse kan overse den.
Uforutsigbart
I raske trekk: Øyvind Rafto, Anders Hoff og Calle Hellevang Larsen bruker fremdeles shorts, skjorte, slips og dressjakke á la engelsk kostskolegutts skoleuniform. Som før er det fortsatt også slik at en god del av humoren tilhører skolegutters verden, men det som gjør at også vi som har passert 14 og som aldri har tilhørt hankjønn kan le av dem, er at man aldri kan forutse hva slags skolegutthumor. Disse tre veksler nemlig lekende lett og rystende raskt mellom nerdehumor, musikkkorpshumor, anatomihumor, infantil rampegutthumor og han-som-drømmer-seg-bort-og-blir-ufrivillig-morsom-humor, alt i en tilsynelatende fritt assosierende idéstrøm der bare fantasien setter grenser. For disse gutta setter fantasien svært få grenser.
Morsom styring
«Tilsynelatende» er naturligvis et nødvendig ord her. «Show 2 & 3» er selvfølgelig ikke verken fritt eller assosierende, men tvert imot særdeles godt planlagt. Bedriver man tøys, fjas, tull og fjolleri uten å time morsomhetene opp mot hverandre og uten å overraske med å la tøyset, fjaset osv ta uventede retninger, blir resultatet sjelden særlig morsomt. Her er moroa strengt styrt av en bevisst Teodor Janson, som uten tvil har luket vekk minst like mange rare metaforer, spyttesekvenser, hopp og grimaser som han har inkludert.
Fansen vil få det de ønsker seg. Den som ikke før har sett Raske Menn, vil enten forundre seg over hvor fjollete det går an å bli, eller bare gi seg over. «Show 2 & 3» er lett å le av. Og det er like fort glemt.
Premiere var på Christiania Teater 10.09.09.
Fjas og moro.
TERNING: FIRE
Rask moro
De tre raske menn byr på fjas, fnis og fjolleri i fri disiplin.
SHOW: Let ikke etter dypere mening i Raske Menns «Show 2 & 3». Den finnes ikke. Let heller ikke etter harmløs moro. Den bobler over i en slik grad at bare den mest humørløse kan overse den.
Uforutsigbart
I raske trekk: Øyvind Rafto, Anders Hoff og Calle Hellevang Larsen bruker fremdeles shorts, skjorte, slips og dressjakke á la engelsk kostskolegutts skoleuniform. Som før er det fortsatt også slik at en god del av humoren tilhører skolegutters verden, men det som gjør at også vi som har passert 14 og som aldri har tilhørt hankjønn kan le av dem, er at man aldri kan forutse hva slags skolegutthumor. Disse tre veksler nemlig lekende lett og rystende raskt mellom nerdehumor, musikkkorpshumor, anatomihumor, infantil rampegutthumor og han-som-drømmer-seg-bort-og-blir-ufrivillig-morsom-humor, alt i en tilsynelatende fritt assosierende idéstrøm der bare fantasien setter grenser. For disse gutta setter fantasien svært få grenser.
Morsom styring
«Tilsynelatende» er naturligvis et nødvendig ord her. «Show 2 & 3» er selvfølgelig ikke verken fritt eller assosierende, men tvert imot særdeles godt planlagt. Bedriver man tøys, fjas, tull og fjolleri uten å time morsomhetene opp mot hverandre og uten å overraske med å la tøyset, fjaset osv ta uventede retninger, blir resultatet sjelden særlig morsomt. Her er moroa strengt styrt av en bevisst Teodor Janson, som uten tvil har luket vekk minst like mange rare metaforer, spyttesekvenser, hopp og grimaser som han har inkludert.
Fansen vil få det de ønsker seg. Den som ikke før har sett Raske Menn, vil enten forundre seg over hvor fjollete det går an å bli, eller bare gi seg over. «Show 2 & 3» er lett å le av. Og det er like fort glemt.
Premiere var på Christiania Teater 10.09.09.
Monday, September 7, 2009
September 2009: Den Stundesløse
«Den Stundesløse» av Ludvig Holberg, Trøndelag Teater. Med: Øyvind Brandtzæg, Ingrid Bergstrøm, Gunnhild Sundli m.fl. Regi: Bentein Baardson.
Tant og fjas i tidsklemma.
På høygir
Trøndelag Teaters «Den Stundesløse» er hektisk teater.
TEATER: Stress. Utbrenthet. Prokrastinering og distraksjoner. Vi lever i en tidalder der effektivitet gir status og det å miste kontrollen er grunn for latterliggjørelse. Det gjorde også Ludvig Holberg (1684-1754). Hans stundesløse Vielgeschrey (Brandtzæg) er mannen som er så stressa at han ikke klarer fullføre selv de enkleste prosjekter, og han er et lett bytte både for egne dårlige avgjørelser og for tjenestejenta Pernille (Bergstrøm) og hennes manipulasjon. Vanligvis, når «Den Stundesløse» settes opp, er det sistnevnte man heier på, mens man ler av og ikke med førstnevnte. I denne utgaven går det så hardt utover stakkars Vielgeschrey at det til slutt blir han som sitter igjen med sympatien.
Opptakten er tradisjonell. Men etter hvert blander Bentein Baardson og hans ensemble inn stadig flere elementer også fra senere tiders komediestiler. Et muntert ensemble boltrer seg i fysiske krumspring, til tider over grensen til det absurde. Barrieren mellom sal og scene brytes flere ganger ned, som regel med suksess. Tempoet er høyt og spillestilen oppskrudd. Holbergs egen samtids komediespråk blir innimellom fulgt og innimellom parodiert, og obskøn tungevifting og medfølgende håndbevegelser er så dominerende virkemidler at man kan undre seg på hvor lang tid som kan gå før publikum trøtnes av det. (Under premieren ler de forestillingen ut.) Nyskapende er for sterkt et ord, men stilbruddene kommer alle inn på uventede tidspunkter, og det gir sårt tiltrengte overraskelser til den ofte spilte og svært så velkjente komedien.
Premiere var på Trøndelag Teater 05.09.09
Tant og fjas i tidsklemma.
På høygir
Trøndelag Teaters «Den Stundesløse» er hektisk teater.
TEATER: Stress. Utbrenthet. Prokrastinering og distraksjoner. Vi lever i en tidalder der effektivitet gir status og det å miste kontrollen er grunn for latterliggjørelse. Det gjorde også Ludvig Holberg (1684-1754). Hans stundesløse Vielgeschrey (Brandtzæg) er mannen som er så stressa at han ikke klarer fullføre selv de enkleste prosjekter, og han er et lett bytte både for egne dårlige avgjørelser og for tjenestejenta Pernille (Bergstrøm) og hennes manipulasjon. Vanligvis, når «Den Stundesløse» settes opp, er det sistnevnte man heier på, mens man ler av og ikke med førstnevnte. I denne utgaven går det så hardt utover stakkars Vielgeschrey at det til slutt blir han som sitter igjen med sympatien.
Opptakten er tradisjonell. Men etter hvert blander Bentein Baardson og hans ensemble inn stadig flere elementer også fra senere tiders komediestiler. Et muntert ensemble boltrer seg i fysiske krumspring, til tider over grensen til det absurde. Barrieren mellom sal og scene brytes flere ganger ned, som regel med suksess. Tempoet er høyt og spillestilen oppskrudd. Holbergs egen samtids komediespråk blir innimellom fulgt og innimellom parodiert, og obskøn tungevifting og medfølgende håndbevegelser er så dominerende virkemidler at man kan undre seg på hvor lang tid som kan gå før publikum trøtnes av det. (Under premieren ler de forestillingen ut.) Nyskapende er for sterkt et ord, men stilbruddene kommer alle inn på uventede tidspunkter, og det gir sårt tiltrengte overraskelser til den ofte spilte og svært så velkjente komedien.
Premiere var på Trøndelag Teater 05.09.09
Saturday, September 5, 2009
September 2009: Drapene i Aalst
«Drapene i Aalst» av Pol Heyvaerth og Dimitri Verhulst, oversatt av Leif Helgeland, Nationaltheatret. Med: Ane Dahl Torp, Aksel Hennie og Dennis Storhøi. Regi: Per-Olav Sørensen. Nøkternt og nummende.
Rystende realisme
«Drapene i Aalst» er viktig teater fordi det viser oss en virkelighet vi skulle ønske ikke fantes.
TEATER: Kathy (Dahl Torp) og Kurt (Hennie) har drept sine egne barn. I avhør forklarer de seg. Lavmælt, kontrollert og behersket unnskylder de ingenting, mens avhørslederen (Storhøi) spør dem ut. Som kuede barn svarer de. Blikk i gulvet, nervøse hender, stemmer strippet for følelse forteller en større historie, om skam, skyld og trolig også sorg. Lidenskapelige tillater de seg bare å bli når de snakker om mer ufarlige spørsmål som nabokrangler og butikktyveri. Når de snakker om sine døde barn er selvkontrollen påtagelig.
At skadde mennesker skader andre mennesker, er ikke et mysterium. At den som er ødelagt blir destruktiv er ofte bevist. «Drapene i Aalst» har dette som utgangspunkt, og gjennom forestillingen bekreftes det på ny. Kurt og Kathy er ikke monstre. De er ikke dumme. De er ødelagte, og med sin egen ødelagte logikk tar de det valg de tror de må. Ungene må ikke tas ifra dem. Ergo må ungene dø.
Skuespillerne er samstemte i sitt spill. De bruker den samme dempede tonen, den samme nummenheten som avdekker følelser som er for store til å snakkes om. Sørensen skal ha ros for å ha klart å holde «Drapene…» så ribbet. Oppsetningen er uten effekter, og det gjør den effektfull. Her finnes ikke et overflødig ord eller en overflødig bevegelse. Vi må selv fylle de hull som finnes i historien. Det som gjør «Drapene i Aalst» så sørgelig, rystende realistisk er at akkurat det ikke er vanskelig. At tragedie føder tragedie vet vi allerede.
Premiere på Nationaltheatret, Malersalen, 04.09.09.
Rystende realisme
«Drapene i Aalst» er viktig teater fordi det viser oss en virkelighet vi skulle ønske ikke fantes.
TEATER: Kathy (Dahl Torp) og Kurt (Hennie) har drept sine egne barn. I avhør forklarer de seg. Lavmælt, kontrollert og behersket unnskylder de ingenting, mens avhørslederen (Storhøi) spør dem ut. Som kuede barn svarer de. Blikk i gulvet, nervøse hender, stemmer strippet for følelse forteller en større historie, om skam, skyld og trolig også sorg. Lidenskapelige tillater de seg bare å bli når de snakker om mer ufarlige spørsmål som nabokrangler og butikktyveri. Når de snakker om sine døde barn er selvkontrollen påtagelig.
At skadde mennesker skader andre mennesker, er ikke et mysterium. At den som er ødelagt blir destruktiv er ofte bevist. «Drapene i Aalst» har dette som utgangspunkt, og gjennom forestillingen bekreftes det på ny. Kurt og Kathy er ikke monstre. De er ikke dumme. De er ødelagte, og med sin egen ødelagte logikk tar de det valg de tror de må. Ungene må ikke tas ifra dem. Ergo må ungene dø.
Skuespillerne er samstemte i sitt spill. De bruker den samme dempede tonen, den samme nummenheten som avdekker følelser som er for store til å snakkes om. Sørensen skal ha ros for å ha klart å holde «Drapene…» så ribbet. Oppsetningen er uten effekter, og det gjør den effektfull. Her finnes ikke et overflødig ord eller en overflødig bevegelse. Vi må selv fylle de hull som finnes i historien. Det som gjør «Drapene i Aalst» så sørgelig, rystende realistisk er at akkurat det ikke er vanskelig. At tragedie føder tragedie vet vi allerede.
Premiere på Nationaltheatret, Malersalen, 04.09.09.
September 2009: Jesus Christ Superstar
«Jesus Christ Superstar» av Andrew Lloyd Webber og Tim Rice, oversatt av Bjørn Endreson og Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Hans-Erik Dyvik Husby, Frank Kjosås, Charlotte Frogner m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Koreografi: Belinda Braza. Musikalsk ledelse: Svenn Erik Kristoffersen.
Underholdende, men ikke mer.
TERNING: FIRE
Grunn Messias
«Jesus Christ Superstar» er fiks, men overfladisk
MUSIKAL: Potensialet for hva denne oppsetningen kunne ha vært, er ikke utnyttet.
EFFEKTFULL
Kjedelig blir aldri «Jesus Christ Superstar». Til det er de visuelle effektene for mange og for morsomme. Herodes’ residens er et Playboy Mansion med herskeren som en Hugh Hefner (Sigve Bøe) i blå badebukser, mens Pontus Pilatus (Hildegunn Riise) i sitt hjem boltrer seg i rød silkenattkjole på delikat hvitt sengetøy. Disipler i drag, en Maria Magdalena med skjelvende gange og hengende armer (Charlotte Frogner) og en koreografi (Belinda Braza) full av allusjoner til popkultur på begge sider av Atlanteren gir nok å se på. Men det estetiske er ikke nok i seg selv. Heroin Chic har vært sedvanlig skikk i motefotografiet i flere tiår, og provokasjonskraften er for lengst forsvunnet. Skulle en samtids-superstar hatt sprengkraft i dag, måtte man ha oppdatert innholdet. Det gjøres ikke. Oppsetningens Jerusalem ligner mer på området under motorveien mellom Operaen og Oslo S enn på dagens Israel. Fremdeles er det romerne som er okkupasjonsmakt i Jerusalem, og palestinaskjerf og viftende skytevåpen brukes kun som visuell pynt. Det er greit, det er teksttro og retter seg etter både bibel og opprinnelig musikalmanus. At øvrige effekter blir stående som kun utvendige, pyntaktige og tomme er verre, og det setter en begrensning, en unødvendig begrensning, for hvor langt denne oppsetningen kan nå.
EGENTLIG HOVEDPERSON
Mye har allerede vært sagt og skrevet om valget av Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus. Mer følger, også i denne anmeldelsen. Men det er den desillusjonerte Judas, spilt av Frank Kjosås, som er forestillingens egentlige hovedperson. Judas er den som gjennom de valg han tar setter begivenhetene i gang. Han er følgesvennen som er blitt en tviler, den troende som mener at hans leder er i ferd med å miste grepet om virkeligheten. Han har trodd på en bevegelse, på ideer om frihet, likhet og brorskap, kamp mot fattigdom og for menneskeverd, men nå handler ikke lenger bevegelsen om ideenes gjennomslagskraft, men om en enkelt manns troverdighet. I Judas’ øyne har Jesus mistet kontrollen, og han er blitt både sin egen og sine disiplers fiende. Judas er både bekymret og redd og sint fordi han mener Jesus har latt egen popularitet gå til hodet på seg. Som han synger: «Han er berre ein mann, han er ingen gud».
I rollen framstår også Frank Kjosås som rockestjerne. Hans fysiske likhet med Pete Doherty er understreket gjennom sminke, klesdrakt og kroppsbruk. Men hans fag er fortsatt skuespillerens. Frank Kjosås har kapasitet til å utnytte mulighetene i rollefiguren. Det har han vist i tidligere roller, og det viser han også mot slutten av denne forestillingen. Men i store deler av «Jesus Christ Superstar» demper han egne talenter. Om dette er noe han gjør av eget initiativ eller om det er noe han har fått beskjed om å gjøre av hensyn til motspilleren, kan kun ensemblets indre krets vite.
JESUS VON HELVETE
Hans-Erik Dyvik Husby har en naturlig troverdighet som stormannsgal folkeforfører, fanatisk-demagogisk anfører og karismatisk superstjerne. Hans uttrykk er rockeartistens, ikke skuespillerens. Hans uttrykksregister er begrenset og i hele første akt virker han stiv og maniert, fri kun når han synger, men da er hans kroppsspråk og mimikk slik det kunne ha vært under enhver annen konsert. At publikum uansett ville assosiert hans Jesus med Hank von Helvete, er sannsynlig. Men her oppmuntres de til det, og ikke bare gjennom Husbys egen framtreden. Det er som om regissør Ulfsby, scenograf Nora Furuholmen og musikalsk ansvarlig Svenn Erik Kristoffersen har bygd hele sin oppsetning rundt Husbys andre scenepersonlighet. Vi ser bandmedlemmer i Turbo-seilerhatt og stripete trøye. Lydnivået egner seg til tider bedre for utekonsert enn for teatersal, Turbo-diksjon er ikke tekstvennlig. Undertegnede opplever også et flertall av de nye musikalske arrangementene som masete, men innser at akkurat dette er et smaksspørsmål.
STERKERE
Synligst er oppsetningens svakheter i første akt. Etter pause og oppgjøret mellom Jesus og Judas får «Jesus Christ Superstar» en nerve den manglet i første halvdel. En dyster oppgitthet setter inn. Den rådende stemningen er desperasjon. Hans-Erik Dyvik Husby går inn i en dypere fase av egen rolletolkning og virker oppriktig pint og plaget.
På dette tidspunktet slutter også Frank Kjosås å bremse seg selv. Sekvensen med Judas’ sammenbrudd og selvmord er stykkets aller, aller sterkeste, og i denne, som i scenene som kommer etter den, vises det klart og tydelig hvilken oppsetning dette kunne ha blitt, hadde Ulfsby & co klart å dyrke innhold mer enn effekter hele musikalen igjennom.
Premiere var på Det Norske Teatret 03.09.09.
Underholdende, men ikke mer.
TERNING: FIRE
Grunn Messias
«Jesus Christ Superstar» er fiks, men overfladisk
MUSIKAL: Potensialet for hva denne oppsetningen kunne ha vært, er ikke utnyttet.
EFFEKTFULL
Kjedelig blir aldri «Jesus Christ Superstar». Til det er de visuelle effektene for mange og for morsomme. Herodes’ residens er et Playboy Mansion med herskeren som en Hugh Hefner (Sigve Bøe) i blå badebukser, mens Pontus Pilatus (Hildegunn Riise) i sitt hjem boltrer seg i rød silkenattkjole på delikat hvitt sengetøy. Disipler i drag, en Maria Magdalena med skjelvende gange og hengende armer (Charlotte Frogner) og en koreografi (Belinda Braza) full av allusjoner til popkultur på begge sider av Atlanteren gir nok å se på. Men det estetiske er ikke nok i seg selv. Heroin Chic har vært sedvanlig skikk i motefotografiet i flere tiår, og provokasjonskraften er for lengst forsvunnet. Skulle en samtids-superstar hatt sprengkraft i dag, måtte man ha oppdatert innholdet. Det gjøres ikke. Oppsetningens Jerusalem ligner mer på området under motorveien mellom Operaen og Oslo S enn på dagens Israel. Fremdeles er det romerne som er okkupasjonsmakt i Jerusalem, og palestinaskjerf og viftende skytevåpen brukes kun som visuell pynt. Det er greit, det er teksttro og retter seg etter både bibel og opprinnelig musikalmanus. At øvrige effekter blir stående som kun utvendige, pyntaktige og tomme er verre, og det setter en begrensning, en unødvendig begrensning, for hvor langt denne oppsetningen kan nå.
EGENTLIG HOVEDPERSON
Mye har allerede vært sagt og skrevet om valget av Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus. Mer følger, også i denne anmeldelsen. Men det er den desillusjonerte Judas, spilt av Frank Kjosås, som er forestillingens egentlige hovedperson. Judas er den som gjennom de valg han tar setter begivenhetene i gang. Han er følgesvennen som er blitt en tviler, den troende som mener at hans leder er i ferd med å miste grepet om virkeligheten. Han har trodd på en bevegelse, på ideer om frihet, likhet og brorskap, kamp mot fattigdom og for menneskeverd, men nå handler ikke lenger bevegelsen om ideenes gjennomslagskraft, men om en enkelt manns troverdighet. I Judas’ øyne har Jesus mistet kontrollen, og han er blitt både sin egen og sine disiplers fiende. Judas er både bekymret og redd og sint fordi han mener Jesus har latt egen popularitet gå til hodet på seg. Som han synger: «Han er berre ein mann, han er ingen gud».
I rollen framstår også Frank Kjosås som rockestjerne. Hans fysiske likhet med Pete Doherty er understreket gjennom sminke, klesdrakt og kroppsbruk. Men hans fag er fortsatt skuespillerens. Frank Kjosås har kapasitet til å utnytte mulighetene i rollefiguren. Det har han vist i tidligere roller, og det viser han også mot slutten av denne forestillingen. Men i store deler av «Jesus Christ Superstar» demper han egne talenter. Om dette er noe han gjør av eget initiativ eller om det er noe han har fått beskjed om å gjøre av hensyn til motspilleren, kan kun ensemblets indre krets vite.
JESUS VON HELVETE
Hans-Erik Dyvik Husby har en naturlig troverdighet som stormannsgal folkeforfører, fanatisk-demagogisk anfører og karismatisk superstjerne. Hans uttrykk er rockeartistens, ikke skuespillerens. Hans uttrykksregister er begrenset og i hele første akt virker han stiv og maniert, fri kun når han synger, men da er hans kroppsspråk og mimikk slik det kunne ha vært under enhver annen konsert. At publikum uansett ville assosiert hans Jesus med Hank von Helvete, er sannsynlig. Men her oppmuntres de til det, og ikke bare gjennom Husbys egen framtreden. Det er som om regissør Ulfsby, scenograf Nora Furuholmen og musikalsk ansvarlig Svenn Erik Kristoffersen har bygd hele sin oppsetning rundt Husbys andre scenepersonlighet. Vi ser bandmedlemmer i Turbo-seilerhatt og stripete trøye. Lydnivået egner seg til tider bedre for utekonsert enn for teatersal, Turbo-diksjon er ikke tekstvennlig. Undertegnede opplever også et flertall av de nye musikalske arrangementene som masete, men innser at akkurat dette er et smaksspørsmål.
STERKERE
Synligst er oppsetningens svakheter i første akt. Etter pause og oppgjøret mellom Jesus og Judas får «Jesus Christ Superstar» en nerve den manglet i første halvdel. En dyster oppgitthet setter inn. Den rådende stemningen er desperasjon. Hans-Erik Dyvik Husby går inn i en dypere fase av egen rolletolkning og virker oppriktig pint og plaget.
På dette tidspunktet slutter også Frank Kjosås å bremse seg selv. Sekvensen med Judas’ sammenbrudd og selvmord er stykkets aller, aller sterkeste, og i denne, som i scenene som kommer etter den, vises det klart og tydelig hvilken oppsetning dette kunne ha blitt, hadde Ulfsby & co klart å dyrke innhold mer enn effekter hele musikalen igjennom.
Premiere var på Det Norske Teatret 03.09.09.
September 2009: Litt av en mann
«Litt av en mann» av Elisabeth Botterli, Knut Nærum, Peder Udnæs, Karsten Fullu m.fl, Latter. Med: Rune Andersen og Espen Beranek Holm. Regi: Vemund Vik. Musikalsk ledelse: Espen Beranek Holm.
Hjertelig utlevering med stor innlevelse.
TERNING: FEM
Litt av et show
Espen Beranek Holm og Rune Andersen gjør hverandre – og Norge – morsommere.
SHOW: Den som etterlyser politisk humor i høst, har ikke vært på Latter. Den som etterlyser humor i politikken, har neppe sett showet heller. Som i gamle «Hallo i uken» har også «Litt av en mann» en vesentlig styrke i det følgende: Showet synliggjør det latterlige i tom retorikk og det veldig lite morsomme i hatsk skittkasting. Den politiske eliten utleveres med stor innlevelse, og publikum får gleden av å føle seg langt, langt smartere enn de parodierte.
DYNAMISK DUO
De kaller det Rune Andersens show, og Andersen er som parodiartist et usedvanlig godt utvalg av et godt utvalg menn, samt noen kvinner. Men «Litt av en mann» ville ikke blitt det samme hadde det ikke vært for ganske mye av en annen mann. Espen Beranek Holm er Norges beste sidekick. Andersens Jens ville ikke blitt halvparten så morsom uten Beraneks Jonas. Eller omvendt. Hvor gode de enn er hver for seg, er dynamikken på sitt sterkeste når duoen samarbeider, og enten de trekker i samme retning (som i sin eminente Stein Erik Hagen-parodi) eller i hver sin (kostelig i innslaget der Lene Marlin møter Kåre Conradi på scenen), gjør de hverandre bedre.
TVERRSNITT AV NORGE
Andersens elleville multipersonligheter balanseres av Beraneks vekselvis tilbakeholdne og rabiate utlegninger. Det er heller ingen tvil om at sistnevntes deltakelse hever det musikalske nivået betydelig. Disse karene tør stille på scenen med sjumanns orkester og nikvinners kor den samme uka som «Jesus Christ Superstar» har premiere fem minutters gange unna.
Det tekstlige nivået er jevnt høyt. Som i tidligere show, og som i nevnte «Hallo…» veksler vår dynamiske duo ubesværet mellom parodier fra det politiske Norge, TV-Norge og Kultur-Norge for øvrig. De to siste miljøene portretteres med adskillig mer varme enn det førstnevnte, slik det bør være i et valgår.
Premiere var på Latter 02.09.09.
Hjertelig utlevering med stor innlevelse.
TERNING: FEM
Litt av et show
Espen Beranek Holm og Rune Andersen gjør hverandre – og Norge – morsommere.
SHOW: Den som etterlyser politisk humor i høst, har ikke vært på Latter. Den som etterlyser humor i politikken, har neppe sett showet heller. Som i gamle «Hallo i uken» har også «Litt av en mann» en vesentlig styrke i det følgende: Showet synliggjør det latterlige i tom retorikk og det veldig lite morsomme i hatsk skittkasting. Den politiske eliten utleveres med stor innlevelse, og publikum får gleden av å føle seg langt, langt smartere enn de parodierte.
DYNAMISK DUO
De kaller det Rune Andersens show, og Andersen er som parodiartist et usedvanlig godt utvalg av et godt utvalg menn, samt noen kvinner. Men «Litt av en mann» ville ikke blitt det samme hadde det ikke vært for ganske mye av en annen mann. Espen Beranek Holm er Norges beste sidekick. Andersens Jens ville ikke blitt halvparten så morsom uten Beraneks Jonas. Eller omvendt. Hvor gode de enn er hver for seg, er dynamikken på sitt sterkeste når duoen samarbeider, og enten de trekker i samme retning (som i sin eminente Stein Erik Hagen-parodi) eller i hver sin (kostelig i innslaget der Lene Marlin møter Kåre Conradi på scenen), gjør de hverandre bedre.
TVERRSNITT AV NORGE
Andersens elleville multipersonligheter balanseres av Beraneks vekselvis tilbakeholdne og rabiate utlegninger. Det er heller ingen tvil om at sistnevntes deltakelse hever det musikalske nivået betydelig. Disse karene tør stille på scenen med sjumanns orkester og nikvinners kor den samme uka som «Jesus Christ Superstar» har premiere fem minutters gange unna.
Det tekstlige nivået er jevnt høyt. Som i tidligere show, og som i nevnte «Hallo…» veksler vår dynamiske duo ubesværet mellom parodier fra det politiske Norge, TV-Norge og Kultur-Norge for øvrig. De to siste miljøene portretteres med adskillig mer varme enn det førstnevnte, slik det bør være i et valgår.
Premiere var på Latter 02.09.09.
August 2009: Let it rock
«Let it rock» av ensemblet, samt Ivar Tindberg, Ragnar Hovland og Kjell Storvik m.fl, Riksteatret og Rikskonsertene i samarbeid. Med: Kim Fairchild, Frode Alnæs, Paal Flaata, Linda Tørklep og El Cuero. Regi: Ivar Tindberg.
Historisk hitparade.
Rock på vei
Fire artister deler musikkminner, og rocken ruller videre.
MUSIKKTEATER: Scenografien er som et skjelett av en amerikansk diner, tenker jeg idet jeg ser riggen med bøyde tak i stål og krom og med brede plastseter av 60-tallsslaget. Men så begynner bildene å bevege seg forbi vinduene, og det slår meg at dineren like gjerne kan være en buss, en turnébuss type sliten Greyhound på vei fra ett konsertlokale til det neste. Gjermund Andresens scenografi er en gyldig metafor for hele forestillingen. «Let it rock» er et skjelett av rockens historie, men også et skjelett av andre fenomeners historier. Forbrukerkulturens framvekst. Historien om hvordan ungdom kom til å bli regnet som en egen gruppe, mellom barn og voksen. Historien om forholdet mellom svart og hvit i Amerika.
Listefolket kan nok more seg i timesvis med å diskutere låtutvalget. Det er for opplagt, men ikke opplagt nok, den og den låta mangler, den og den kunne man ha unnvært. Hvorfor Rikskonsertene egentlig må samarbeide med Riksteatret for å få denne ut på veien, er et spørsmål teaterfolket vil snakke om. «Let it rock» er nemlig ikke så mye en historie med rock som virkemiddel, som den er en framstilling av rockens historie, med ord som lim. Teksten er episodisk, en blanding av faktaopplysninger og anekdoter fra fire artisters egne liv. Ekte eller oppdiktet spiller ingen rolle, for budskapet er det samme uansett: Musikken er en viktig del av livet. Rockens historie er menneskelig historie, og menneskene i oppsetningen, med egne navn og egne minner, er de som gir skjelettet kjøtt på beina og får det til å danse. Vi møter Kim fra Askøy som ble bedt om å synge soul, Linda fra Kolbotn som fortsatt er forelska i Elvis, Paal fra Skien som sørga da samme mann døde, og Frode fra Kristiansund som er forelska i Kinks. Her ligger forklaringen på hvorfor dette må defineres også som en teaterproduksjon. Tekstene og tablåene som energisk framført binder de musikalske slagerne sammen er det som viser at musikkhistorien lever i beste velgående.
Anmeldelsen ble skrevet ut fra kritikervisning 27.08.09.
Historisk hitparade.
Rock på vei
Fire artister deler musikkminner, og rocken ruller videre.
MUSIKKTEATER: Scenografien er som et skjelett av en amerikansk diner, tenker jeg idet jeg ser riggen med bøyde tak i stål og krom og med brede plastseter av 60-tallsslaget. Men så begynner bildene å bevege seg forbi vinduene, og det slår meg at dineren like gjerne kan være en buss, en turnébuss type sliten Greyhound på vei fra ett konsertlokale til det neste. Gjermund Andresens scenografi er en gyldig metafor for hele forestillingen. «Let it rock» er et skjelett av rockens historie, men også et skjelett av andre fenomeners historier. Forbrukerkulturens framvekst. Historien om hvordan ungdom kom til å bli regnet som en egen gruppe, mellom barn og voksen. Historien om forholdet mellom svart og hvit i Amerika.
Listefolket kan nok more seg i timesvis med å diskutere låtutvalget. Det er for opplagt, men ikke opplagt nok, den og den låta mangler, den og den kunne man ha unnvært. Hvorfor Rikskonsertene egentlig må samarbeide med Riksteatret for å få denne ut på veien, er et spørsmål teaterfolket vil snakke om. «Let it rock» er nemlig ikke så mye en historie med rock som virkemiddel, som den er en framstilling av rockens historie, med ord som lim. Teksten er episodisk, en blanding av faktaopplysninger og anekdoter fra fire artisters egne liv. Ekte eller oppdiktet spiller ingen rolle, for budskapet er det samme uansett: Musikken er en viktig del av livet. Rockens historie er menneskelig historie, og menneskene i oppsetningen, med egne navn og egne minner, er de som gir skjelettet kjøtt på beina og får det til å danse. Vi møter Kim fra Askøy som ble bedt om å synge soul, Linda fra Kolbotn som fortsatt er forelska i Elvis, Paal fra Skien som sørga da samme mann døde, og Frode fra Kristiansund som er forelska i Kinks. Her ligger forklaringen på hvorfor dette må defineres også som en teaterproduksjon. Tekstene og tablåene som energisk framført binder de musikalske slagerne sammen er det som viser at musikkhistorien lever i beste velgående.
Anmeldelsen ble skrevet ut fra kritikervisning 27.08.09.
Tuesday, August 18, 2009
August 2009: På Gjengrodde Stier
«På gjengrodde stier», av Knut Hamsun, dramatisert av Reidar Sørensen. Nordland Teater og Musikk i Nordland, Hamsunsenteret, Hamarøy. Med: Thor-Inge Gullvåg og MiN-ensemblet. Regi: Reidar Sørensen. Musikk av: Håkon Berge
Nyansert stabeis.
Stabukkens stemme
Om hundre år er det dette som huskes: Knut Hamsun ga seg aldri.
TEATER: Boka «På gjengrodde stier» kan leses på minst to måter. Man kan tolke den som et politisk forsvarsskrift der den landssviksanklagede Hamsun argumenterer for sin rett til å mene. Eller man kan se den som et personlig opprør der oldingen Hamsun argumenterer for sin rett til å tas på alvor.
TRADISJONELT
Nordland Teater har valgt den første og mest tradisjonelle tolkningen. Nesten samtlige tekstutdrag som brukes i forestillingen er knyttet opp mot landssvikersaken. Gamlingen som vil bevise at hans sjelsevner er varige selv om hans sanser er svekkede kommer i bakgrunnen for demagogen som ikke angrer. Det motsatte valget – å dempe politikken for å belyse levd liv og ulevde lengsler - ville vært djervere, men også vanskeligere. En personlig vektlegging fordrer at publikum har kjennskap til rettssaken og de overgrep som ble begått under forberedelsene til den. Reidar Sørensen gjør ikke den antagelsen. Han tar for seg saken sett med Hamsuns svaksynte øyne og lar ham rase og forklare uimotsagt.
Thor-Inge Gullvåg framstår som en troverdig motsetningsfylt Hamsun, assistert av Musikk i Nordlands utmerkede kammerensemble. De utdyper hans allerede nyanserte karaktertegning i myke toner, emosjonelt ladet og romantisk lydende. Håkon Berge har skrevet musikken spesielt for teatret, og det er tydelig at han har latt Hamsuns språk og dramaturgi inspirere seg. Tonefølget minner oss om de kvaler privatpersonen Knut må ha hatt og som forfatteren Knut Hamsun skrev om, mens den offentlige debattant Hamsun diskuterte sak opp og sak ned.
HANS OG HENNES
Agder Teater gjorde det motsatte valget i sin Marie Hamsun-monolog, «Blomster og Blod», som hadde premiere for en knapp måned siden. Hans og hennes monolog er lagt til samme tidsperiode, de handler om samme rettsoppgjør og samme straff. Men i «Blomster…» handlet det om psyke mer enn politikk, om retten til å være den man er enda mer enn retten til å mene det man gjør. For den som har sett begge er det tydelig hvor mye Marie og Knut Hamsun hadde felles, og hvor mye som skilte dem fra hverandre. Begge forestillingene skildrer fall fra den høyeste respekt til den dypeste forakt, fall som vakte bitterhet i begge og som fikk dem til å føle seg undervurdert og misforstått – også av hverandre. Hennes argumentasjon: «Jeg er et tenkende menneske mer enn jeg er en kone». Hans argumentasjon: «Jeg er et tenkende menneske mer enn jeg er en skrøpelig kropp». Riksteatret bør kjøpe begge monologene og spille dem som en helaftens forestilling der de to versjonene får utfylle og komplettere hverandre. Slik vil det personlige i det politiske og det politiske i det personlige synliggjøres ytterligere.
Premiere var på Hamsunsenteret i Hamarøy 05.08 2009.
Nyansert stabeis.
Stabukkens stemme
Om hundre år er det dette som huskes: Knut Hamsun ga seg aldri.
TEATER: Boka «På gjengrodde stier» kan leses på minst to måter. Man kan tolke den som et politisk forsvarsskrift der den landssviksanklagede Hamsun argumenterer for sin rett til å mene. Eller man kan se den som et personlig opprør der oldingen Hamsun argumenterer for sin rett til å tas på alvor.
TRADISJONELT
Nordland Teater har valgt den første og mest tradisjonelle tolkningen. Nesten samtlige tekstutdrag som brukes i forestillingen er knyttet opp mot landssvikersaken. Gamlingen som vil bevise at hans sjelsevner er varige selv om hans sanser er svekkede kommer i bakgrunnen for demagogen som ikke angrer. Det motsatte valget – å dempe politikken for å belyse levd liv og ulevde lengsler - ville vært djervere, men også vanskeligere. En personlig vektlegging fordrer at publikum har kjennskap til rettssaken og de overgrep som ble begått under forberedelsene til den. Reidar Sørensen gjør ikke den antagelsen. Han tar for seg saken sett med Hamsuns svaksynte øyne og lar ham rase og forklare uimotsagt.
Thor-Inge Gullvåg framstår som en troverdig motsetningsfylt Hamsun, assistert av Musikk i Nordlands utmerkede kammerensemble. De utdyper hans allerede nyanserte karaktertegning i myke toner, emosjonelt ladet og romantisk lydende. Håkon Berge har skrevet musikken spesielt for teatret, og det er tydelig at han har latt Hamsuns språk og dramaturgi inspirere seg. Tonefølget minner oss om de kvaler privatpersonen Knut må ha hatt og som forfatteren Knut Hamsun skrev om, mens den offentlige debattant Hamsun diskuterte sak opp og sak ned.
HANS OG HENNES
Agder Teater gjorde det motsatte valget i sin Marie Hamsun-monolog, «Blomster og Blod», som hadde premiere for en knapp måned siden. Hans og hennes monolog er lagt til samme tidsperiode, de handler om samme rettsoppgjør og samme straff. Men i «Blomster…» handlet det om psyke mer enn politikk, om retten til å være den man er enda mer enn retten til å mene det man gjør. For den som har sett begge er det tydelig hvor mye Marie og Knut Hamsun hadde felles, og hvor mye som skilte dem fra hverandre. Begge forestillingene skildrer fall fra den høyeste respekt til den dypeste forakt, fall som vakte bitterhet i begge og som fikk dem til å føle seg undervurdert og misforstått – også av hverandre. Hennes argumentasjon: «Jeg er et tenkende menneske mer enn jeg er en kone». Hans argumentasjon: «Jeg er et tenkende menneske mer enn jeg er en skrøpelig kropp». Riksteatret bør kjøpe begge monologene og spille dem som en helaftens forestilling der de to versjonene får utfylle og komplettere hverandre. Slik vil det personlige i det politiske og det politiske i det personlige synliggjøres ytterligere.
Premiere var på Hamsunsenteret i Hamarøy 05.08 2009.
Saturday, July 18, 2009
Juli 2009: Blomster og blod, Dagbladet-versjon
Denne anmeldelsen skrev jeg i to versjoner, en lengre, en kortere. Dagbladet valgte å trykke den kortere, som er denne. Lengre ned på denne bloggsiden finner du også den lange versjonen av samme kritikk.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen: «Blod og blomster».
Når historien om de to fortelles handler den ofte mer om hans handlinger enn hennes. «Blomster og blod» gir henne ordet, men tar begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet, men samtidig kler formen ideen bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten. Brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks denne kvinnen var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er et menneske som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som denne er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er dokumentert og hva som er diktet. I «Blomster og blod» er dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd. Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun var dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik både monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen: «Blod og blomster».
Når historien om de to fortelles handler den ofte mer om hans handlinger enn hennes. «Blomster og blod» gir henne ordet, men tar begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet, men samtidig kler formen ideen bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten. Brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks denne kvinnen var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er et menneske som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som denne er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er dokumentert og hva som er diktet. I «Blomster og blod» er dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd. Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun var dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik både monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
Juli 2009: Blomster og blod, fullstendig versjon
Denne anmeldelsen ble trykket i kortere versjon, men på bloggen publiserer jeg nå både den fullstendige versjonen av anmeldelsen, og den kortere.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod».
Knut Hamsun, fra «Victoria» (1898).
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone, Bergljot. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen. «Blod og blomster».
Deres ekteskap var aldri enkelt, slik også menneskene i det var kompliserte og sammensatte. Men kjærligheten dem i mellom varte livet ut. Også da de ikke klarte leve sammen, så begge på den andre som den andre halvparten av seg selv.
Vanligvis er det slik at når historien om de to fortelles handler den mer om hans handlinger og hans syn enn om hennes. «Blomster og blod» gir Marie ordet, men tar bare begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet i Fjæreheia, men samtidig kler formen den idé som ligger bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk, det er hans debut!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten.
De tre brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Passasjer og setninger er hentet fra eller inspirert av hennes egne tekster, og selv om fortellerstemmen skifter mellom de tre sekvensene, er helheten helhetlig. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks Anne Marie Andersen Hamsun var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er en kvinne som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som Marie Hamsun er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Hver sekvens er faktaspekket og forklarer sammenhengen teksten er skrevet i, og selv om det svekker brev-preget gir det også et skinn av autensitet.
EKTE OG FALSK
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er ekte og hva som er falskt. Hva er dokumentert og hva er diktet? I «Blomster og blod» blir dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd.
Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Særlig gjelder dette når hun streifer innom feminismen. Marie Hamsuns kvinnesyn var minst like motsetningsfylt som hennes ektemanns. Hun hadde sin egen karriere og hun visste meget vel at hun kunne nådd langt, hadde hun ikke valgt å bli hustru, bonde og mor. Hun opponerte mot sin manns tyranni og hun fant seg i det. Hun tok gjerne ledelsen både hjemme og ute, men hun lot seg også dominere. Han var den type mann som ga ordrer, og hun fulgte dem, som regel under henvisning til tradisjonelle verdier. Kall det gjerne nasjonalsosialistiske verdier. Bentein Baardsons Marie Hamsun er en postfeminist, en kvinne som tar sine rettigheter som menneske som en selvfølge. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet i prosessen.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun kunne kritisere ham for å være uansvarlig, men samtidig hadde hun en tendens til å legge ansvaret for sine egne handlinger over på andre.
Hun var også dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er en av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk og mimikk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod».
Knut Hamsun, fra «Victoria» (1898).
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone, Bergljot. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen. «Blod og blomster».
Deres ekteskap var aldri enkelt, slik også menneskene i det var kompliserte og sammensatte. Men kjærligheten dem i mellom varte livet ut. Også da de ikke klarte leve sammen, så begge på den andre som den andre halvparten av seg selv.
Vanligvis er det slik at når historien om de to fortelles handler den mer om hans handlinger og hans syn enn om hennes. «Blomster og blod» gir Marie ordet, men tar bare begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet i Fjæreheia, men samtidig kler formen den idé som ligger bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk, det er hans debut!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten.
De tre brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Passasjer og setninger er hentet fra eller inspirert av hennes egne tekster, og selv om fortellerstemmen skifter mellom de tre sekvensene, er helheten helhetlig. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks Anne Marie Andersen Hamsun var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er en kvinne som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som Marie Hamsun er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Hver sekvens er faktaspekket og forklarer sammenhengen teksten er skrevet i, og selv om det svekker brev-preget gir det også et skinn av autensitet.
EKTE OG FALSK
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er ekte og hva som er falskt. Hva er dokumentert og hva er diktet? I «Blomster og blod» blir dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd.
Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Særlig gjelder dette når hun streifer innom feminismen. Marie Hamsuns kvinnesyn var minst like motsetningsfylt som hennes ektemanns. Hun hadde sin egen karriere og hun visste meget vel at hun kunne nådd langt, hadde hun ikke valgt å bli hustru, bonde og mor. Hun opponerte mot sin manns tyranni og hun fant seg i det. Hun tok gjerne ledelsen både hjemme og ute, men hun lot seg også dominere. Han var den type mann som ga ordrer, og hun fulgte dem, som regel under henvisning til tradisjonelle verdier. Kall det gjerne nasjonalsosialistiske verdier. Bentein Baardsons Marie Hamsun er en postfeminist, en kvinne som tar sine rettigheter som menneske som en selvfølge. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet i prosessen.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun kunne kritisere ham for å være uansvarlig, men samtidig hadde hun en tendens til å legge ansvaret for sine egne handlinger over på andre.
Hun var også dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er en av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk og mimikk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
Wednesday, July 8, 2009
Juli 2009: Jahn Teigen fra Tønsberg
«Jahn Teigen fra Tønsberg» av og med Jahn Teigen og Anita Skorgan, Oseberg Kulturhus, Tønsberg. Prosjektleder: Lage Fosheim. Produsenter: Trond Lie og Trond Myhre. Musikalsk ledelse: Ludvik Heian Pettersen.
Musikalsk minnebok.
TERNING: FIRE
Hjemmeseier
Jahn Teigen vender hjem. Det går rett hjem.
SHOW: Til høsten fyller Jahn Teigen 60. Nå oppsummerer han livet og musikken så langt.
Teigens musikalske selvbiografi starter med mimring fra barndommen i Tønsberg, og med historien om hvordan han selv vendte ut i verden nettopp fra det sted han står i dag: Oseberg Kulturhus ligger der barndommens buss-stasjon lå.
HØY ALLSANGFAKTOR
Nå ønsker Tønsberg ham entusiastisk velkommen hjem. I «Jahn Teigen fra Tønsberg» er allsangfaktoren høy. Det finnes ikke mange nordmenn som ikke selv har minnebøker der Jahn Teigen står for minst ett av lydsporene. I Teigens hjemby er det snakk om enda færre. Det er et faktum han tydeligvis gleder seg over, og han deler generøst av rampelyset, både med sitt publikum, som gjerne synger med, og med Anita Skorgan, som får levere ikke mindre enn fem solonumre før det tidligere ekteparet på ny deler scene.
Jahn Teigen er ikke bare en sanger. Han er en artist av den typen som fortjener betegnelsen entertainer. Han kan skape underholdning av en så liten ting som å ta seg en slurk vann, og showet hans inneholder rikelige påminnelser om hva som har gjort ham så folkekjær som han faktisk er.
MER ENN EN KONSERT
I «Jahn Teigen fra Tønsberg» er musikken hovedelementet, men samtidig gjør bilder og beretninger dette til langt mer enn bare en konsert. Han kunne gjerne fortalt enda mer, men samtidig er det forståelig hvorfor han ikke tar seg tid til det. Så mange godlåter har han å velge i at han ikke rekker å synge sanger som «Optimist», «Min første kjærlighet» og «Bli bra igjen» i sin helhet. De er i stedet del av et større medley mot slutten av showet, før den naturlige avslutningen: «Adieu».
Premiere var i Tønsberg 03.07.09.
Musikalsk minnebok.
TERNING: FIRE
Hjemmeseier
Jahn Teigen vender hjem. Det går rett hjem.
SHOW: Til høsten fyller Jahn Teigen 60. Nå oppsummerer han livet og musikken så langt.
Teigens musikalske selvbiografi starter med mimring fra barndommen i Tønsberg, og med historien om hvordan han selv vendte ut i verden nettopp fra det sted han står i dag: Oseberg Kulturhus ligger der barndommens buss-stasjon lå.
HØY ALLSANGFAKTOR
Nå ønsker Tønsberg ham entusiastisk velkommen hjem. I «Jahn Teigen fra Tønsberg» er allsangfaktoren høy. Det finnes ikke mange nordmenn som ikke selv har minnebøker der Jahn Teigen står for minst ett av lydsporene. I Teigens hjemby er det snakk om enda færre. Det er et faktum han tydeligvis gleder seg over, og han deler generøst av rampelyset, både med sitt publikum, som gjerne synger med, og med Anita Skorgan, som får levere ikke mindre enn fem solonumre før det tidligere ekteparet på ny deler scene.
Jahn Teigen er ikke bare en sanger. Han er en artist av den typen som fortjener betegnelsen entertainer. Han kan skape underholdning av en så liten ting som å ta seg en slurk vann, og showet hans inneholder rikelige påminnelser om hva som har gjort ham så folkekjær som han faktisk er.
MER ENN EN KONSERT
I «Jahn Teigen fra Tønsberg» er musikken hovedelementet, men samtidig gjør bilder og beretninger dette til langt mer enn bare en konsert. Han kunne gjerne fortalt enda mer, men samtidig er det forståelig hvorfor han ikke tar seg tid til det. Så mange godlåter har han å velge i at han ikke rekker å synge sanger som «Optimist», «Min første kjærlighet» og «Bli bra igjen» i sin helhet. De er i stedet del av et større medley mot slutten av showet, før den naturlige avslutningen: «Adieu».
Premiere var i Tønsberg 03.07.09.
Wednesday, July 1, 2009
Juni 2009: Simon og Stig elsker Kim
«Simon og Stig elsker Kim» av Simon Andersen, Trond Hanssen, Hanne T. Aasheim m. fl. Piraten Kro, Stavern. Med: Simon Andersen, Stig Werner Moe og Kim Fairchild. Regi: Karina Aase.
Kjærlighet, glede og latter
TERNING: FEM
Ja, vi elsker
Simon + Stig + Kim + latter = sant.
SHOW: Stavern-sommeren starter først når Simon og Stig går på scenen på Piraten Kro og får publikum til å tenke litt og le mye.
KJÆRLIGHETEN ER STOR
Årets tema er kjærligheten. Simon og Stig elsker ikke bare Kim, men også tøys og tull, munterhet og alvor, satire, parodier, fryd og glede. Kort sagt: Alt som kan gi oss en god latter. Da mener vi en genuint, ektefølt GOD latter. I år som i fjor og året før og mange år før det igjen viser Simon & Stig at satire kan skapes med varme, harselas blir bedre med hjerte, tøv kan gjerne inneholde noen alvorsord om toleranse, og parodier skal helst gjøres med kjærlighet. Jeg sier «skal helst», fordi årets show også inneholder en kjærlighetsløs parodi: Simon Andersens tolkning av Nina Karin Monsen i «Jeg elsker meg selv» (tekst: Simon og Morten Lorentzen i samarbeid) viser med all mulig tydelighet hvor smålig det er å gjøre andre menneskers kjærlighet liten. Moro kan også være modig, og motet er større hos den som viser andres trangsynthet enn den som forsvarer trangsyntheten. Dette er det eneste nummeret i årets show uten rom for tvetydighet.
LATTER OG GLEDE
I år er Staverns sommerduo blitt trio, og Kim Fairchild, med det store smilet og den enda større stemmen, kler de uttrykksfulle to herrer aldeles utmerket. Gjestestjernen får stråle på egenhånd i flere av showets innslag og høyner sangkvaliteten i det hele, men tonen i showet er umiskjennelig Simonsk og Stigsk, enten Kim er på scenen eller de to herrer regjerer alene. Særpreget forandres heller ikke av at årets show har ny regissør, debutanten Karina Aase. Hun har åpenbart forstått guttas stil og budskap og har rendyrket det i et show som bare øker kjærligheten til den gode latter.
Publikum som så Simon & Stig på Sommerlatter i Oslo vil dra kjensel på flere av showets numre. Men «Simon og Stig elsker Kim» inneholder nyheter nok til å forsvare en Stavern-tur også for dem. Simon, Stig og Kim er mennesker det er lett å bli glad av og lett å bli glad i.
Premiere var i Stavern 29.06.09.
Kjærlighet, glede og latter
TERNING: FEM
Ja, vi elsker
Simon + Stig + Kim + latter = sant.
SHOW: Stavern-sommeren starter først når Simon og Stig går på scenen på Piraten Kro og får publikum til å tenke litt og le mye.
KJÆRLIGHETEN ER STOR
Årets tema er kjærligheten. Simon og Stig elsker ikke bare Kim, men også tøys og tull, munterhet og alvor, satire, parodier, fryd og glede. Kort sagt: Alt som kan gi oss en god latter. Da mener vi en genuint, ektefølt GOD latter. I år som i fjor og året før og mange år før det igjen viser Simon & Stig at satire kan skapes med varme, harselas blir bedre med hjerte, tøv kan gjerne inneholde noen alvorsord om toleranse, og parodier skal helst gjøres med kjærlighet. Jeg sier «skal helst», fordi årets show også inneholder en kjærlighetsløs parodi: Simon Andersens tolkning av Nina Karin Monsen i «Jeg elsker meg selv» (tekst: Simon og Morten Lorentzen i samarbeid) viser med all mulig tydelighet hvor smålig det er å gjøre andre menneskers kjærlighet liten. Moro kan også være modig, og motet er større hos den som viser andres trangsynthet enn den som forsvarer trangsyntheten. Dette er det eneste nummeret i årets show uten rom for tvetydighet.
LATTER OG GLEDE
I år er Staverns sommerduo blitt trio, og Kim Fairchild, med det store smilet og den enda større stemmen, kler de uttrykksfulle to herrer aldeles utmerket. Gjestestjernen får stråle på egenhånd i flere av showets innslag og høyner sangkvaliteten i det hele, men tonen i showet er umiskjennelig Simonsk og Stigsk, enten Kim er på scenen eller de to herrer regjerer alene. Særpreget forandres heller ikke av at årets show har ny regissør, debutanten Karina Aase. Hun har åpenbart forstått guttas stil og budskap og har rendyrket det i et show som bare øker kjærligheten til den gode latter.
Publikum som så Simon & Stig på Sommerlatter i Oslo vil dra kjensel på flere av showets numre. Men «Simon og Stig elsker Kim» inneholder nyheter nok til å forsvare en Stavern-tur også for dem. Simon, Stig og Kim er mennesker det er lett å bli glad av og lett å bli glad i.
Premiere var i Stavern 29.06.09.
Juni 2009: Stoltentann
«Stoltentann» av Knut Nærum, Apotekergården Scene, Grimstad. Med: Jan Gunnar Røise, John Brungot og Jan Martin Johansen. Regi: Erik Ulfsby.
Sommerlett satire.
TERNING: FEM
Valgkampens vinner
Uansett hvem som vinner valget, er det disse gutta som stjeler showet.
KOMEDIE: «Stoltentann» lover valgkampoppsummering for den som synes norsk politikk er kjedelig. Riktigere er det nok å si at Knut Nærums nyskrevne komedie byr på valgkampsatire for den som synes politikk kan være moro. Men politisk oppdatert trenger man slett ikke å være for å ha glede av den.
TEIT-SMART
Glede vil de aller fleste ha. «Stoltentann» er lattervekkende i velkjent Knut Nærum-stil. Som man er vant til fra den kanten består omtrent halvparten av humoren av tåpeligheter og den andre halvparten av så intelligente slutninger at man tillater seg selv å le av selv de største og mest åpenbare banaliteter. Avansert skal man nemlig ikke påstå at dette er. «Stoltentann» er politisk satire så sommerlett som det går an å lage den, med kasting av kokosboller, striptease i valgstudio, hekselatter, skattevitser og spademetaforer som noen av sine vellykkede effekter. En historie som er likeså luftig som fyllet i Fremskrittspiratenes gratis kokosboller hindrer nemlig ikke dette fra å være vellagd, veldreid og treffsikker humor. Her finnes scener som svært passende oppsummerer politisk dumskap på begge sider av fargeskalaen, og her er enkeltreplikker det vil bli vanskelig å viske ut fra eget minne, når man skal lytte til virkelighetens valgkamp litt senere i år. «Det er fort gjort å forveksle det jeg mener med det jeg sier» kan bli en klassiker.
KARIKATUR
Det gjør heller ingenting at parodiene slett ikke er så gjennomarbeidede som de kunne ha vært, for effektene som velges er sannelig megetsigende som de er. Jan Gunnar Røise behøver ikke holde fast ved sin Stoltenstemme, når en sykkelhjelm og en bukett Arbeiderparti-roser er nok til å gjøre ham til kaptein på skuta Den Rødgrønne Dame. Å skape om en skjeggete John Brungot til Siv Jensen (eller Hun Hvis Navn Ikke Må Nevnes) er ikke stort vanskeligere. Med stemme og tonefall på plass kan de ytre effektene godt være av karikaturtypen, en blond parykk, heksehatt, kappe og F-button. Jan Martin Johnsen får selve paradenummeret i rollen som lettvekter Gisky, med trønderdialekt og sjørøverøreringer, og syngende på Kids' gamle slager, «Vil du værra me mæ hjem i natt». Med utgangspunkt i at rundt halvparten av politikerne som seiler innom sørlandssatiren i løpet av «Stoltentann» er kvinner, ville det ikke skadet om herrene bak herligheten hadde funnet plass til EN kvinne i ensemblet. Det har de altså ikke, men så er det da heller ingen i trioen Jan/Jan/John man får lyst til å stemme ut.
Premiere var i Grimstad 26.06.09. Korreksjon pr. 3. juli: "Vil du værra med meg hjem i natt" er selvfølgelig Kids' låt, og ikke Unit Fives.
Sommerlett satire.
TERNING: FEM
Valgkampens vinner
Uansett hvem som vinner valget, er det disse gutta som stjeler showet.
KOMEDIE: «Stoltentann» lover valgkampoppsummering for den som synes norsk politikk er kjedelig. Riktigere er det nok å si at Knut Nærums nyskrevne komedie byr på valgkampsatire for den som synes politikk kan være moro. Men politisk oppdatert trenger man slett ikke å være for å ha glede av den.
TEIT-SMART
Glede vil de aller fleste ha. «Stoltentann» er lattervekkende i velkjent Knut Nærum-stil. Som man er vant til fra den kanten består omtrent halvparten av humoren av tåpeligheter og den andre halvparten av så intelligente slutninger at man tillater seg selv å le av selv de største og mest åpenbare banaliteter. Avansert skal man nemlig ikke påstå at dette er. «Stoltentann» er politisk satire så sommerlett som det går an å lage den, med kasting av kokosboller, striptease i valgstudio, hekselatter, skattevitser og spademetaforer som noen av sine vellykkede effekter. En historie som er likeså luftig som fyllet i Fremskrittspiratenes gratis kokosboller hindrer nemlig ikke dette fra å være vellagd, veldreid og treffsikker humor. Her finnes scener som svært passende oppsummerer politisk dumskap på begge sider av fargeskalaen, og her er enkeltreplikker det vil bli vanskelig å viske ut fra eget minne, når man skal lytte til virkelighetens valgkamp litt senere i år. «Det er fort gjort å forveksle det jeg mener med det jeg sier» kan bli en klassiker.
KARIKATUR
Det gjør heller ingenting at parodiene slett ikke er så gjennomarbeidede som de kunne ha vært, for effektene som velges er sannelig megetsigende som de er. Jan Gunnar Røise behøver ikke holde fast ved sin Stoltenstemme, når en sykkelhjelm og en bukett Arbeiderparti-roser er nok til å gjøre ham til kaptein på skuta Den Rødgrønne Dame. Å skape om en skjeggete John Brungot til Siv Jensen (eller Hun Hvis Navn Ikke Må Nevnes) er ikke stort vanskeligere. Med stemme og tonefall på plass kan de ytre effektene godt være av karikaturtypen, en blond parykk, heksehatt, kappe og F-button. Jan Martin Johnsen får selve paradenummeret i rollen som lettvekter Gisky, med trønderdialekt og sjørøverøreringer, og syngende på Kids' gamle slager, «Vil du værra me mæ hjem i natt». Med utgangspunkt i at rundt halvparten av politikerne som seiler innom sørlandssatiren i løpet av «Stoltentann» er kvinner, ville det ikke skadet om herrene bak herligheten hadde funnet plass til EN kvinne i ensemblet. Det har de altså ikke, men så er det da heller ingen i trioen Jan/Jan/John man får lyst til å stemme ut.
Premiere var i Grimstad 26.06.09. Korreksjon pr. 3. juli: "Vil du værra med meg hjem i natt" er selvfølgelig Kids' låt, og ikke Unit Fives.
Sunday, June 21, 2009
Juni 2009: Tommy Steine: It's not only only
«It’s not only only» av og med Tommy Steine, Ankergaarden Scene, Halden.
Enkelt er ikke bare enkelt.
TERNING: TO
Spinkelt fra Steine
Nei, det er ikke bare, bare. Å lage soloshow er faktisk nokså krevende.
SHOW: Tommy Steines «It’s not only only» er et godt eksempel på at det aller enkleste kan være det aller vanskeligste. Sjangeren krever bare en mann og en tekst på en scene. Men samtidig stilles store krav til både mannen og teksten.
I dette tilfellet er mannen hjertelig til stede. Tommy Steine deler av seg selv, med blid og boblende entusiasme, skamløse mengder lokalpatriotisk publikumsflørt, samt evne og vilje til smørsang og bajaseri uten blygsel. Han framstår som en trivelig kar i et trivelig lag, mer enn gjerne festens midtpunkt.
Teksten er det verre med. Selv om man legger den aller største velvilje til, kan man ikke karakterisere den som mer enn småsnakk og skravling av typen «koseprat med gammel kompis». Når kompisen er blant dem som i en alder av 40 fortsatt holder lange monologer om hårvekst i tidlig pubertet, går det ikke lang tid før trivialitetene tar overhånd, og hele triveligheten oppleves som nokså tynnslitt. Det er faktisk en lettelse hver gang han avbryter seg selv for å roe tempoet og fortelle om sommerminner eller kjærligheten til ungene sine, før han tar seg en sang. Begrepet «tar seg» kan her tolkes bokstavelig. Steines sanger er nemlig ikke verken nye, egne eller originale, men lånt fra det vi for enkelhets skyld kan kalle «den norsk-svenske visepopskatten». Skru på P4 midt på dagen midt på sommeren, og du vil høre minst en av dem spilt. Likevel virker sangvalgene mer gjennomtenkte og mer ektefølte enn valget av anekdoter, og i etterkant er det sangene som framstår som showhøydepunkter.
Spinklest er showets første del. Etter pause løfter Steine blikket noe, og innimellom får han vist at han ikke bare er en skravlebøtte, men faktisk også profesjonell komiker. Det blir bare litt for lite av det, litt for seint.
Premiere var 17. 06 2009.
Enkelt er ikke bare enkelt.
TERNING: TO
Spinkelt fra Steine
Nei, det er ikke bare, bare. Å lage soloshow er faktisk nokså krevende.
SHOW: Tommy Steines «It’s not only only» er et godt eksempel på at det aller enkleste kan være det aller vanskeligste. Sjangeren krever bare en mann og en tekst på en scene. Men samtidig stilles store krav til både mannen og teksten.
I dette tilfellet er mannen hjertelig til stede. Tommy Steine deler av seg selv, med blid og boblende entusiasme, skamløse mengder lokalpatriotisk publikumsflørt, samt evne og vilje til smørsang og bajaseri uten blygsel. Han framstår som en trivelig kar i et trivelig lag, mer enn gjerne festens midtpunkt.
Teksten er det verre med. Selv om man legger den aller største velvilje til, kan man ikke karakterisere den som mer enn småsnakk og skravling av typen «koseprat med gammel kompis». Når kompisen er blant dem som i en alder av 40 fortsatt holder lange monologer om hårvekst i tidlig pubertet, går det ikke lang tid før trivialitetene tar overhånd, og hele triveligheten oppleves som nokså tynnslitt. Det er faktisk en lettelse hver gang han avbryter seg selv for å roe tempoet og fortelle om sommerminner eller kjærligheten til ungene sine, før han tar seg en sang. Begrepet «tar seg» kan her tolkes bokstavelig. Steines sanger er nemlig ikke verken nye, egne eller originale, men lånt fra det vi for enkelhets skyld kan kalle «den norsk-svenske visepopskatten». Skru på P4 midt på dagen midt på sommeren, og du vil høre minst en av dem spilt. Likevel virker sangvalgene mer gjennomtenkte og mer ektefølte enn valget av anekdoter, og i etterkant er det sangene som framstår som showhøydepunkter.
Spinklest er showets første del. Etter pause løfter Steine blikket noe, og innimellom får han vist at han ikke bare er en skravlebøtte, men faktisk også profesjonell komiker. Det blir bare litt for lite av det, litt for seint.
Premiere var 17. 06 2009.
Sunday, June 7, 2009
Juni 2009: Hønefossrevyen: Helt Konge
«Hønefossrevyen: Helt Konge» av Jonas Rønning og Bror Andersen, Revyteltet, Hønefoss. Med: Jonas Rønning, Marte Helleseter, Morten Grøtnes m.fl. Regi: Jonas Rønning og Bror Andersen.
Harryharsellas med kongelig tilsnitt.
TERNING: FIRE
Buskis for alle penga
Hønefossrevyen feirer ti år med tradisjonell revyoppskrift: En solid dose harryhumor, litt harmløs harsellas med minoriteter og litt enda snillere harsellas med majoriteter.
SHOW: Kongen åpner showet, men må vike for Norges nye kronprins. Etter å ha sett to av årets sommershow våger jeg meg på en spådom: Sommeren 2009 kommer Alexander Rybak til å bli Norges mest parodierte. Morten Grøtnes’ versjon er ikke fullt så poengtert som den Stig Werner Moe står for på Latter i Oslo, men Grøtnes-utgaven har også sin sjarm. Deretter går Hønefossrevyen litt opp og litt ned, med sterke og svake innslag om hverandre. Hele tiden er ensemblet i smittende entusiastisk godt humør, og det skjer mer enn en gang at de kommer unna med lite fordi utstrålingen er så stor.
Jonas Rønning er selveste kongen av Hønefossrevyen. Han står bak et flertall av tekstene og deler dessuten regien med Bror Andersen. I år understrekes hans kongelige opphøydhet gjennom en passabel Harald-parodi, men det er likevel hans Susan Boyle-kopi Susan Coil som setter kronen på verket. «Repeat after me» er blant revyens soleklare høydepunkter, og et godt eksempel på at av og til er det enkle virkelig det beste. Vellykket er også «Akerbakkeskogen», en Røkke-analyse som forklarer årets mest kompliserte nyhetssak langt klarere enn noen aviskommentator har fått til så langt, med god hjelp av vår alles Egner. En kortere-enn-lårkort Tone Damli Aaberge-parodi (Marte Helleseter) går godt hjem. Men revyen har også innslag der det går lenge mellom poengene, og der skuddene ikke treffer de mål det siktes på. Eksempelvis skal nok Obama-inspirerte «Forandring fryder» gjøre narr av hvite kvinner som er i overkant inspirert av svart kultur, men den oppnår ikke annet enn å latterliggjøre Aretha Franklin. Samme type innvending kan man ha mot «Sitarkameratene», et Kurt & co møter Hare Krishna-nummer der humoren kan oppsummeres i setningen «utlendinger snakker rart». Når det er sagt, er det hele gjort med tilstrekkelig varme til at det aldri blir slemt. «Helt Konge» er hjertelig harryhumor og ber slett ikke om unnskyldning for det. Det er i seg selv nokså befriende.
Premiere var 04.06.09.
Harryharsellas med kongelig tilsnitt.
TERNING: FIRE
Buskis for alle penga
Hønefossrevyen feirer ti år med tradisjonell revyoppskrift: En solid dose harryhumor, litt harmløs harsellas med minoriteter og litt enda snillere harsellas med majoriteter.
SHOW: Kongen åpner showet, men må vike for Norges nye kronprins. Etter å ha sett to av årets sommershow våger jeg meg på en spådom: Sommeren 2009 kommer Alexander Rybak til å bli Norges mest parodierte. Morten Grøtnes’ versjon er ikke fullt så poengtert som den Stig Werner Moe står for på Latter i Oslo, men Grøtnes-utgaven har også sin sjarm. Deretter går Hønefossrevyen litt opp og litt ned, med sterke og svake innslag om hverandre. Hele tiden er ensemblet i smittende entusiastisk godt humør, og det skjer mer enn en gang at de kommer unna med lite fordi utstrålingen er så stor.
Jonas Rønning er selveste kongen av Hønefossrevyen. Han står bak et flertall av tekstene og deler dessuten regien med Bror Andersen. I år understrekes hans kongelige opphøydhet gjennom en passabel Harald-parodi, men det er likevel hans Susan Boyle-kopi Susan Coil som setter kronen på verket. «Repeat after me» er blant revyens soleklare høydepunkter, og et godt eksempel på at av og til er det enkle virkelig det beste. Vellykket er også «Akerbakkeskogen», en Røkke-analyse som forklarer årets mest kompliserte nyhetssak langt klarere enn noen aviskommentator har fått til så langt, med god hjelp av vår alles Egner. En kortere-enn-lårkort Tone Damli Aaberge-parodi (Marte Helleseter) går godt hjem. Men revyen har også innslag der det går lenge mellom poengene, og der skuddene ikke treffer de mål det siktes på. Eksempelvis skal nok Obama-inspirerte «Forandring fryder» gjøre narr av hvite kvinner som er i overkant inspirert av svart kultur, men den oppnår ikke annet enn å latterliggjøre Aretha Franklin. Samme type innvending kan man ha mot «Sitarkameratene», et Kurt & co møter Hare Krishna-nummer der humoren kan oppsummeres i setningen «utlendinger snakker rart». Når det er sagt, er det hele gjort med tilstrekkelig varme til at det aldri blir slemt. «Helt Konge» er hjertelig harryhumor og ber slett ikke om unnskyldning for det. Det er i seg selv nokså befriende.
Premiere var 04.06.09.
Thursday, June 4, 2009
April 2009: Se hva som skjer - noen tanker etter de første femti
«Se hva som skjer – noen tanker etter de første femti» av Mari Maurstad og Runar Borge, Oslo Nye Centralteatret. Med: Mari Maurstad og Jan Ivar Lund. Regi: Runar Borge.
Mari midt på treet. TERNING: TRE
Middelmådig Mari-moro
Noe moro er der. Men Mari Maurstads nye soloshow mangler retning.
SHOW: Scenen er omgjort til skuespillergarderobe, når Mari Maurstad inviterer publikum til innblikk i hennes hverdagsliv, i og utenfor teatret. Ideen til forestillingen fikk hun underveis i sin «Singin’ in the rain»-forestilling nummer 102, forteller hun både i program og fra scene. Hva ideen var, utover å snu backstage til onstage, er mer uklart.
DELER
«Se hva som skjer» mangler nemlig uttrykt retning eller motivasjon. I en time og tretti minutter gjør Mari det som kalles å «dele av seg selv»: Stort sett prat, om alt og aller helst ingenting. Hun snakker på innpust og utpust, og avbryter helst bare for å vise at hun faktisk lærte selskapsdans, da hun deltok i tv-konkurransen «Skal vi danse». Til dette trenger hun danser Jan Ivar Lund, som også deltar som rekvisitt heller enn skuespiller i flere andre innslag. Jevnbyrdig partner er han kun i tenk-om-filosoferingene over «Et dukkehjem». Den flerdelte hilsenen til Ibsen og andre teaterstorheter inneholder sekvensene som i alle fall for undertegnede blir showets høydepunkter, ikke minst tolkningen slik den ville ha vært om Jo Strømgren og Jon Fosse hadde samarbeidet om produksjonen.
FOR TYNT
Soloshow-sjangeren er krevende. Mari Maurstad har tidligere vist at hun behersker den. Men hennes nye show holder ikke samme kvalitet som hennes «Mariritt» og «Mariality». Til det blir betraktningene for banale, sekvensene for lite gjennomarbeidede og tempoet for lite variert. Maurstad er selv både tekstforfatter og bærende rollefigur. Trolig har regissør Runar Borge latt henne snakke og selv i for liten grad sagt sitt. Og kanskje hadde oppsetningen blitt bedre om hun hadde innlatt seg på samspill med egne rollefigurer i større grad. Lina Lamont (fra «Singin’ in the rain», rollen Maurstad fikk Heddapris for i fjor) dukker opp i et halvminutt til å begynne med. Hun streifer også innom roller som Mor Aase og Sally Bowles, uten verken å formidle hva hun selv fikk ut av dem eller hva de fikk ut av henne.
Premiere var 29.04.09
Mari midt på treet. TERNING: TRE
Middelmådig Mari-moro
Noe moro er der. Men Mari Maurstads nye soloshow mangler retning.
SHOW: Scenen er omgjort til skuespillergarderobe, når Mari Maurstad inviterer publikum til innblikk i hennes hverdagsliv, i og utenfor teatret. Ideen til forestillingen fikk hun underveis i sin «Singin’ in the rain»-forestilling nummer 102, forteller hun både i program og fra scene. Hva ideen var, utover å snu backstage til onstage, er mer uklart.
DELER
«Se hva som skjer» mangler nemlig uttrykt retning eller motivasjon. I en time og tretti minutter gjør Mari det som kalles å «dele av seg selv»: Stort sett prat, om alt og aller helst ingenting. Hun snakker på innpust og utpust, og avbryter helst bare for å vise at hun faktisk lærte selskapsdans, da hun deltok i tv-konkurransen «Skal vi danse». Til dette trenger hun danser Jan Ivar Lund, som også deltar som rekvisitt heller enn skuespiller i flere andre innslag. Jevnbyrdig partner er han kun i tenk-om-filosoferingene over «Et dukkehjem». Den flerdelte hilsenen til Ibsen og andre teaterstorheter inneholder sekvensene som i alle fall for undertegnede blir showets høydepunkter, ikke minst tolkningen slik den ville ha vært om Jo Strømgren og Jon Fosse hadde samarbeidet om produksjonen.
FOR TYNT
Soloshow-sjangeren er krevende. Mari Maurstad har tidligere vist at hun behersker den. Men hennes nye show holder ikke samme kvalitet som hennes «Mariritt» og «Mariality». Til det blir betraktningene for banale, sekvensene for lite gjennomarbeidede og tempoet for lite variert. Maurstad er selv både tekstforfatter og bærende rollefigur. Trolig har regissør Runar Borge latt henne snakke og selv i for liten grad sagt sitt. Og kanskje hadde oppsetningen blitt bedre om hun hadde innlatt seg på samspill med egne rollefigurer i større grad. Lina Lamont (fra «Singin’ in the rain», rollen Maurstad fikk Heddapris for i fjor) dukker opp i et halvminutt til å begynne med. Hun streifer også innom roller som Mor Aase og Sally Bowles, uten verken å formidle hva hun selv fikk ut av dem eller hva de fikk ut av henne.
Premiere var 29.04.09
Mars 2009: Evig Ung
«Evig ung» av Erik Gedeon, oversatt av Marit Tusvik, Det Norske Teatret. Med: Charlotte Frogner, Anders Rogg, Gjertrud Jynge, Frank Kjosås, Thomas Bye, Trond Høvik og Marit Kolbræk. Regi: Erik Gedeon.
Man er så ung som man føler seg. TERNING: FEM
Lenge leve!
Det finnes et liv før døden. «Evig ung» hyller den som lever det.
MUSIKAL: Vi er i Oslo, en gang om noen tiår. Det Norske Teatret er lagt ned, og omgjort til gamlehjem for skuespillere. Tilsynelatende fungerer hjemmet som aldershjem flest. Bestyrer Marit (Kolbræk) viser hvordan voksne mennesker på institusjon blir behandlet som barn, eller, rettere, mer ufritt og mer nedlatende enn barn. Men bak hennes rygg rocker gamlingene løs.
DOBBELT
Ideen er enkel. Men «Evig ung» har flere nivåer enn man på forhånd kan tro. Grensen mellom humor og alvor er flytende, og stemningene skifter raskt og ofte. Flyt er der også mellom fiksjon og fakta. Skuespillerne bruker egne navn, og enkeltopplysninger fra private biografier er blandet inn i ellers oppdiktede livshistorier. Samtlige er selv langt yngre enn menneskene de spiller, og de er sminket gamle. Fysiske sprell er til dels spretne, til dels stive, og denne dobbeltheten utgjør en vesentlig del av stykkets komikk. Andre komiske effekter tar også utgangspunkt i aldersfordommer, men på en så uhøytidelig, fresk og rampete måte at det neppe er risiko for at fordommene forsterkes.
MENING
Tematikken innebærer at banale sangtekster tillegges ny mening. Hvor mye viktigere og hvor mye mer rørende er det ikke at «I got you babe» når alle andre for lengst er døde? Hvor mye mer relevant blir ikke «Stayin’ Alive» i samme sammenheng? «Evig ung» baker inn dette og mer til, i ei oppsetning som likevel først og sist er forrykende moro, overraskende og sprelsk teater, fullt av glød, om ikke alltid glede. Sluttminuttene minner oss om noe som kan stå som hele «Evig ung»s budskap: Det er ikke over før det er over.
Premiere var 28.03.09
Man er så ung som man føler seg. TERNING: FEM
Lenge leve!
Det finnes et liv før døden. «Evig ung» hyller den som lever det.
MUSIKAL: Vi er i Oslo, en gang om noen tiår. Det Norske Teatret er lagt ned, og omgjort til gamlehjem for skuespillere. Tilsynelatende fungerer hjemmet som aldershjem flest. Bestyrer Marit (Kolbræk) viser hvordan voksne mennesker på institusjon blir behandlet som barn, eller, rettere, mer ufritt og mer nedlatende enn barn. Men bak hennes rygg rocker gamlingene løs.
DOBBELT
Ideen er enkel. Men «Evig ung» har flere nivåer enn man på forhånd kan tro. Grensen mellom humor og alvor er flytende, og stemningene skifter raskt og ofte. Flyt er der også mellom fiksjon og fakta. Skuespillerne bruker egne navn, og enkeltopplysninger fra private biografier er blandet inn i ellers oppdiktede livshistorier. Samtlige er selv langt yngre enn menneskene de spiller, og de er sminket gamle. Fysiske sprell er til dels spretne, til dels stive, og denne dobbeltheten utgjør en vesentlig del av stykkets komikk. Andre komiske effekter tar også utgangspunkt i aldersfordommer, men på en så uhøytidelig, fresk og rampete måte at det neppe er risiko for at fordommene forsterkes.
MENING
Tematikken innebærer at banale sangtekster tillegges ny mening. Hvor mye viktigere og hvor mye mer rørende er det ikke at «I got you babe» når alle andre for lengst er døde? Hvor mye mer relevant blir ikke «Stayin’ Alive» i samme sammenheng? «Evig ung» baker inn dette og mer til, i ei oppsetning som likevel først og sist er forrykende moro, overraskende og sprelsk teater, fullt av glød, om ikke alltid glede. Sluttminuttene minner oss om noe som kan stå som hele «Evig ung»s budskap: Det er ikke over før det er over.
Premiere var 28.03.09
Mars 2009: Chicago
«Chicago» av Bob Fosse, Fred Ebb og John Kander, Trøndelag Teater. Med: Evelyn Jons, Silje Lundblad, Pål Christian Eggen, Helle Ottesen m.fl. Regi: Tomas Adrian Glans. Musikalsk ledelse: Åsmund Flaten
Stivt, men stilig.
TERNING: TRE
Kaldt i Chicago
Kynisme uten humor er lite mer enn kulde.
MUSIKAL: I dagene etter at «nye bevis» er blitt framlagt i Orderud-saken burde man ikke oppleve «Chicago» som irrelevant.
SIRKUS
Når mord blir mediesirkus, blir kampen for oppmerksomhet en kamp på liv og død. Drapskvinnene Roxie Hart (Lundblad) og Velma Kelly (Jons) kives om oppmerksomheten.
«Chicago» fungerer best i de oppsetninger der man får sympati med den ene eller begge av de to. Når kampen mellom dem engasjerer, og man vekselvis heier på den ene eller andre. Men her er rolletegninger stereotype og blottet for personlighet. Lundblads Roxie, den «uskyldige» av de to, preges av falske smil og kokette blikk, fulgt av remjing og skreving. Jons’ Velma skal være «den sexy», og hennes spill består i større grad av sure masker, remjing og skreving. I valget mellom et stivt smil og et stivt grin, er det fristende å svare «nei takk, ingen av delene». Eller «Heng dem begge to! Hvem bryr seg?».
Den største formildende omstendigheten er klangfulle sangprestasjoner. Det gjelder begge. I sangen viser de større innlevelse enn de får lov til å gjøre gjennom rolletolkningene sine.
USEXY
Jeg sier «får lov til», for når problemet med begge hovedrolletolkningene er det samme, er det fristende å legge forklaringen på instruktørens krav. Tomas Adrian Glans har ansvar både for regi og koreografi. Samme mann sto bak sistnevnte da Hålogaland Teater satte opp samme musikal i fjor. Årets oppsetning er mer helhetlig enn fjorårets. Den samme visuelle profil er holdt gjennom hele forestillingen. Samme spillestil brukes av alle rollefigurer, viktige og uviktige. Det gjør årets oppsetning mer stilren enn fjorårets. Men det gjør den også flatere og stivere. Stripteaseestetikken dyrkes i en slik grad at all subtilitet forsvinner, og med den blir også mye av «Chicago»s sjarm borte. Kynisme uten humor er lite mer enn kulde, slik frekkhet uten frodighet er lite mer enn vulgaritet. Resultatet blir dessverre direkte usexy.
Premiere var 21.03.09
Stivt, men stilig.
TERNING: TRE
Kaldt i Chicago
Kynisme uten humor er lite mer enn kulde.
MUSIKAL: I dagene etter at «nye bevis» er blitt framlagt i Orderud-saken burde man ikke oppleve «Chicago» som irrelevant.
SIRKUS
Når mord blir mediesirkus, blir kampen for oppmerksomhet en kamp på liv og død. Drapskvinnene Roxie Hart (Lundblad) og Velma Kelly (Jons) kives om oppmerksomheten.
«Chicago» fungerer best i de oppsetninger der man får sympati med den ene eller begge av de to. Når kampen mellom dem engasjerer, og man vekselvis heier på den ene eller andre. Men her er rolletegninger stereotype og blottet for personlighet. Lundblads Roxie, den «uskyldige» av de to, preges av falske smil og kokette blikk, fulgt av remjing og skreving. Jons’ Velma skal være «den sexy», og hennes spill består i større grad av sure masker, remjing og skreving. I valget mellom et stivt smil og et stivt grin, er det fristende å svare «nei takk, ingen av delene». Eller «Heng dem begge to! Hvem bryr seg?».
Den største formildende omstendigheten er klangfulle sangprestasjoner. Det gjelder begge. I sangen viser de større innlevelse enn de får lov til å gjøre gjennom rolletolkningene sine.
USEXY
Jeg sier «får lov til», for når problemet med begge hovedrolletolkningene er det samme, er det fristende å legge forklaringen på instruktørens krav. Tomas Adrian Glans har ansvar både for regi og koreografi. Samme mann sto bak sistnevnte da Hålogaland Teater satte opp samme musikal i fjor. Årets oppsetning er mer helhetlig enn fjorårets. Den samme visuelle profil er holdt gjennom hele forestillingen. Samme spillestil brukes av alle rollefigurer, viktige og uviktige. Det gjør årets oppsetning mer stilren enn fjorårets. Men det gjør den også flatere og stivere. Stripteaseestetikken dyrkes i en slik grad at all subtilitet forsvinner, og med den blir også mye av «Chicago»s sjarm borte. Kynisme uten humor er lite mer enn kulde, slik frekkhet uten frodighet er lite mer enn vulgaritet. Resultatet blir dessverre direkte usexy.
Premiere var 21.03.09
Mars 2009: Mamma Mia
«Mamma Mia» av Benny Andersson og Björn Ulvaeus, oversatt av Ingrid Bjørnov og Linn Skåber, Folketeatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Mari Lerberg Fossum m.fl. Regi: Johan Osuldsen. Musikalsk ansvarlig: Anders Eljas.
Feelgood i sommersol.
TERNING: FEM
Smilepille
I «Mamma Mia» møter alle surpomper sitt «Waterloo».
MUSIKAL: En ABBA-låt fenger fra første verselinje. DET gjør ikke norske «Mamma Mia». Det tar et kvarter-tjue minutter før festen kommer skikkelig i gang. Men, som vi vet, når ABBA spilles, vil alle danse.
Scenografisk ligger musikalen nær originalen i London, dramaturgisk fraviker den lite fra både originalmusikal og film. Språklig er den ny. Men det som gjør Oslo-versjonen til en ny versjon er likevel først og fremst ensemblet. Og blant dem: «Mamma Mia»en selv, Heidi Gjermundsen Broch. At hun som 34-åring bare er 12 år eldre enn sin scenedatter Mari Lerberg Fossum er en mindre distraksjon, men Heidi er en «Super Trouper» og gjør rollen til sin egen. Hennes samstemte sidekicks Kjersti Elvik og Arlene Wilkes er også en dynamisk duo, noe som minner oss om at det er altfor lenge siden vi har sett sistnevnte på norske scener (teatersjefer: dette er et hint). Da holder ikke fedretrioen samme høye nivå. Paul Ottar Haga skrur på sjarmen så det burde rekke for alle tre, men Heine Totland overdriver feminine fakter og Nils Christian Fossdal framstår som heller anonym.
Vårt unge forelskede par, Espen Grjotheim og Mari Lerberg Fossum, passer begge til rollene sine, søte, samspilte og med merkbar scenekjemi. Historien er enkel, glad og ukomplisert, og suksessen er i mindre grad bygd på den, enn på gleden over gjensyn og gjenhør, med 70-tallets kostymer og farger, og med ABBAs suksesslåter. Allsangfaktoren går litt ned all den tid sangtekstene blir framført i nyoversettelse og publikum ikke lenger kan tekstene utenat, men melodiene er de samme gamle, fengende og festlige. Ingrid Bjørnovs sangoversettelser flyter godt, bedre enn Linn Skåbers nye norske dialog.
Alt i alt er «Mamma Mia» en vinner. Og ABBA hadde rett: Vinneren tar alt.
Premiere var 19.03.09
Feelgood i sommersol.
TERNING: FEM
Smilepille
I «Mamma Mia» møter alle surpomper sitt «Waterloo».
MUSIKAL: En ABBA-låt fenger fra første verselinje. DET gjør ikke norske «Mamma Mia». Det tar et kvarter-tjue minutter før festen kommer skikkelig i gang. Men, som vi vet, når ABBA spilles, vil alle danse.
Scenografisk ligger musikalen nær originalen i London, dramaturgisk fraviker den lite fra både originalmusikal og film. Språklig er den ny. Men det som gjør Oslo-versjonen til en ny versjon er likevel først og fremst ensemblet. Og blant dem: «Mamma Mia»en selv, Heidi Gjermundsen Broch. At hun som 34-åring bare er 12 år eldre enn sin scenedatter Mari Lerberg Fossum er en mindre distraksjon, men Heidi er en «Super Trouper» og gjør rollen til sin egen. Hennes samstemte sidekicks Kjersti Elvik og Arlene Wilkes er også en dynamisk duo, noe som minner oss om at det er altfor lenge siden vi har sett sistnevnte på norske scener (teatersjefer: dette er et hint). Da holder ikke fedretrioen samme høye nivå. Paul Ottar Haga skrur på sjarmen så det burde rekke for alle tre, men Heine Totland overdriver feminine fakter og Nils Christian Fossdal framstår som heller anonym.
Vårt unge forelskede par, Espen Grjotheim og Mari Lerberg Fossum, passer begge til rollene sine, søte, samspilte og med merkbar scenekjemi. Historien er enkel, glad og ukomplisert, og suksessen er i mindre grad bygd på den, enn på gleden over gjensyn og gjenhør, med 70-tallets kostymer og farger, og med ABBAs suksesslåter. Allsangfaktoren går litt ned all den tid sangtekstene blir framført i nyoversettelse og publikum ikke lenger kan tekstene utenat, men melodiene er de samme gamle, fengende og festlige. Ingrid Bjørnovs sangoversettelser flyter godt, bedre enn Linn Skåbers nye norske dialog.
Alt i alt er «Mamma Mia» en vinner. Og ABBA hadde rett: Vinneren tar alt.
Premiere var 19.03.09
Mars 2009: Ladyen av Burma
«Ladyen av Burma» av Richard Shannon, oversatt av Janneke Flem Jansen, Nord-Trøndelag Teater/Nobels Fredssenter/Falstadsenteret. Med: Ingunn Øyen. Regi: Liv Hege Nylund.
Svak tekst om sterk kamp.
Uttynnet styrke
Historien om Aung San Suu Kyi er en sterk historie om ei sterk kvinne og en sterk kamp. Men det er ikke nok til å skape sterkt teater.
TEATER: I nær tjue år har Aung San Suu Kyi sittet fengslet, dels i burmesiske fengsler, dels i husarrest i eget hjem i Rangoon. Da hennes mann i Storbritannia ble alvorlig syk mot slutten av 90-tallet, ble hun tilbudt frihet mot å forlate Burma og aldri komme tilbake. Hun nektet, og ektemannen døde uten at hun hadde fått møte ham igjen.
TOMME ORD
Dette valget danner stormens øye i «Ladyen av Burma», en monolog som finner sted i Aung San Suu Kyis celle i fengslet Insein. I en virvelvind av minner, personlige og politiske, portretteres den burmesiske demokratiforkjemperen dels gjennom egne ord og dels gjennom venner og bekjentes ord. Men dessverre er det nettopp ordene som mangler gjennomslagskraft i monologen. Litt politisk pompøsitet er på sin plass – kan man ikke bruke store ord om frihetskampen i Burma finnes ingen steder de kan brukes – men verre er det når store ord må vike for tomme ord. Detaljer som skal være fortellende og levendegjørende blir intetsigende og tidvis nærmest irriterende. Som dette: I Oxford er høsten våt og vinteren kald, mens i Burma er det varmt. Stekende sol.
ENGASJERT
Portrettet av datteren og kona Suu Kyi er grundigere tegnet enn portrettet av politikeren Suu Kyi. Det bærer preg av offisielle taler, som ikke desto mindre er tekstens sterkeste og mest velformulerte passasjer, trolig fordi de er de mest ektefølte. Suu Kyi som mor har fått liten plass. Sønnene nevnes en gang i løpet av monologen, og da usannsynlig overfladisk. Mor var stolt da hun så dem på tv under Fredsprisutdelingen. Hun savner dem. Kim «må være 26, kanskje?», sier hun. Mennesket utover dette blir vi enda mindre kjent med.
Overfladiskhetene skyldes ikke Ingunn Øyens spill. Hun viser oppriktig engasjement for Suu Kyi og for situasjonen i Burma. Fysisk ulikhet er raskt glemt (Øyen spiller rollen med sitt eget hvitblonde hår), og man kan la seg rive med av følelsesskiftene hun framstiller så troverdig. Men hennes innlevelse kan ikke skjule tekstens svakheter.
Forestillingen har turnéstart på Levanger i dag, søndag 15. mars.
Premiere 10.03.09
Svak tekst om sterk kamp.
Uttynnet styrke
Historien om Aung San Suu Kyi er en sterk historie om ei sterk kvinne og en sterk kamp. Men det er ikke nok til å skape sterkt teater.
TEATER: I nær tjue år har Aung San Suu Kyi sittet fengslet, dels i burmesiske fengsler, dels i husarrest i eget hjem i Rangoon. Da hennes mann i Storbritannia ble alvorlig syk mot slutten av 90-tallet, ble hun tilbudt frihet mot å forlate Burma og aldri komme tilbake. Hun nektet, og ektemannen døde uten at hun hadde fått møte ham igjen.
TOMME ORD
Dette valget danner stormens øye i «Ladyen av Burma», en monolog som finner sted i Aung San Suu Kyis celle i fengslet Insein. I en virvelvind av minner, personlige og politiske, portretteres den burmesiske demokratiforkjemperen dels gjennom egne ord og dels gjennom venner og bekjentes ord. Men dessverre er det nettopp ordene som mangler gjennomslagskraft i monologen. Litt politisk pompøsitet er på sin plass – kan man ikke bruke store ord om frihetskampen i Burma finnes ingen steder de kan brukes – men verre er det når store ord må vike for tomme ord. Detaljer som skal være fortellende og levendegjørende blir intetsigende og tidvis nærmest irriterende. Som dette: I Oxford er høsten våt og vinteren kald, mens i Burma er det varmt. Stekende sol.
ENGASJERT
Portrettet av datteren og kona Suu Kyi er grundigere tegnet enn portrettet av politikeren Suu Kyi. Det bærer preg av offisielle taler, som ikke desto mindre er tekstens sterkeste og mest velformulerte passasjer, trolig fordi de er de mest ektefølte. Suu Kyi som mor har fått liten plass. Sønnene nevnes en gang i løpet av monologen, og da usannsynlig overfladisk. Mor var stolt da hun så dem på tv under Fredsprisutdelingen. Hun savner dem. Kim «må være 26, kanskje?», sier hun. Mennesket utover dette blir vi enda mindre kjent med.
Overfladiskhetene skyldes ikke Ingunn Øyens spill. Hun viser oppriktig engasjement for Suu Kyi og for situasjonen i Burma. Fysisk ulikhet er raskt glemt (Øyen spiller rollen med sitt eget hvitblonde hår), og man kan la seg rive med av følelsesskiftene hun framstiller så troverdig. Men hennes innlevelse kan ikke skjule tekstens svakheter.
Forestillingen har turnéstart på Levanger i dag, søndag 15. mars.
Premiere 10.03.09
Februar 2009: Les Miserables
«Les Misérables» av Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg, Oslo Nye Teater. Med: Erik Wenberg Jacobsen og Ståle Ytterli m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.
Trangbodd storslagenhet.
TERNING: FIRE
Monumentalt
Oslo Nye satser stort. Kanskje litt vel stort. Men det holder.
MUSIKAL: «Les Misérables» er den største musikalsatsningen Oslo Nye noen gang har gjort. Lydtrykket er til tider voldsomt, og det kan bli vel folksomt på den ikke påfallende store scenen. Men samtidig er scenene så visuelt gjennomtenkte og så bevisst koreograferte at regissør Hungnes & medinstruktør/koreograf Marianne Skovli Aamodt slipper unna med overbefolkningen. Scenerommet brukes i sin fulle bredde og fulle dybde, og Even Børsums scenografi hjelper med å holde rommet ryddig, selv om en kan ha innvendinger mot stilkræsjet mellom overlessede gullmalte billedrammer og nakne grå stålrigger.
LIVSHISTORIE
Som unggutt stjeler Jean Valjean et brød for å redde familien fra å sulte. Han blir tatt og må utføre straffarbeid. Etterpå ødelegger han identitetspapirene som viser at han er straffedømt, og resten av livet tilbringer han under falsk identitet, på flukt fra politibetjenten Javert. Handlingen går over flere tiår, i en tid der Frankrike gjennomgår store sosiale og politiske forandringer.
Erik Wenberg Jacobsen spilte Jean Valjean da Trøndelag Teater satte opp musikalen for tre år siden. Når han nå gjentar rollen, er han solid fra start til slutt.
RIVALER
Solid er også rivalen Javert (Ståle Ytterli), og forestillingens hovedfokus ligger på drakampen mellom disse to, med mindre fokus på Valjeans private liv og pleiedatteren Cosettes (Heidi Ruud Ellingsen) kjærlighetsdrama, og på de politiske omveltningene hennes Marius (Christian Ingebrigtsen) er en del av.
Det er ikke bare bakteppet som er historisk. Også «Les Misérables»’ store temaer kan på mange måter betegnes som umoderne: Samvittighet og skyld, soning og ære. Men kanskje er det nettopp det evige, alvorlige som gjør «Les Mis» så populær som den er. Det, og den komplekse musikken, som her kjennetegnes av innlevelsesrike sangprestasjoner fra ensemblet og et noe for høyt volum fra orkestret.
Premiere var 04.02.09
Trangbodd storslagenhet.
TERNING: FIRE
Monumentalt
Oslo Nye satser stort. Kanskje litt vel stort. Men det holder.
MUSIKAL: «Les Misérables» er den største musikalsatsningen Oslo Nye noen gang har gjort. Lydtrykket er til tider voldsomt, og det kan bli vel folksomt på den ikke påfallende store scenen. Men samtidig er scenene så visuelt gjennomtenkte og så bevisst koreograferte at regissør Hungnes & medinstruktør/koreograf Marianne Skovli Aamodt slipper unna med overbefolkningen. Scenerommet brukes i sin fulle bredde og fulle dybde, og Even Børsums scenografi hjelper med å holde rommet ryddig, selv om en kan ha innvendinger mot stilkræsjet mellom overlessede gullmalte billedrammer og nakne grå stålrigger.
LIVSHISTORIE
Som unggutt stjeler Jean Valjean et brød for å redde familien fra å sulte. Han blir tatt og må utføre straffarbeid. Etterpå ødelegger han identitetspapirene som viser at han er straffedømt, og resten av livet tilbringer han under falsk identitet, på flukt fra politibetjenten Javert. Handlingen går over flere tiår, i en tid der Frankrike gjennomgår store sosiale og politiske forandringer.
Erik Wenberg Jacobsen spilte Jean Valjean da Trøndelag Teater satte opp musikalen for tre år siden. Når han nå gjentar rollen, er han solid fra start til slutt.
RIVALER
Solid er også rivalen Javert (Ståle Ytterli), og forestillingens hovedfokus ligger på drakampen mellom disse to, med mindre fokus på Valjeans private liv og pleiedatteren Cosettes (Heidi Ruud Ellingsen) kjærlighetsdrama, og på de politiske omveltningene hennes Marius (Christian Ingebrigtsen) er en del av.
Det er ikke bare bakteppet som er historisk. Også «Les Misérables»’ store temaer kan på mange måter betegnes som umoderne: Samvittighet og skyld, soning og ære. Men kanskje er det nettopp det evige, alvorlige som gjør «Les Mis» så populær som den er. Det, og den komplekse musikken, som her kjennetegnes av innlevelsesrike sangprestasjoner fra ensemblet og et noe for høyt volum fra orkestret.
Premiere var 04.02.09
Januar 2009: Hope-Breivik tur-retur
«Hope-Breivik tur-retur» av Jon Niklas Rønning, Morten Lorentzen, Elisabeth Botterli m.fl, Ole Bull Scene, Bergen. Med: Christine Hope og Ina Breivik. Regi: Erik Ulfsby og Hilde S. Ervik. Musikalsk ansvarlig: Sjur Hjeltnes. TERNING: FIRE
Par i takt.
Velmatchet duo
Christine Hope og Ina Breivik kler hverandre.
SHOW: Komikerduoen arbeidet for første gang sammen i fjorårets sommershow «Sound of Sommer» i Grimstad. Nå har de kvittet seg med makkerne Trond Hanssen og Jan Martin Johnsen, og brått er det enda tydeligere hvor godt de passer sammen som komikere.
BLANDING
Christine Hope er lang og ulenkelig og har en forbløffende balanseevne, som en krysning av Leif Juster og ei bjerkegrein i vind. Ina Breivik er lita og spretten, med gummiansikt og gummikropp, som en blanding av Grethe Kausland og Charlie Chaplin. Begge er de komikere av «hatt, parykk og briller»-typen, altså, det slag som slipper seg mest løs når de er gjemt bak et karikert utseende. Da er det til gjengjeld ingen grense for hvor langt løs de er i stand til å slippe seg. I «Hope-Breivik tur-retur» presenterer de oss for en godt blandet ansamling av gamle og nye figurer. Med unntak av en i alle fall delvis gjenbrukt Amy Winehouse-parodi fra fjorårets sommershow er alle tekster nye.
FYSISK
Men det er ikke tekst som er damenes hovedstyrke. Tekstene kan være vel enkle, og styrken er fysikk. Det understrekes igjen og igjen i showet. Vi ser det i innledningsnummeret der de framstår som noen av verdens minst elegante showgirls. Vi ser det igjen i strippenummeret der Breivik viser hvor usexy striptease kan være, og nok en gang igjen i duoens sjarmerende lille klovnedans og i det nevnte Winehouse-nummeret med Hope. Men aller tydeligst ser vi det i avslutningsnummeret - en finale som dekker et uant stort behov for å vite hvordan det ville sett ut om Margot (Breivik) og guiden Trygve (Hope) hadde fått lov til å være med i «Skal vi danse?». Det er så uelegant at det kun kan betegnes som elegant.
Premiere var 23.01.09.
Par i takt.
Velmatchet duo
Christine Hope og Ina Breivik kler hverandre.
SHOW: Komikerduoen arbeidet for første gang sammen i fjorårets sommershow «Sound of Sommer» i Grimstad. Nå har de kvittet seg med makkerne Trond Hanssen og Jan Martin Johnsen, og brått er det enda tydeligere hvor godt de passer sammen som komikere.
BLANDING
Christine Hope er lang og ulenkelig og har en forbløffende balanseevne, som en krysning av Leif Juster og ei bjerkegrein i vind. Ina Breivik er lita og spretten, med gummiansikt og gummikropp, som en blanding av Grethe Kausland og Charlie Chaplin. Begge er de komikere av «hatt, parykk og briller»-typen, altså, det slag som slipper seg mest løs når de er gjemt bak et karikert utseende. Da er det til gjengjeld ingen grense for hvor langt løs de er i stand til å slippe seg. I «Hope-Breivik tur-retur» presenterer de oss for en godt blandet ansamling av gamle og nye figurer. Med unntak av en i alle fall delvis gjenbrukt Amy Winehouse-parodi fra fjorårets sommershow er alle tekster nye.
FYSISK
Men det er ikke tekst som er damenes hovedstyrke. Tekstene kan være vel enkle, og styrken er fysikk. Det understrekes igjen og igjen i showet. Vi ser det i innledningsnummeret der de framstår som noen av verdens minst elegante showgirls. Vi ser det igjen i strippenummeret der Breivik viser hvor usexy striptease kan være, og nok en gang igjen i duoens sjarmerende lille klovnedans og i det nevnte Winehouse-nummeret med Hope. Men aller tydeligst ser vi det i avslutningsnummeret - en finale som dekker et uant stort behov for å vite hvordan det ville sett ut om Margot (Breivik) og guiden Trygve (Hope) hadde fått lov til å være med i «Skal vi danse?». Det er så uelegant at det kun kan betegnes som elegant.
Premiere var 23.01.09.
Januar 2009: Lene For President
«Lene for President» av Lene Kongsvik Johansen, Linn Skåber, Hanne T. Asheim, Kjetil Kooyman, Latter. Med: Lene Kongsvik Johansen og pianist Tove Kragset. Regi: Anders Mordal. Musikalsk ansvarlig: Morten Reppesgård. TERNING: FIRE
Seg selv nok en gang.
Nesten, Lene
Lene Kongsvik Johansen åpner sitt første soloshow, slagferdig og severdig. Men samtidig blir det litt for selvrepeterende.
SHOW: Etter tre sommershowsuksesser, seks komipris-nominasjoner og en lang rekke kabareter og revyer står Lene Kongsvik Johansen endelig alene på scenen. Det er på høy tid at dama får sitt eget soloshow. Hun har demonstrert treffsikkerhet, teft og timing over tid, og hun er et stort talent. Alene, med raske sceneskift og et vell av gode figurer, vekker hun igjen latter. Og latter. Og latter. Så hvorfor går man ut av salen og føler at noe mangler? Kanskje fordi alt man har sett ligner for mye på det man ellers har sett.
ALLMENT
Showet er, nesten i sin helhet, nytt. Med unntak av Linn Skåbers «Kjære Henriette», en «brudens mor taler» som er resirkulert fra sommershowsuksessen «Tres Amigas» (2007) er alle innslag nye. Lene Kongsvik Johansen har skrevet tolv av femten tekster selv. Hver for seg er alle sammen gode. De er velformulerte, treffende, allmenne og morsomme observasjoner fra levde liv i likhetssamfunnet Norge. Tematikken er tilsynelatende vidstrakt, fra presidentvisjoner via perfeksjonisme og prestasjonspress til tiggermisunnelse og prinsessebarn-tyranni, før vi går tilbake til presidentvisjonene igjen. Men her er også særdeles klare forbindelseslinjer. Det handler om menneskelig toskeskap, om de små hverdagslige tåpelighetene vi narrer oss selv med, og veldig, veldig ofte, undertegnede vil si litt for ofte, handler det også om forskjellene mellom forventning og virkelighet.
FORVENTNING
De aller fleste av innslagene er bygd opp etter samme mal: Person forventer noe urealistisk. Person beskriver gapet mellom forventning og virkelighet. Person ironiserer over sin forventning og sin virkelighet. Det kan være ønsket om det perfekte hjem eller den perfekte mann. Det kan være ønsket om å bli den perfekte vinkjenner. Hver for seg: Festlige innslag, snertne og slagferdige og med et visst element av overraskelse. Men noe av snerten forsvinner, når numrene blir for like. Overraskelsen gjør det definitivt. Det er synd, men det betyr ikke at man ikke vil ha glede av å se showet.
For å si det med en oppsummering i «presidentkandidatens» ånd: Egentlig er det godt nok. Men undertegnedes forventninger var høyere. Og jeg tror ikke disse forventningene var urealistiske.
Premiere var 15.01.09
Seg selv nok en gang.
Nesten, Lene
Lene Kongsvik Johansen åpner sitt første soloshow, slagferdig og severdig. Men samtidig blir det litt for selvrepeterende.
SHOW: Etter tre sommershowsuksesser, seks komipris-nominasjoner og en lang rekke kabareter og revyer står Lene Kongsvik Johansen endelig alene på scenen. Det er på høy tid at dama får sitt eget soloshow. Hun har demonstrert treffsikkerhet, teft og timing over tid, og hun er et stort talent. Alene, med raske sceneskift og et vell av gode figurer, vekker hun igjen latter. Og latter. Og latter. Så hvorfor går man ut av salen og føler at noe mangler? Kanskje fordi alt man har sett ligner for mye på det man ellers har sett.
ALLMENT
Showet er, nesten i sin helhet, nytt. Med unntak av Linn Skåbers «Kjære Henriette», en «brudens mor taler» som er resirkulert fra sommershowsuksessen «Tres Amigas» (2007) er alle innslag nye. Lene Kongsvik Johansen har skrevet tolv av femten tekster selv. Hver for seg er alle sammen gode. De er velformulerte, treffende, allmenne og morsomme observasjoner fra levde liv i likhetssamfunnet Norge. Tematikken er tilsynelatende vidstrakt, fra presidentvisjoner via perfeksjonisme og prestasjonspress til tiggermisunnelse og prinsessebarn-tyranni, før vi går tilbake til presidentvisjonene igjen. Men her er også særdeles klare forbindelseslinjer. Det handler om menneskelig toskeskap, om de små hverdagslige tåpelighetene vi narrer oss selv med, og veldig, veldig ofte, undertegnede vil si litt for ofte, handler det også om forskjellene mellom forventning og virkelighet.
FORVENTNING
De aller fleste av innslagene er bygd opp etter samme mal: Person forventer noe urealistisk. Person beskriver gapet mellom forventning og virkelighet. Person ironiserer over sin forventning og sin virkelighet. Det kan være ønsket om det perfekte hjem eller den perfekte mann. Det kan være ønsket om å bli den perfekte vinkjenner. Hver for seg: Festlige innslag, snertne og slagferdige og med et visst element av overraskelse. Men noe av snerten forsvinner, når numrene blir for like. Overraskelsen gjør det definitivt. Det er synd, men det betyr ikke at man ikke vil ha glede av å se showet.
For å si det med en oppsummering i «presidentkandidatens» ånd: Egentlig er det godt nok. Men undertegnedes forventninger var høyere. Og jeg tror ikke disse forventningene var urealistiske.
Premiere var 15.01.09
Januar 2009: Boeing Boeing
«Boeing Boeing» av Marc Camoletti, oversatt av Runar Borge, Dizzie Showteater. Med: Kjersti Holmen, Ane Dahl Torp, Hilde Lyrån, Line Verndal, Christian Skolmen og Ingar Helge Gimle. Regi: Per Olav Sørensen. Svingdørfarse det svinger av. TERNING: FEM
Stødig landing
«Boeing Boeing» flyr høyt og lander støtt.
FARSE: Fest setebeltene! Norske Bernard (Christian Skolmen) er forlovet med ikke mindre enn tre flyvertinner: Amerikanske Gloria med et svevende sinn (Line Verndal), tyske Greta med høytflyvende lidenskaper (Ane Dahl Torp) og den noe mer jordnære franske Gabrielle (Hilde Lyrån).
UTE AV RUTE
Bernard styrer damenes ankomst og avgang som en annen flyveleder, med påslått mobiltelefon og en slags serviceavdeling. (Et hint: Forvent at alle ekstratjenester på en eller annen måte vil koste ekstra.)
Den egenrådige husholdersken Edna (Kjersti Holmen) er med sin stødige ansiktsmimikk og ustødige kroppsspråk besetningens soleklare førstestyrmann. Men som alle som har tilbrakt mer enn et kvarter på Gardermoen kan bevitne: Det er ikke alltid at takeoff og landing går i rute. Og når også Bernards tilsynelatende beskjedne kamerat Robert (Ingar Helge Gimle) uventet dukker opp – ikke så ulik en fuglesverm i motoren – er det klart for turbulens.
MODERNISERT
Nær 50 år har gått siden Marc Camolettis farse første gang ble satt opp. I mellomtida har flyreisens glamour forsvunnet, samtidig som reisestress er blitt alminneliggjort. Det har oversetter Runar Borge & regissør Per-Olav Sørensen fått med seg. De har modernisert farsen og gitt den en mer aerodynamisk form. Kaptein Sørensen sørger for at ferden går trygt gjennom en turbulent handling, og for at alle besetningsmedlemmer inntar sine plasser til riktig tid og fra riktig dør. Skulle man ha en innvending, måtte det være at innledningen fortsatt er noe lang, og at det tar sin tid før handlingen tar av. Men når den gjør det, sørger god timing og proff framferd for at reisen blir både morsom og komfortabel, helt fram til vi går inn for landing.
Premiere var 22.01.09
Stødig landing
«Boeing Boeing» flyr høyt og lander støtt.
FARSE: Fest setebeltene! Norske Bernard (Christian Skolmen) er forlovet med ikke mindre enn tre flyvertinner: Amerikanske Gloria med et svevende sinn (Line Verndal), tyske Greta med høytflyvende lidenskaper (Ane Dahl Torp) og den noe mer jordnære franske Gabrielle (Hilde Lyrån).
UTE AV RUTE
Bernard styrer damenes ankomst og avgang som en annen flyveleder, med påslått mobiltelefon og en slags serviceavdeling. (Et hint: Forvent at alle ekstratjenester på en eller annen måte vil koste ekstra.)
Den egenrådige husholdersken Edna (Kjersti Holmen) er med sin stødige ansiktsmimikk og ustødige kroppsspråk besetningens soleklare førstestyrmann. Men som alle som har tilbrakt mer enn et kvarter på Gardermoen kan bevitne: Det er ikke alltid at takeoff og landing går i rute. Og når også Bernards tilsynelatende beskjedne kamerat Robert (Ingar Helge Gimle) uventet dukker opp – ikke så ulik en fuglesverm i motoren – er det klart for turbulens.
MODERNISERT
Nær 50 år har gått siden Marc Camolettis farse første gang ble satt opp. I mellomtida har flyreisens glamour forsvunnet, samtidig som reisestress er blitt alminneliggjort. Det har oversetter Runar Borge & regissør Per-Olav Sørensen fått med seg. De har modernisert farsen og gitt den en mer aerodynamisk form. Kaptein Sørensen sørger for at ferden går trygt gjennom en turbulent handling, og for at alle besetningsmedlemmer inntar sine plasser til riktig tid og fra riktig dør. Skulle man ha en innvending, måtte det være at innledningen fortsatt er noe lang, og at det tar sin tid før handlingen tar av. Men når den gjør det, sørger god timing og proff framferd for at reisen blir både morsom og komfortabel, helt fram til vi går inn for landing.
Premiere var 22.01.09
Subscribe to:
Posts (Atom)
