Sunday, June 21, 2009

Juni 2009: Tommy Steine: It's not only only

«It’s not only only» av og med Tommy Steine, Ankergaarden Scene, Halden.
Enkelt er ikke bare enkelt.
TERNING: TO

Spinkelt fra Steine

Nei, det er ikke bare, bare. Å lage soloshow er faktisk nokså krevende.

SHOW: Tommy Steines «It’s not only only» er et godt eksempel på at det aller enkleste kan være det aller vanskeligste. Sjangeren krever bare en mann og en tekst på en scene. Men samtidig stilles store krav til både mannen og teksten.
I dette tilfellet er mannen hjertelig til stede. Tommy Steine deler av seg selv, med blid og boblende entusiasme, skamløse mengder lokalpatriotisk publikumsflørt, samt evne og vilje til smørsang og bajaseri uten blygsel. Han framstår som en trivelig kar i et trivelig lag, mer enn gjerne festens midtpunkt.
Teksten er det verre med. Selv om man legger den aller største velvilje til, kan man ikke karakterisere den som mer enn småsnakk og skravling av typen «koseprat med gammel kompis». Når kompisen er blant dem som i en alder av 40 fortsatt holder lange monologer om hårvekst i tidlig pubertet, går det ikke lang tid før trivialitetene tar overhånd, og hele triveligheten oppleves som nokså tynnslitt. Det er faktisk en lettelse hver gang han avbryter seg selv for å roe tempoet og fortelle om sommerminner eller kjærligheten til ungene sine, før han tar seg en sang. Begrepet «tar seg» kan her tolkes bokstavelig. Steines sanger er nemlig ikke verken nye, egne eller originale, men lånt fra det vi for enkelhets skyld kan kalle «den norsk-svenske visepopskatten». Skru på P4 midt på dagen midt på sommeren, og du vil høre minst en av dem spilt. Likevel virker sangvalgene mer gjennomtenkte og mer ektefølte enn valget av anekdoter, og i etterkant er det sangene som framstår som showhøydepunkter.
Spinklest er showets første del. Etter pause løfter Steine blikket noe, og innimellom får han vist at han ikke bare er en skravlebøtte, men faktisk også profesjonell komiker. Det blir bare litt for lite av det, litt for seint.

Premiere var 17. 06 2009.

Sunday, June 7, 2009

Juni 2009: Hønefossrevyen: Helt Konge

«Hønefossrevyen: Helt Konge» av Jonas Rønning og Bror Andersen, Revyteltet, Hønefoss. Med: Jonas Rønning, Marte Helleseter, Morten Grøtnes m.fl. Regi: Jonas Rønning og Bror Andersen.
Harryharsellas med kongelig tilsnitt.
TERNING: FIRE

Buskis for alle penga

Hønefossrevyen feirer ti år med tradisjonell revyoppskrift: En solid dose harryhumor, litt harmløs harsellas med minoriteter og litt enda snillere harsellas med majoriteter.

SHOW: Kongen åpner showet, men må vike for Norges nye kronprins. Etter å ha sett to av årets sommershow våger jeg meg på en spådom: Sommeren 2009 kommer Alexander Rybak til å bli Norges mest parodierte. Morten Grøtnes’ versjon er ikke fullt så poengtert som den Stig Werner Moe står for på Latter i Oslo, men Grøtnes-utgaven har også sin sjarm. Deretter går Hønefossrevyen litt opp og litt ned, med sterke og svake innslag om hverandre. Hele tiden er ensemblet i smittende entusiastisk godt humør, og det skjer mer enn en gang at de kommer unna med lite fordi utstrålingen er så stor.
Jonas Rønning er selveste kongen av Hønefossrevyen. Han står bak et flertall av tekstene og deler dessuten regien med Bror Andersen. I år understrekes hans kongelige opphøydhet gjennom en passabel Harald-parodi, men det er likevel hans Susan Boyle-kopi Susan Coil som setter kronen på verket. «Repeat after me» er blant revyens soleklare høydepunkter, og et godt eksempel på at av og til er det enkle virkelig det beste. Vellykket er også «Akerbakkeskogen», en Røkke-analyse som forklarer årets mest kompliserte nyhetssak langt klarere enn noen aviskommentator har fått til så langt, med god hjelp av vår alles Egner. En kortere-enn-lårkort Tone Damli Aaberge-parodi (Marte Helleseter) går godt hjem. Men revyen har også innslag der det går lenge mellom poengene, og der skuddene ikke treffer de mål det siktes på. Eksempelvis skal nok Obama-inspirerte «Forandring fryder» gjøre narr av hvite kvinner som er i overkant inspirert av svart kultur, men den oppnår ikke annet enn å latterliggjøre Aretha Franklin. Samme type innvending kan man ha mot «Sitarkameratene», et Kurt & co møter Hare Krishna-nummer der humoren kan oppsummeres i setningen «utlendinger snakker rart». Når det er sagt, er det hele gjort med tilstrekkelig varme til at det aldri blir slemt. «Helt Konge» er hjertelig harryhumor og ber slett ikke om unnskyldning for det. Det er i seg selv nokså befriende.

Premiere var 04.06.09.

Thursday, June 4, 2009

April 2009: Se hva som skjer - noen tanker etter de første femti

«Se hva som skjer – noen tanker etter de første femti» av Mari Maurstad og Runar Borge, Oslo Nye Centralteatret. Med: Mari Maurstad og Jan Ivar Lund. Regi: Runar Borge.
Mari midt på treet. TERNING: TRE

Middelmådig Mari-moro

Noe moro er der. Men Mari Maurstads nye soloshow mangler retning.

SHOW: Scenen er omgjort til skuespillergarderobe, når Mari Maurstad inviterer publikum til innblikk i hennes hverdagsliv, i og utenfor teatret. Ideen til forestillingen fikk hun underveis i sin «Singin’ in the rain»-forestilling nummer 102, forteller hun både i program og fra scene. Hva ideen var, utover å snu backstage til onstage, er mer uklart.
DELER
«Se hva som skjer» mangler nemlig uttrykt retning eller motivasjon. I en time og tretti minutter gjør Mari det som kalles å «dele av seg selv»: Stort sett prat, om alt og aller helst ingenting. Hun snakker på innpust og utpust, og avbryter helst bare for å vise at hun faktisk lærte selskapsdans, da hun deltok i tv-konkurransen «Skal vi danse». Til dette trenger hun danser Jan Ivar Lund, som også deltar som rekvisitt heller enn skuespiller i flere andre innslag. Jevnbyrdig partner er han kun i tenk-om-filosoferingene over «Et dukkehjem». Den flerdelte hilsenen til Ibsen og andre teaterstorheter inneholder sekvensene som i alle fall for undertegnede blir showets høydepunkter, ikke minst tolkningen slik den ville ha vært om Jo Strømgren og Jon Fosse hadde samarbeidet om produksjonen.
FOR TYNT
Soloshow-sjangeren er krevende. Mari Maurstad har tidligere vist at hun behersker den. Men hennes nye show holder ikke samme kvalitet som hennes «Mariritt» og «Mariality». Til det blir betraktningene for banale, sekvensene for lite gjennomarbeidede og tempoet for lite variert. Maurstad er selv både tekstforfatter og bærende rollefigur. Trolig har regissør Runar Borge latt henne snakke og selv i for liten grad sagt sitt. Og kanskje hadde oppsetningen blitt bedre om hun hadde innlatt seg på samspill med egne rollefigurer i større grad. Lina Lamont (fra «Singin’ in the rain», rollen Maurstad fikk Heddapris for i fjor) dukker opp i et halvminutt til å begynne med. Hun streifer også innom roller som Mor Aase og Sally Bowles, uten verken å formidle hva hun selv fikk ut av dem eller hva de fikk ut av henne.

Premiere var 29.04.09

Mars 2009: Evig Ung

«Evig ung» av Erik Gedeon, oversatt av Marit Tusvik, Det Norske Teatret. Med: Charlotte Frogner, Anders Rogg, Gjertrud Jynge, Frank Kjosås, Thomas Bye, Trond Høvik og Marit Kolbræk. Regi: Erik Gedeon.
Man er så ung som man føler seg. TERNING: FEM

Lenge leve!

Det finnes et liv før døden. «Evig ung» hyller den som lever det.

MUSIKAL: Vi er i Oslo, en gang om noen tiår. Det Norske Teatret er lagt ned, og omgjort til gamlehjem for skuespillere. Tilsynelatende fungerer hjemmet som aldershjem flest. Bestyrer Marit (Kolbræk) viser hvordan voksne mennesker på institusjon blir behandlet som barn, eller, rettere, mer ufritt og mer nedlatende enn barn. Men bak hennes rygg rocker gamlingene løs.
DOBBELT
Ideen er enkel. Men «Evig ung» har flere nivåer enn man på forhånd kan tro. Grensen mellom humor og alvor er flytende, og stemningene skifter raskt og ofte. Flyt er der også mellom fiksjon og fakta. Skuespillerne bruker egne navn, og enkeltopplysninger fra private biografier er blandet inn i ellers oppdiktede livshistorier. Samtlige er selv langt yngre enn menneskene de spiller, og de er sminket gamle. Fysiske sprell er til dels spretne, til dels stive, og denne dobbeltheten utgjør en vesentlig del av stykkets komikk. Andre komiske effekter tar også utgangspunkt i aldersfordommer, men på en så uhøytidelig, fresk og rampete måte at det neppe er risiko for at fordommene forsterkes.
MENING
Tematikken innebærer at banale sangtekster tillegges ny mening. Hvor mye viktigere og hvor mye mer rørende er det ikke at «I got you babe» når alle andre for lengst er døde? Hvor mye mer relevant blir ikke «Stayin’ Alive» i samme sammenheng? «Evig ung» baker inn dette og mer til, i ei oppsetning som likevel først og sist er forrykende moro, overraskende og sprelsk teater, fullt av glød, om ikke alltid glede. Sluttminuttene minner oss om noe som kan stå som hele «Evig ung»s budskap: Det er ikke over før det er over.

Premiere var 28.03.09

Mars 2009: Chicago

«Chicago» av Bob Fosse, Fred Ebb og John Kander, Trøndelag Teater. Med: Evelyn Jons, Silje Lundblad, Pål Christian Eggen, Helle Ottesen m.fl. Regi: Tomas Adrian Glans. Musikalsk ledelse: Åsmund Flaten
Stivt, men stilig.
TERNING: TRE

Kaldt i Chicago

Kynisme uten humor er lite mer enn kulde.

MUSIKAL: I dagene etter at «nye bevis» er blitt framlagt i Orderud-saken burde man ikke oppleve «Chicago» som irrelevant.
SIRKUS
Når mord blir mediesirkus, blir kampen for oppmerksomhet en kamp på liv og død. Drapskvinnene Roxie Hart (Lundblad) og Velma Kelly (Jons) kives om oppmerksomheten.
«Chicago» fungerer best i de oppsetninger der man får sympati med den ene eller begge av de to. Når kampen mellom dem engasjerer, og man vekselvis heier på den ene eller andre. Men her er rolletegninger stereotype og blottet for personlighet. Lundblads Roxie, den «uskyldige» av de to, preges av falske smil og kokette blikk, fulgt av remjing og skreving. Jons’ Velma skal være «den sexy», og hennes spill består i større grad av sure masker, remjing og skreving. I valget mellom et stivt smil og et stivt grin, er det fristende å svare «nei takk, ingen av delene». Eller «Heng dem begge to! Hvem bryr seg?».
Den største formildende omstendigheten er klangfulle sangprestasjoner. Det gjelder begge. I sangen viser de større innlevelse enn de får lov til å gjøre gjennom rolletolkningene sine.
USEXY
Jeg sier «får lov til», for når problemet med begge hovedrolletolkningene er det samme, er det fristende å legge forklaringen på instruktørens krav. Tomas Adrian Glans har ansvar både for regi og koreografi. Samme mann sto bak sistnevnte da Hålogaland Teater satte opp samme musikal i fjor. Årets oppsetning er mer helhetlig enn fjorårets. Den samme visuelle profil er holdt gjennom hele forestillingen. Samme spillestil brukes av alle rollefigurer, viktige og uviktige. Det gjør årets oppsetning mer stilren enn fjorårets. Men det gjør den også flatere og stivere. Stripteaseestetikken dyrkes i en slik grad at all subtilitet forsvinner, og med den blir også mye av «Chicago»s sjarm borte. Kynisme uten humor er lite mer enn kulde, slik frekkhet uten frodighet er lite mer enn vulgaritet. Resultatet blir dessverre direkte usexy.

Premiere var 21.03.09

Mars 2009: Mamma Mia

«Mamma Mia» av Benny Andersson og Björn Ulvaeus, oversatt av Ingrid Bjørnov og Linn Skåber, Folketeatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Mari Lerberg Fossum m.fl. Regi: Johan Osuldsen. Musikalsk ansvarlig: Anders Eljas.
Feelgood i sommersol.
TERNING: FEM

Smilepille

I «Mamma Mia» møter alle surpomper sitt «Waterloo».

MUSIKAL: En ABBA-låt fenger fra første verselinje. DET gjør ikke norske «Mamma Mia». Det tar et kvarter-tjue minutter før festen kommer skikkelig i gang. Men, som vi vet, når ABBA spilles, vil alle danse.
Scenografisk ligger musikalen nær originalen i London, dramaturgisk fraviker den lite fra både originalmusikal og film. Språklig er den ny. Men det som gjør Oslo-versjonen til en ny versjon er likevel først og fremst ensemblet. Og blant dem: «Mamma Mia»en selv, Heidi Gjermundsen Broch. At hun som 34-åring bare er 12 år eldre enn sin scenedatter Mari Lerberg Fossum er en mindre distraksjon, men Heidi er en «Super Trouper» og gjør rollen til sin egen. Hennes samstemte sidekicks Kjersti Elvik og Arlene Wilkes er også en dynamisk duo, noe som minner oss om at det er altfor lenge siden vi har sett sistnevnte på norske scener (teatersjefer: dette er et hint). Da holder ikke fedretrioen samme høye nivå. Paul Ottar Haga skrur på sjarmen så det burde rekke for alle tre, men Heine Totland overdriver feminine fakter og Nils Christian Fossdal framstår som heller anonym.
Vårt unge forelskede par, Espen Grjotheim og Mari Lerberg Fossum, passer begge til rollene sine, søte, samspilte og med merkbar scenekjemi. Historien er enkel, glad og ukomplisert, og suksessen er i mindre grad bygd på den, enn på gleden over gjensyn og gjenhør, med 70-tallets kostymer og farger, og med ABBAs suksesslåter. Allsangfaktoren går litt ned all den tid sangtekstene blir framført i nyoversettelse og publikum ikke lenger kan tekstene utenat, men melodiene er de samme gamle, fengende og festlige. Ingrid Bjørnovs sangoversettelser flyter godt, bedre enn Linn Skåbers nye norske dialog.
Alt i alt er «Mamma Mia» en vinner. Og ABBA hadde rett: Vinneren tar alt.

Premiere var 19.03.09

Mars 2009: Ladyen av Burma

«Ladyen av Burma» av Richard Shannon, oversatt av Janneke Flem Jansen, Nord-Trøndelag Teater/Nobels Fredssenter/Falstadsenteret. Med: Ingunn Øyen. Regi: Liv Hege Nylund.
Svak tekst om sterk kamp.

Uttynnet styrke

Historien om Aung San Suu Kyi er en sterk historie om ei sterk kvinne og en sterk kamp. Men det er ikke nok til å skape sterkt teater.

TEATER: I nær tjue år har Aung San Suu Kyi sittet fengslet, dels i burmesiske fengsler, dels i husarrest i eget hjem i Rangoon. Da hennes mann i Storbritannia ble alvorlig syk mot slutten av 90-tallet, ble hun tilbudt frihet mot å forlate Burma og aldri komme tilbake. Hun nektet, og ektemannen døde uten at hun hadde fått møte ham igjen.
TOMME ORD
Dette valget danner stormens øye i «Ladyen av Burma», en monolog som finner sted i Aung San Suu Kyis celle i fengslet Insein. I en virvelvind av minner, personlige og politiske, portretteres den burmesiske demokratiforkjemperen dels gjennom egne ord og dels gjennom venner og bekjentes ord. Men dessverre er det nettopp ordene som mangler gjennomslagskraft i monologen. Litt politisk pompøsitet er på sin plass – kan man ikke bruke store ord om frihetskampen i Burma finnes ingen steder de kan brukes – men verre er det når store ord må vike for tomme ord. Detaljer som skal være fortellende og levendegjørende blir intetsigende og tidvis nærmest irriterende. Som dette: I Oxford er høsten våt og vinteren kald, mens i Burma er det varmt. Stekende sol.
ENGASJERT
Portrettet av datteren og kona Suu Kyi er grundigere tegnet enn portrettet av politikeren Suu Kyi. Det bærer preg av offisielle taler, som ikke desto mindre er tekstens sterkeste og mest velformulerte passasjer, trolig fordi de er de mest ektefølte. Suu Kyi som mor har fått liten plass. Sønnene nevnes en gang i løpet av monologen, og da usannsynlig overfladisk. Mor var stolt da hun så dem på tv under Fredsprisutdelingen. Hun savner dem. Kim «må være 26, kanskje?», sier hun. Mennesket utover dette blir vi enda mindre kjent med.
Overfladiskhetene skyldes ikke Ingunn Øyens spill. Hun viser oppriktig engasjement for Suu Kyi og for situasjonen i Burma. Fysisk ulikhet er raskt glemt (Øyen spiller rollen med sitt eget hvitblonde hår), og man kan la seg rive med av følelsesskiftene hun framstiller så troverdig. Men hennes innlevelse kan ikke skjule tekstens svakheter.
Forestillingen har turnéstart på Levanger i dag, søndag 15. mars.

Premiere 10.03.09

Februar 2009: Les Miserables

«Les Misérables» av Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg, Oslo Nye Teater. Med: Erik Wenberg Jacobsen og Ståle Ytterli m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.
Trangbodd storslagenhet.
TERNING: FIRE

Monumentalt

Oslo Nye satser stort. Kanskje litt vel stort. Men det holder.

MUSIKAL: «Les Misérables» er den største musikalsatsningen Oslo Nye noen gang har gjort. Lydtrykket er til tider voldsomt, og det kan bli vel folksomt på den ikke påfallende store scenen. Men samtidig er scenene så visuelt gjennomtenkte og så bevisst koreograferte at regissør Hungnes & medinstruktør/koreograf Marianne Skovli Aamodt slipper unna med overbefolkningen. Scenerommet brukes i sin fulle bredde og fulle dybde, og Even Børsums scenografi hjelper med å holde rommet ryddig, selv om en kan ha innvendinger mot stilkræsjet mellom overlessede gullmalte billedrammer og nakne grå stålrigger.
LIVSHISTORIE
Som unggutt stjeler Jean Valjean et brød for å redde familien fra å sulte. Han blir tatt og må utføre straffarbeid. Etterpå ødelegger han identitetspapirene som viser at han er straffedømt, og resten av livet tilbringer han under falsk identitet, på flukt fra politibetjenten Javert. Handlingen går over flere tiår, i en tid der Frankrike gjennomgår store sosiale og politiske forandringer.
Erik Wenberg Jacobsen spilte Jean Valjean da Trøndelag Teater satte opp musikalen for tre år siden. Når han nå gjentar rollen, er han solid fra start til slutt.
RIVALER
Solid er også rivalen Javert (Ståle Ytterli), og forestillingens hovedfokus ligger på drakampen mellom disse to, med mindre fokus på Valjeans private liv og pleiedatteren Cosettes (Heidi Ruud Ellingsen) kjærlighetsdrama, og på de politiske omveltningene hennes Marius (Christian Ingebrigtsen) er en del av.
Det er ikke bare bakteppet som er historisk. Også «Les Misérables»’ store temaer kan på mange måter betegnes som umoderne: Samvittighet og skyld, soning og ære. Men kanskje er det nettopp det evige, alvorlige som gjør «Les Mis» så populær som den er. Det, og den komplekse musikken, som her kjennetegnes av innlevelsesrike sangprestasjoner fra ensemblet og et noe for høyt volum fra orkestret.

Premiere var 04.02.09

Januar 2009: Hope-Breivik tur-retur

«Hope-Breivik tur-retur» av Jon Niklas Rønning, Morten Lorentzen, Elisabeth Botterli m.fl, Ole Bull Scene, Bergen. Med: Christine Hope og Ina Breivik. Regi: Erik Ulfsby og Hilde S. Ervik. Musikalsk ansvarlig: Sjur Hjeltnes. TERNING: FIRE
Par i takt.

Velmatchet duo

Christine Hope og Ina Breivik kler hverandre.

SHOW: Komikerduoen arbeidet for første gang sammen i fjorårets sommershow «Sound of Sommer» i Grimstad. Nå har de kvittet seg med makkerne Trond Hanssen og Jan Martin Johnsen, og brått er det enda tydeligere hvor godt de passer sammen som komikere.
BLANDING
Christine Hope er lang og ulenkelig og har en forbløffende balanseevne, som en krysning av Leif Juster og ei bjerkegrein i vind. Ina Breivik er lita og spretten, med gummiansikt og gummikropp, som en blanding av Grethe Kausland og Charlie Chaplin. Begge er de komikere av «hatt, parykk og briller»-typen, altså, det slag som slipper seg mest løs når de er gjemt bak et karikert utseende. Da er det til gjengjeld ingen grense for hvor langt løs de er i stand til å slippe seg. I «Hope-Breivik tur-retur» presenterer de oss for en godt blandet ansamling av gamle og nye figurer. Med unntak av en i alle fall delvis gjenbrukt Amy Winehouse-parodi fra fjorårets sommershow er alle tekster nye.
FYSISK
Men det er ikke tekst som er damenes hovedstyrke. Tekstene kan være vel enkle, og styrken er fysikk. Det understrekes igjen og igjen i showet. Vi ser det i innledningsnummeret der de framstår som noen av verdens minst elegante showgirls. Vi ser det igjen i strippenummeret der Breivik viser hvor usexy striptease kan være, og nok en gang igjen i duoens sjarmerende lille klovnedans og i det nevnte Winehouse-nummeret med Hope. Men aller tydeligst ser vi det i avslutningsnummeret - en finale som dekker et uant stort behov for å vite hvordan det ville sett ut om Margot (Breivik) og guiden Trygve (Hope) hadde fått lov til å være med i «Skal vi danse?». Det er så uelegant at det kun kan betegnes som elegant.

Premiere var 23.01.09.

Januar 2009: Lene For President

«Lene for President» av Lene Kongsvik Johansen, Linn Skåber, Hanne T. Asheim, Kjetil Kooyman, Latter. Med: Lene Kongsvik Johansen og pianist Tove Kragset. Regi: Anders Mordal. Musikalsk ansvarlig: Morten Reppesgård. TERNING: FIRE
Seg selv nok en gang.

Nesten, Lene

Lene Kongsvik Johansen åpner sitt første soloshow, slagferdig og severdig. Men samtidig blir det litt for selvrepeterende.

SHOW: Etter tre sommershowsuksesser, seks komipris-nominasjoner og en lang rekke kabareter og revyer står Lene Kongsvik Johansen endelig alene på scenen. Det er på høy tid at dama får sitt eget soloshow. Hun har demonstrert treffsikkerhet, teft og timing over tid, og hun er et stort talent. Alene, med raske sceneskift og et vell av gode figurer, vekker hun igjen latter. Og latter. Og latter. Så hvorfor går man ut av salen og føler at noe mangler? Kanskje fordi alt man har sett ligner for mye på det man ellers har sett.
ALLMENT
Showet er, nesten i sin helhet, nytt. Med unntak av Linn Skåbers «Kjære Henriette», en «brudens mor taler» som er resirkulert fra sommershowsuksessen «Tres Amigas» (2007) er alle innslag nye. Lene Kongsvik Johansen har skrevet tolv av femten tekster selv. Hver for seg er alle sammen gode. De er velformulerte, treffende, allmenne og morsomme observasjoner fra levde liv i likhetssamfunnet Norge. Tematikken er tilsynelatende vidstrakt, fra presidentvisjoner via perfeksjonisme og prestasjonspress til tiggermisunnelse og prinsessebarn-tyranni, før vi går tilbake til presidentvisjonene igjen. Men her er også særdeles klare forbindelseslinjer. Det handler om menneskelig toskeskap, om de små hverdagslige tåpelighetene vi narrer oss selv med, og veldig, veldig ofte, undertegnede vil si litt for ofte, handler det også om forskjellene mellom forventning og virkelighet.
FORVENTNING
De aller fleste av innslagene er bygd opp etter samme mal: Person forventer noe urealistisk. Person beskriver gapet mellom forventning og virkelighet. Person ironiserer over sin forventning og sin virkelighet. Det kan være ønsket om det perfekte hjem eller den perfekte mann. Det kan være ønsket om å bli den perfekte vinkjenner. Hver for seg: Festlige innslag, snertne og slagferdige og med et visst element av overraskelse. Men noe av snerten forsvinner, når numrene blir for like. Overraskelsen gjør det definitivt. Det er synd, men det betyr ikke at man ikke vil ha glede av å se showet.
For å si det med en oppsummering i «presidentkandidatens» ånd: Egentlig er det godt nok. Men undertegnedes forventninger var høyere. Og jeg tror ikke disse forventningene var urealistiske.

Premiere var 15.01.09

Januar 2009: Boeing Boeing

«Boeing Boeing» av Marc Camoletti, oversatt av Runar Borge, Dizzie Showteater. Med: Kjersti Holmen, Ane Dahl Torp, Hilde Lyrån, Line Verndal, Christian Skolmen og Ingar Helge Gimle. Regi: Per Olav Sørensen. Svingdørfarse det svinger av. TERNING: FEM

Stødig landing

«Boeing Boeing» flyr høyt og lander støtt.

FARSE: Fest setebeltene! Norske Bernard (Christian Skolmen) er forlovet med ikke mindre enn tre flyvertinner: Amerikanske Gloria med et svevende sinn (Line Verndal), tyske Greta med høytflyvende lidenskaper (Ane Dahl Torp) og den noe mer jordnære franske Gabrielle (Hilde Lyrån).
UTE AV RUTE
Bernard styrer damenes ankomst og avgang som en annen flyveleder, med påslått mobiltelefon og en slags serviceavdeling. (Et hint: Forvent at alle ekstratjenester på en eller annen måte vil koste ekstra.)
Den egenrådige husholdersken Edna (Kjersti Holmen) er med sin stødige ansiktsmimikk og ustødige kroppsspråk besetningens soleklare førstestyrmann. Men som alle som har tilbrakt mer enn et kvarter på Gardermoen kan bevitne: Det er ikke alltid at takeoff og landing går i rute. Og når også Bernards tilsynelatende beskjedne kamerat Robert (Ingar Helge Gimle) uventet dukker opp – ikke så ulik en fuglesverm i motoren – er det klart for turbulens.
MODERNISERT
Nær 50 år har gått siden Marc Camolettis farse første gang ble satt opp. I mellomtida har flyreisens glamour forsvunnet, samtidig som reisestress er blitt alminneliggjort. Det har oversetter Runar Borge & regissør Per-Olav Sørensen fått med seg. De har modernisert farsen og gitt den en mer aerodynamisk form. Kaptein Sørensen sørger for at ferden går trygt gjennom en turbulent handling, og for at alle besetningsmedlemmer inntar sine plasser til riktig tid og fra riktig dør. Skulle man ha en innvending, måtte det være at innledningen fortsatt er noe lang, og at det tar sin tid før handlingen tar av. Men når den gjør det, sørger god timing og proff framferd for at reisen blir både morsom og komfortabel, helt fram til vi går inn for landing.

Premiere var 22.01.09