«Du ska få en dag i mårå» av Runar Borge basert på Alf Prøysen, Det Norske Teatret. Med: Siw Anita Andersen, Jon Eivind Gullord, Helga Guren, Gjertrud Jynge m.fl. Regi: Runar Borge. Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen.
Nostalgi for nye generasjoner.
TERNING: FIRE
Sirkus Prøysen
«Du ska få en dag i mårå» er en stemningsfull Prøysen-hyllest.
MUSIKKTEATER: Moderne grep til tross har «Du ska få en dag i mårå» et nostalgisk, lett gammeldags preg. Stykket dveler ved Prøysens ord i en teaterforestilling som er dels sirkus, dels tivoli, dels kabaret. Variasjonen er stor, men tempoet er saktere enn dagens barn er vant til. Kanskje har de godt av det, kanskje vil noen av dem synes dette er «Barnetimen for de største». Mor og far, bestemor og bestefar vil nemlig ikke ha problemer med å kjenne igjen og nyte stilgrep fra sin barndoms Prøysen-tv eller –radio.
Vi begynner i en grå gatevirkelighet, der to blakke musikanter etter mal av Kanutten og Romeo Clive (Siw Anita Andersen og Jon Eivind Gullord) sliter for føden. Men morgendagen hører blanke ark og fargestifter til, og den tar de to inn i en verden der dyr kan snakke og synge og der fantasien bygger både sirkus og tivoli.
Den røde tråden er klippet opp i mange biter, men «Du ska få en dag i mårå» hyller Prøysens oppfinnsomhet og gir et gjensyn med mange av hans figurer. Vi møter Teskjekjerringa, Bolla Pinnsvin og Nøtteliten, Helene Harefrøken, Tor Tordivel og Marians gode, gamle teddybjørn. «Du ska få…» legger vekt på Prøysens barnetekster, og mange av salens voksne vil nok tenke at Borge godt kunne ha inkludert flere av hans bittersøte og tvetydige dikt. Noen få av dem får vi, men «Du skal få en dag i mårå» legger størst vekt på det muntre, optimistiske, enkle og barnevennlige i Prøysen-produksjonen.
Tonefølget er herlig uforutsigbart, krydret med jazzakkorder, steppetakter og stev, blant mye annet, upåklagelig framført av et femmanns orkester som aldri lar det instrumentale ta oppmerksomheten bort fra ordene. Et samlet ensemble av sangere, dansere og skuespillere imponerer, men den største overraskelsen er Helga Guren, som opptrer som sirkusprinsesse og gir begrepet «å slå hjul» en ny betydning.
Premiere var 08.10.09.
Sunday, October 11, 2009
Oktober 2009: Nordaførr
«Nordaførr» av Jostein Kirkeby-Garstad, Kim Sørensen og Atle Halstensen, basert på Halvdan Sivertsens musikk og tekster, Nordland Teater, Bodø Kulturhus. Med: Henriette Faye-Schøll, Heidi Ruud Ellingsen, Andreas Kolstad m.fl. Regi: Pål Øverland. Musikalsk ledelse: Sissel Brean Hovind.
Havet og kjærligheten. Og så videre.
TERNING: FIRE
Både og
Halvdan Sivertsen-musikalen «Nordaførr» veksler mellom det vakre og det betydningsløse.
MUSIKAL: To temaer står særlig sentralt i «Nordaførr», slik de gjør det i Halvdan Sivertsens store viseproduksjon: Kjærlighet og tilhørighet. Det lengtes ut og det lengtes hjem, men uansett hvor man er, kan man kjenne seg hjemme når man er sammen med det mennesket man deler livet med. Sterkest er oppsetningen når den holder seg til disse temaene, svakest er den når den tar omveier og går inn i digresjoner. Det gjør den litt for ofte. Noen av avsporingene er sjarmerende og fulle av humør (som «Sverre nord i været» og cupfinaletilbakeblikket i -93), andre virker unødvendige, muligens motivert av å få med sanger forfatterne har et særlig forhold til, mer enn av at de skal passe inn i handlingen («Vi vil leve lenge, vi», «Pus har løpetid»).
Men der Halvdan Sivertsen oftest skriver om den trygge kjærligheten, den sikre, velutprøvde parkjærligheten som allerede har fått vise at den tåler vær og vind og hverdager, biter «Nordaførr»-kjærligheten mer fra seg. Rettnok er settingen en bryllupsfeiring, men vi får likevel konstante påminnelser om det ustabile i kjærligheten, om valgene som må tas på nytt og om de gangene det ikke varer. Aller best gjøres dette i symboltunge «Aldri så nær som da, så nær som nu» (med Andreas Kolstad og Maria Bock som de mest sentrale aktørene), mens den i andre scener (som for eksempel far-datterkrangelen mellom Gudmund Gulljord og Heidi Ruud Ellingsen og flere av parscenene mellom brudeparet Gulljord og Nina Bendiksen) sliter med å komme under og forbi klisjeene.
De åtte i ensemblet har alle omtrent like store roller. Tre av dem skiller seg likevel ut: Heidi Ruud Ellingsen og Henriette Faye-Schjøll framstår både som dyktigere dansere og mer kompetente sangere enn sine medspillere, mens Nordland Teater-veteranen Andreas Kolstad med små grep og nøktern mimikk får vise at han behersker skuespillerfaget.
Premiere var i Bodø Kulturhus 04.10.09.
Havet og kjærligheten. Og så videre.
TERNING: FIRE
Både og
Halvdan Sivertsen-musikalen «Nordaførr» veksler mellom det vakre og det betydningsløse.
MUSIKAL: To temaer står særlig sentralt i «Nordaførr», slik de gjør det i Halvdan Sivertsens store viseproduksjon: Kjærlighet og tilhørighet. Det lengtes ut og det lengtes hjem, men uansett hvor man er, kan man kjenne seg hjemme når man er sammen med det mennesket man deler livet med. Sterkest er oppsetningen når den holder seg til disse temaene, svakest er den når den tar omveier og går inn i digresjoner. Det gjør den litt for ofte. Noen av avsporingene er sjarmerende og fulle av humør (som «Sverre nord i været» og cupfinaletilbakeblikket i -93), andre virker unødvendige, muligens motivert av å få med sanger forfatterne har et særlig forhold til, mer enn av at de skal passe inn i handlingen («Vi vil leve lenge, vi», «Pus har løpetid»).
Men der Halvdan Sivertsen oftest skriver om den trygge kjærligheten, den sikre, velutprøvde parkjærligheten som allerede har fått vise at den tåler vær og vind og hverdager, biter «Nordaførr»-kjærligheten mer fra seg. Rettnok er settingen en bryllupsfeiring, men vi får likevel konstante påminnelser om det ustabile i kjærligheten, om valgene som må tas på nytt og om de gangene det ikke varer. Aller best gjøres dette i symboltunge «Aldri så nær som da, så nær som nu» (med Andreas Kolstad og Maria Bock som de mest sentrale aktørene), mens den i andre scener (som for eksempel far-datterkrangelen mellom Gudmund Gulljord og Heidi Ruud Ellingsen og flere av parscenene mellom brudeparet Gulljord og Nina Bendiksen) sliter med å komme under og forbi klisjeene.
De åtte i ensemblet har alle omtrent like store roller. Tre av dem skiller seg likevel ut: Heidi Ruud Ellingsen og Henriette Faye-Schjøll framstår både som dyktigere dansere og mer kompetente sangere enn sine medspillere, mens Nordland Teater-veteranen Andreas Kolstad med små grep og nøktern mimikk får vise at han behersker skuespillerfaget.
Premiere var i Bodø Kulturhus 04.10.09.
Subscribe to:
Posts (Atom)
