Monday, December 6, 2010

November 2010: Legenden Johnny Cash

«Legenden Johnny Cash» av og med Benny Borg, Oslo Nye Centralteatret. Regi: Benny Borg.
Varm hyllest, nøktern form.
TERNING: FIRE

Cash kontant

Benny hyller Johnny.

SHOW: Tidligere kalte vi det «infotainment» - en blanding av informasjon og underholdning. I en tidsalder der man må underholdes for at man skal være villig til å la seg informere, har Benny Borgs info-country-kabaret unektelig et gammeldags preg. Det er ikke nødvendigvis et minus.
Borg kommer inn kledd i helsvart og begynner å synge. Raskt avbryter han seg selv for å fortelle. Slik veksler han. Borg går ikke inn i rollen som Cash; han hyller Cash, synger hans låter og forteller fra hans liv, samtidig som han bryter inn med kommentarer om sitt eget forhold til ham («jeg tenker på den gangen. . . », «nå har jeg satt meg i den situasjon. . . »). Slik understreker han preget av hyllest, samtidig som «Legenden Johnny Cash» også blir mindre emosjonell enn eksempelvis filmen «Walk The Line». Den musikalske hyllesten er prioriteten, og livshistorieutdragene som binder den sammen, gir et kronologisk bilde og øker informasjonsverdien. Preget er dels historietime, dels konsert, dels bokklubbmøte etter å ha lest en selvbiografi.
Benny Borg er alene på scenen gjennom hele forestillingen. Tidvis bruker han playback for å utdype lydbildet og gi følelsen av å ha et band i ryggen. Det er en styrke, ingen svakhet og noe han med fordel kunne gjort mer av.

Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 25.11.10.

Wednesday, November 17, 2010

November 2010: Et Juleeventyr

«Et Juleeventyr» av Charles Dickens, dramatisert av Ivar Tindberg med sangoversettelser av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Ketil Høegh, Maryon Eilertsen, Kristian Fr. Figenschow jr. m.fl. Regi: Ivar Tindberg.
Komitragisk melodrama.

En julekalkun

Hålogaland Teater vekker melodramaet til liv i «Et Juleeventyr».

TEATER: Til glede for nye lesere: Charles Dickens’ juleeventyr er en av verdens mest gjenfortalte, reproduserte og nytolkede julefortellinger. Det handler om grinebiteren og gjerrigknarken Scrooge (han som ga navn til Disneys omtrent like berømte gnier), rikmannen som julenatta får seg en vekker i drømme. Mens han sover besøkes han av julens ånder, som viser ham hva juleglede, menneskekjærlighet og kanskje til og med meningen med livet egentlig dreier seg om. Det er ikke å telle penger.
Hålogaland Teater, denne gang ved dramaturg & regissør Ivar Tindberg, går tilbake til røttene og presenterer melodramaet i all sin prakt. Det spares ikke på store ord eller store følelser. Samtidig er framstillingen gjort med en tydelig bevissthet om hvor velbrukt historien er, og den drømmeaktige, klisjéspekkede og ofte tegneserieaktige dramaturgien gir mer enn et streif av parodi. Til tider blir «Et Juleeventyr» en julekalkun – som når Kristian Fr. Figenschow jr. kommer zombie-rallende, raslende med lenker og sminket som lik, når lyn og torden skaper stormfull aften utenfor vinduene, eller når hovedrolleinnehaveren selv – en nær ugjenkjennelig Ketil Høegh – bryter rævkrok og flyr som fuglen. Maskedesigner Per Ragnar Karlsen har fått lov til å boltre seg, og sminke og parykker spiller en rolle som bør krediteres på lik linje med skuespillernes innsats. Det samme kan sies om scenograf Gjermund Andresens scenelandskap, som på en og samme tid lykkes i å framstå som dickensk tidsriktig og 2010-moderne, og som danner den perfekte ramme rundt både melankoli-, anger-, håp- og fellesskapsscener, for ikke å glemme den mest unyanserte tegnefilmkomikken.
Når juleeventyret er på sitt mest utagerende er det fristende å rulle med øynene. Men «Et Juleeventyr» har også kostelige, varme øyeblikk, ikke minst når de voksne legger fra seg ironi og sarkasme i samspill med barneskuespillerne som gjør sine roller helt uten ironisk distanse. Maryon Eilertsens nåtidsånd – en lubben nisse i grønn snekkerbukse og den eneste voksenfigur med et underfundig kroppsspråk – utgjør også et herlig komisk innslag.

Premiere var i Tromsø 11.11.10.

Friday, October 15, 2010

Oktober 2010: Den hemmelege hagen

«Den hemmelege hagen» av Line Grünfeld etter Frances H. Burnett, oversatt av Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Heidi Ruud Ellingsen, Lars Funderud Johannessen, Audun Sandem m.fl. Regi: Erik Ulfsby.
Hyllest til dataspillet.

Ville vekster

Teateroppsetningen «Den hemmelege hagen» står langt fra boka «Den hemmelige hagen».

TEATER: Bokutgaven av Mary Lennox er en trumpete, sur og egenrådig tiåring som lærer verdien av fellesskap. Teaterutgaven av Mary Lennox (Heidi Ruud Ellingsen) er en usikker, ensom tenåring som kan samhold, men som må lære selvtillit og pågangsmot. Det gjør hun forbløffende fort. Men pistoler og kampsport til tross: Dette gjør teatrets Mary mer kjønnsstereotyp enn bokas.
I Erik Ulfsbys hage har det visuelle uttrykket fått forrangen, milevis foran persontegning, personutvikling, historieutvikling eller historiefortelling. Og visuelt er «Den hemmelege hagen» både helstøpt og engasjerende. Dataspillmetaforene gjennomføres i bevegelsesmønstre (bravo til koreograf Belinda Braza), i scenografi (Nora Furuholmen i fullt flor) og kostymer (stilsikkert av Even Børsum). Mary har fått tildelt et utseende som er dels Lara Croft, dels Lisbeth Salander, i en miks av hissig emo og lettkledd dominatrix. SM-estetikken som var så påtagelig da Ulfsby, Braza, Furuholmen og Børsum tolket «Jesus Christ Superstar» i fjor er fremtredende også i ungdomsoppsetningen av i år. En sekvens inneholder så mange referanser fra SM-klubber at mer snerpete foreldre bare må håpe at tenåringene ikke bruker pc-en til annet enn spill – og at disse ikke blir oppfattet. Resten av oss kan more oss over underholdningsverdien.
Også musikken, en blanding av mer eller mindre kjente poplåter i elektroniske arrangementer og nykomponerte trudelutter inspirert av polyfone data- og mobillyder, utvalgt og under ledelse av Atle Halstensen, matcher datatemaet. Det som er bortprioritert er utvikling og dybde i historie og personer. Marys historie ligner også her dataspillene. Det er viktigere å komme fra et nivå til det neste enn hva man tenker, føler eller gjør underveis.

Premiere var i Oslo 15.10.2010.

Sunday, October 10, 2010

Oktober 2010: Velkommen

«Velkommen» av Nina E. Wester og Mikkel Bugge, Hålogaland Teater. Med: Espen Østman, Rebekka Nystabakk og Espen Renø Svendsen. Regi: Nina E. Wester.
Kjent og kjært.

Varmt velkommen

«Velkommen» er teatermontasje med mening. Mye mening.

TEATER: Nybrottsarbeid kan man knapt kalle det. «Velkommen» er moderne i uttrykket, men røttene er solid plantet i Hålogaland Teaters tradisjon. Dette er teatret som ble stiftet for å gi nordlendingene nordnorske historier, fortalt innenfra, ikke sett utenfra. Nettopp det er det «Velkommen» gjør.

Nina E. Wester og Mikkel Bugge har reist gjennom de norske og de russiske nordområdene, og de har snakket med folk flest. De som trives. De som mistrives. De som føler seg fanga på føkkings jævla nordpolen, og de som ikke kan tenke seg å bo noe annet sted. Dokumentarisk materiale er dekonstruert og rekonstruert og fortelles episodisk, i en collage av kultur og natur, fortid, framtid og nåtid. Det handler om tilhørighet, identitet og det levde liv.

Hverdagslig. Varmt. Kjent. Kjært. Innimellom er det absurd, men det er alltid stemningsfullt, og alltid betydningsfullt, selv i de øyeblikk der det ikke framstår som det der og da. Teksten er viktig, men i «Velkommen» er den ikke viktigst. Teateruttrykket består i enda større grad av fysisk uttrykte, stemningsskapende og komprimerte scener, et effektivt fortellergrep som både støtter og motsier ordene, og som lykkes i å formidle det som framstår som et hovedbudskap: Livet i nord kan være så mangt. Spesielt overraskende synes dette ikke å være, om man er født nord eller sør for Polarsirkelen.

Men «Velkommen» sikter ikke mot det overraskende, snarere mot gjenkjennelsen. Hyggen, heller enn ubehagelighetene. De fleste sekvensene tilhører hverdagsmenneskers hverdagsliv, med et innhold hverdagsmennesker kan kjenne seg igjen i, enten de bor i Tromsø, Loppa eller Moskva. Espen Renø Svendsen, Espen Østman og Rebekka Nystabakk skifter mellom skikkelser, i tid ustadig som nordlyset, i uttrykk stødige som Tromsdalstinden. Publikum blir underholdt, alle hygger seg, alle er velkomne. Slik skildrer «Velkommen» mennesket i nord. Den legger like stor vekt på «mennesket» som på «nord».

Premiere var i Tromsø 07.10.2010.

Sunday, September 26, 2010

September 2010: Hele Norges Bennus

«Hele Norges Bennus» av Håvard Melnæs, Teatret Vårt. Med: Ina Breivik, Vivi Sunde, Per Emil Grimstad m.fl. Regi: Bjørnar Lisether Teigen.
Syltynt, aldri sylskarpt.

Banalt og billig

«Hele Norges Bennus» blir akkurat så lettvint som det fenomen den prøver å parodiere.

TEATER: Håvard Melnæs er kjendisjournalisten som skrev «En helt vanlig dag på jobben» om sin hverdag i Se og Hør. «Hele Norges Bennus» er hans dramatikerdebut. Det handler om kjendisparet (Ina Breivik og Per Emil Grimstad) som kjendisadopterer en kjendisbaby som så kjendisforsvinner, og om reaksjonene fra kjendispoliti, kjendispolitikere, kjendispresse og kjendislesere. Merkelappen er «medie- og kjendissatire». Men uten overraskelser, uten undertekst, uten brodd og uten engasjement blir satiren lite satirisk og tilsvarende umorsom.
Dybden er som en gjennomsnittlig sladrebladsak, både hva angår refleksjonsnivå og språklig kvalitet. Ordspillene er av typen «anorektikeren ligger tynt an» og «Dennis, orsak, Bennus». Med to unntak er samtlige skikkelser kyniske, korttenkte og egosentriske. Unntakene, Ibrahim og Per-Egil, er naive, korttenkt og egosentriske. Få av rollefigurene innehar noen karaktertrekk som helst utover dette og det er nær umulig å opparbeide sympati for noen av dem.
Det er ikke rart at ensemblet sliter med å holde entusiasmen oppe. Samtlige prøver tappert og smiler tappert, så tappert at det blir krampaktig. Bjørnar Lisether Teigen sørger for å holde tempoet høyt i sin regi, med raske skifter mellom scenene, og han har tildelt aktørene et kroppsspråk og en mimikk tilpasset tematikken, preget av stive, poserende overfladiskheter. Det er som et bilde klippet ut av glansede ukebladsider, komplett med tegneseriebobler i gult og rødt. Det er like kunstig, like upersonlig og like flatt.

Premiere var på Teatret Vårt i Molde 24.09.2010.

September 2010: Buddy Holly - the Musical

«Buddy Holly – the musical» av Alan Jones og Rob Bettison, Folketeateret. Med: Heine Totland, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Elisabeth Carew m.fl. Regi: Pontus Ströbaek.
Flat rockehistorie.
TERNING TRE

Hull i Holly

«Buddy Holly – the musical» har musikk. Den mangler drama.

MUSIKAL: Tredje februar 1959 styrtet et småfly over Iowa, USA. Om bord var 22 år gamle Buddy Holly, mannen bak «Peggy Sue», «That'll be the day» og «Not Fade Away», 17 år gamle Richie Valens, som nettopp hadde blitt stjerne med «La Bamba» og 28 år gamle Big Bopper, plateprateren som også hadde artistdrømmer. «The Day the Music Died», kalte Don McLean det i sin sang «American Pie», og uttrykket ble adoptert av verdens mange Buddy-fans.
«Buddy Holly» er musikalen om de siste fire-fem årene før styrten. Den er en såkalt «jukebox musical», som amerikanerne kaller det; altså, en musikal som i stor grad består av å spille om igjen gamle hits og som i mindre grad prioriterer handling. I tillegg til Buddys egne låter, får publikum også høre Valens' «La Bamba», Big Boppers «Chantilly Lace» og andre superhits fra samme periode. Musikken er ledsaget av korte utspilte scener – ikke omvendt – og i dem tegnes en skisse av en livshistorie. Det handler om da Buddy (Heine Totland) brøt med countrymusikken, fant rocken og ble stjerne. Og helt raskt om da han møtte kona, Maria Elena Santiago (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og fridde til henne, bare timer ut i den første daten. Mannen hadde med andre ord et kort og hektisk liv.
«Buddy Holly – the musical» utnytter ikke de muligheter for drama som fantes i dette livet. I stedet er musikalen en pedagogisk og nokså tørr innføring i rockehistoriens begynnelse og i kontraktsforhold for dens artister. Skuespillet er flatt og uten nyanser, og kroppsspråk og mimikk er av typen «tilrettelagt for bakerste rad», overtydelig. Heine Totland får lite dybde å utforske i tittelrollen. At han spiller en mann som bare er halve hans alder oppleves ikke som forstyrrende. Stemmen harmonerer med Hollys egen og passer i de musikalske arrangementene. Men slik rollen er utformet, gir den ham ikke muligheten til å formidle hvem Buddy var som person.
Musikalen er blottet for personlighet. Heldigvis har den musikken, og den lever.

Premiere var i Folketeateret (som faktisk heter Folketeateret og ikke Folketeatret) 22.09.2010.

Monday, September 20, 2010

September 2010: Bye og Rønning redder verden

«Bye og Rønning redder verden» av Anders Bye, Jon Niklas Rønning m.fl, Latter. Med: Anders Bye og Jon Niklas Rønning. Regi: Vemund Vik. Musikk: Ole Morten Aagenæs, Egil Clausen, Øyvind Storli Hoel og Richard Lorentz.
Herlig humor.
TERNING: FEM.

Humorhelter

Hvis latter kan redde verden, gjør Anders Bye & Jon Niklas Rønning sitt for å få det til.

SHOW: Det begynner med en real kickstart og det slutter ikke før lattertårene har kantet øyenkrokene. Om ikke Anders Bye og Jon Niklas Rønning redder verden, redder de i alle fall høsthumøret.
«Bye og Rønning redder verden» er Bye og Rønning slik vi kjenner dem – verbalt velutviklet humor, musikalsk utført både når den er tonesatt og når rytmen ligger i ord og uttrykk. Som vi kan forvente er tematikken fjas og kjendiseri blandet med skarpe analyser av samfunnstrender, herunder ofte inkludert fjas og kjendiseri. Her er parodier utført med forholdsvis små midler, og, i innslaget om superhelten Fanthomas, klart inspirert av en mann han rimer med – de helt store. Et herlig bekjentskap vi gjerne skulle sett enda litt mer til.
«Jobs’ bok» (tekst: Bye og Rønning) tar samtidens mest entusiastiske nyreligiøse bevegelse på kornet, og den har ingenting som helst med Märtha å gjøre. «Der Untergang» (tekst og melodi: Lars-Christian Talseth) og «Et Facebook-forhold» (tekst: Rønning, melodi: Hanssen) karakteriserer vår teknologiske verden, mens «En problemfri verden» beskriver livet slik det ser ut på glanset papir. I «Protestvise Anno 2010» får publikum bidra til fiffig kampsang i delvis improvisert Rønning-ramme, om miljøvern og ansvar og sånt.
En viss resirkulering står også Anders Bye og Jon Niklas Rønning for. For den som så sommerens «Bye & Rønning redder sommeren» i Grimstad vil nær halvparten av numrene bestå av gjenkjennelig materiale, men også disse har fått en gjennomgang og dels en oppfriskning, og de tåler gjensynet mer enn godt.
«Opp med henda, opp og stå» oppfordrer Bye og Rønning i åpningsnummeret. Vi kan ikke gjøre annet enn å følge oppfordringen. Dette er humor vel verd å reise seg for.

Premiere var i Oslo 17.09.2010.

September 2010: Et drømspill

«Et drømspill» av August Strindberg, oversatt av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Guri Johnson, Terje Skonseng Naudeer, Ketil Høegh m.fl. Regi: Hilda Hellwig.
Pessimisme i praksis.

Dystre drømmer

TEATER: Hilda Hellwig dyrker svartsindigheten i sin tolkning av «Et drømspill». Gudedatteren Agnes, hun som kom til jorden for å undersøke hvordan det står til, får ingen grunn til å tvile: Det er virkelig synd på menneskene.
Hellwig har gjort den vanligvis purunge Agnes til en godt voksen kvinne. I Guri Johnsens skikkelse er hun pasient på et nedslitt, fattigslig mentalsykehus. Her har hun tilsynelatende tilbrakt mesteparten av livet sitt, og nå nærmer det seg slutten. Vi møter henne i dødsøyeblikket, en følsomt portrettert, undrende kvinne som ser tilbake på det hun har opplevd og de mennesker hun har møtt.
Dette er et valg som kunne ha gitt en mer realistisk ramme til Strindbergs fragmentariske form, en forklaring for eksistensialismen. Men slik blir det likevel ikke, i stor grad fordi andre regivalg, repetisjoner og revideringer, trekker i den motsatte retningen og gjør «Et drømspill» ytterligere oppstykket og ofte forvirrende.
Ragnar Olsens nordnorske oversettelse ivaretar Strindbergs poetiske passasjer, i den grad disse har fått være med videre i Hellwigs bearbeidelse. Noe er strøket, tydeligvis med det formål å rendyrke dysterhet, pessimisme og mismot. Elendighetsbeskrivelsene dominerer, og de innslag som er av komikk tjener mest til å understreke klagesangen.

Premiere var i Tromsø 16.09.2010.

Wednesday, September 15, 2010

September 2010: Pappa

«Pappa» av Bjarni Haukur Thorsson, oversatt av Erik Lie, Thalia Teater/Lillestrøm Kulturhus. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Haukur Thorsson.
Nært, kjært, varmt, trygt.
TERNING: FEM

En god far

«Pappa» er folkelig humor på sitt varmeste og mest sympatiske.

SHOW: Gjenkjennelsesverdien er stor. «Pappa» er et show for alle som er foreldre, alle som har foreldre, alle som kan tenke seg å bli foreldre og alle som absolutt ikke kan tenke seg å bli foreldre. Her er ingen utelatt.
Hvermansen
Tilsynelatende «byr han på seg selv», som det heter. Sven Nordin inviterer oss inn på badet der han står med nesehårsklipperen og i dobbeltsenga der han utstyrer seg med snorkeplaster mens kona putter inn øreproppene. Han viser fram private familiebilder og han forteller historier som utgir seg for å være private familieanekdoter. Men «Pappa» er naturligvis ikke Nordins historie. «Pappa» er en allmenn historie, en hyllest til hvermannsen, han som er halvparten hulemann og halvparten myk mann og som aldri slipper unna det faktum at han er familiemann. Det handler om de store følelsene, og om de bitte små, om kjærlighet og stolthet og om tapet av det som før barna het «fritid», om søvnmangel og sexmangel, og om de aller minste bagateller, inkludert bananspising, bæsjehumor og barnespråkbablerier.
Bred appell
Bjarni Haukur Thorsson, som også regisserte Nordins forrige soloshow «Hulemannen» og som skrev manus til tv-serien «Hos Martin», står bak manus, og allerede har andre versjoner av den vært vist på ti språk i tolv land. Mest handler den om småbarnsfasen og om fasen før den – graviditet og fødsel – en fase skuespilleren som framfører den for lengst har lagt bak seg. Det gjør ingenting. Sven Nordin er uansett rette mann for rollen, med sin blanding av bred appell og vidt register, og med et image som er dels gjennomsnittsmann og dels idealnordmann. Det er mer enn en smule forutsigbart. Men det er også hjertelig, varmt og raust, et eksempel på at «folkelig humor» ikke trenger å være (så veldig) plump og et bevis på at de nære ting er de kjære ting. Suksessen burde være sikret.

Premiere var på Lillestrøm Kulturhus 09.09.2010.

September 2010: Kåre, Linn, men Christian Skolmen

«Kåre, Linn, men Christian Skolmen» av Linn Skåber, Karsten Fullu, Kjetil Kooyman, Kåre Conradi m.fl, Chat Noir. Med: Kåre Conradi, Linn Skåber og Christian Skolmen. Regi: Hans Marklund. Trio i takt og utakt TERNING: FIRE

Show på liksom


«Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er et show om drømmen om et show.

SHOW: Kåre Conradi, Linn Skåber og Christian Skolmen leker med alle showbiz-klisjeene. Det er nok bittelitt mer morsomt for bransjefolk enn for den jevne publikummer.
Metashow
De tre er på riktig scene. Formen de har valgt, musikalsk hygge med innbakt moro, er et nikk og takk til Chat Noir-tradisjonen. Men i «Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er det snakk om «moro» i gåseøyne. «Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er et metashow, et show om et show der egne virkemidler kommenteres og gjøres til tema underveis. Opplegget er som følger: Kåre Conradi er «liksom» crooner-kongen. Linn Skåber er «liksom» komidronninga. «Liksom» er et nødvendig ord i begge disse sammenhengene, for begge to bryter med rollene og viser (og dette må også stå i gåseøyne) «mennesket bak». Christian Skolmen, forestillingens «men», er jokeren. Han er eksentrikeren som bryter reglene, avslører triksene og røper hemmelighetene. Han er den kunnskapsrike allroundskuespilleren som analyserer teknikkene og som bokstavelig talt (det er slett ikke noe «liksom» her) viser fram kortene sine for publikum.
Ja, men...
Tidvis treffer vittighetene, som i regissør Hans Marklunds elleville «Maraccas», en oppfølger til Skolmen/Skåber/Conradis ikke like vellykkede kurs i «Publikumskontakt» og «Snakke med publikum». Det fungerer i Kjetil Indregaards revynummer «Farseteknikk» og i Jon Niklas Rønning og Trond Hanssens avskjedssang «Et takk til nettopp deg» - der til og med billettprisen er et tema. Parodien på «Cabaret»-paradenummeret «Two Ladies», som i Skåbers norske tekst er blitt «To Mannfolk», er for så vidt elegant, men ser ut til å gå store deler av selv et bransjeorientert premierepublikum forbi, og Kåre Conradis harsellas med eget image i «Knalltøffe Kåre» og «Show Off» (førstnevnte med tekst av Fullu og Kooyman, sistnevnte med tekst av Conradi) blir rett og slett for intern til å bli morsom. Samme fare truer i flere av de øvrige innslagene. Linn Skåbers bittersøte «Vi danser så lett når vi sover» (med musikk skrevet av Atle Halstensen) er et velkomment brudd med tema i resten av showet.

Premiere var på Chat Noir 08.09.2010.

Monday, September 6, 2010

September 2010: Min Familie

«Min Familie» av Tracy Letts, oversatt av Per Qvale, Den Nationale Scene. Med: Anne Marit Jacobsen, Marianne Nielsen, Wenche Kvamme m.fl. Regi: Kim Bjarke.
Tafatte menn og troll til kjerringer.

Klamme favntak

Den bergenske «Min Familie» spilles så frodig at den nærmer seg overgrodd.

TEATER: Tracy Letts’ innholdsspekkede familiesaga settes opp for andre gang i Norge, et halvår etter norsk premiere på Det Norske Teatret. Stykket blander elementer fra såpeoperaen inn i det tradisjonelle tette amerikanske emosjonelle dramaet, fylt av parallelt løpende historielinjer.
Regissør Kim Bjarke har åpenbart hatt vansker med å velge om han ville vektlegge de komiske eller de tragiske elementene i det. Skulle han iscenesette såpeserien eller dramaet? Der DNT spilte «Familien» som en galgenhumoristisk tragedie, går DNS’ «Min Familie» rett som det er inn i en nær fjollet letthet. Den språklige rikdommen hos Tracy Letts ivaretas. Replikkene – snertne, saftige, syrlige, salte og ofte spydige – kler bergensdialekten, hos de av skuespillerne som bruker den. Men spillet er så overlesset av virkemidler at man som tilskuer kan bli utmattet av å se på.
De to viktigste skikkelsene – Anne Marit Jacobsen som mor og Marianne Nielsen som hennes eldste datter – spilles i hovedsak som tragiske figurer. Mor Violet er fortvilet ondskapsfull, manipulerende og beklemmende nær, en emosjonell utpresser. Hun misbruker piller, men også sin makt over døtrene. Datteren Barbara går inn i stykket som anstrengt behersket, men gradvis rakner fasaden og hennes tro på hva hun er i stand til å gjøre. Disse to, og Helge Jordal (som forsvinner på et tidlig tidspunkt) redder oppsetningen fra forflatning.
Rollegalleriet rundt dem fremstilles mer endimensjonelt. Trolig er tanken at de skal nærme seg komedien (eller såpen?), og i første akt går Wenche Kvamme som den vulgære tante Mattie Fae lukt inn i overspillet. Flere av de andre nærmer seg også, spesielt datteren Karen (Ellen Birgitte Winther) som snakker som en selvhjelpsbok og hennes forlovede Steve (Kim Kalsås) som ikke kunne vært sleskere. Disse, som dramaet i sin helhet, ville hatt godt av en noe strammere regi.

Premiere var på DNS 05.09.2010.

September 2010: Next to Normal

«Next to Normal» av Brian Yorkey og Tom Kitt, oversatt av Odd W. Surén, Det Norske Teatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Jon Bleikli Devik, Frank Kjosås, Charlotte Frogner m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes. Koreografi: Marianne Skovli Aamodt. Musikalsk ledelse: Atle Halstensen/Svenn Erik Kristoffersen.
Unormalt sterkt

Brutalt god

«Next to Normal» er et sjelevrengende sterkt familiedrama.

MUSIKAL: Diana (Heidi Gjermundsen Broch) har levd halve sitt liv i mental ubalanse. «Next to Normal» er rystende, rørende teater om hvordan det er for henne og for dem som står henne nær.
Sinnrikt
Scenebildet er et hus i flere etasjer. Ingen vegger, vi ser rett inn. Inni og utenfor det utspilles scenene, ofte parallelt. Slik melodilinjene flettes i hverandre og i teksten, foregår handlingen på flere plan. Noe er virkelig, noe er imaginært, og hva som er hva, blir først klart etter hvert som dramaet utvikles og utdypes. Slik blir vi gjort delaktige i Dianas vrangforestillinger, men vi får også se alt det hun går glipp av. Hva det koster å være sterk. Hva det koster å være oversett. Heidi Gjermundsen Broch rommer alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet. Detaljene oppleves riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene. I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme, av og til distansert, fordi hodet er andre steder, av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er.
Uvant musikal«Next to Normal» vant i år Pulitzer-prisen for beste drama. Bare sju musikaler har gjort det før den, og ingen av dem har vært så viktige som denne. Sjelden ser vi så kraftfulle teatertekster oppført med eller uten musikk. Tonefølget rommer like mange stemninger og nyanser som teksten. Tidvis utdyper musikken rolleskikkelsenes følelsesmessige ståsted. Tidvis gir den publikum pauser for å puste friere enn vi kunne ha gjort, hadde stykket blitt spilt som rent tekstdrama eller rent fysisk teater. Slik får vi ta inn over oss styrken i det vi ser.
«Next to Normal» er ingen feelgood-musikal. Nettopp derfor føles den så god å se.

Premiere var på Det Norske Teatret 04.09.2010.

September 2010: Flink Pike

«Flink Pike» av Pernille Sørensen og Anne Bjørnstad m.fl, Latter. Med: Pernille Sørensen. Regi: Pernille Sørensen med assistanse fra Are Kalvø. Produsent: Elina Krantz.
Dette gikk så fint!
TERNING: FEM

Superkvinne

Pernille Sørensen er ikke bare en flink pike. Hun er en drivende dyktig dame.

SHOW: Er man vokst opp i rekkehus i Bærum, snakker engelsk med Oxford-uttale og var Akershus fylkes første sykkelhjelmbruker, er det en ting i verden som ikke kan unngås. Man får stempelet som flink pike.
I «Flink Pike» gjør Pernille Sørensen et særdeles kompetent forsøk på å fjerne «stempelet» fra «stempelet», og noe «syndrom» vil hun i hvert fall ikke høre snakk om. I «Flink Pike» skal de flinke pikene få oppreisning. Nå skjønner naturligvis både flinke piker og rotehoder at akkurat det ikke hadde trengt å bli særlig morsomt. Men i tilfellet «Flink Pike» er det morsomt det blir, til tider hylende morsomt, for i tillegg til å være flink til å brette sokker og tegne border rundt smågroteske limericks, er Sørensen også usedvanlig talentfull når det gjelder å få sitt publikum til å le. Tekstene, skrå og personlige og ofte overraskende, har hun har selv skrevet de fleste av, i samarbeid med Anne Bjørnstad (som også var en av tekstforfatterne bak «Melonas»). Are Kalvø har bidratt med rådgivning og redigering, og resultatet er et show som egner seg både for de perfeksjonistiske og slabbedaskene blant oss, begge deler av begge kjønn. Tematikken er i stor grad feminin, men også menn vil finne mye å le av. Mette-Marits videoblogg og showvisitt frisker opp formen, som ellers er standup-orientert med Pernille alene på scenen.

Premiere var på Latter 03.09.2010. Anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøve dagen før.

Friday, September 3, 2010

September 2010: Lang dags ferd mot natt

Som anmelder har jeg ennå ikke angret på noe av det jeg har skrevet under presset fra deadline. Jeg kan stå for alt. Men jeg har ofte tenkt at det-eller-det burde jeg også ha sagt, det-eller-det burde jeg utdypet eller forklart. I denne teksten ønsker jeg at jeg hadde sagt mer om skuespillernes innsats før jeg publiserte, gjerne i første avsnitt etter "Bjørn Sundquist som myk mann":

"Skuespillerprestasjonene imponerer. Pål Sverre Valheim Hagen gjør en fin og følsom tolkning av tuberkulosesyke Edmund. Anders Baasmo Christiansen er som Jamie en negativ naturkraft, svartsindig i all sin sårbarhet. Bjørn Sundquist og Liv Ullmann er ekspressivt emosjonelle og ofte gripende i tett samspill som ekteparet Tyrone. Men regissør Stein Winge lar ikke skikkelsene få rom til gradvis å utvikle seg, og slik blir spenningsoppbyggingen mindre anspent enn den kunne – og burde - ha vært."


«Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill, oversatt av Svein Selvig, Riksteatret. Med: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge. Regi: Stein Winge.
Et snev av pekefinger.

Tragedie i klartekst

Stein Winge velger tydelighet framfor poesi i sin «Lang dags ferd mot natt».

TEATER: Riksteatrets «Lang dags ferd mot natt» er historisk av to grunner: For første gang på 35 år turnerer Liv Ullmann norske teaterscener. Og for første gang kan publikum se Bjørn Sundquist som myk mann.
TRIST'
«Lang dags ferd mot natt» er en av verdenshistoriens tristeste og mest poetiske teaterstykker. Skuespillerfamilien Tyrone har to lidenskaper: Ord og rus. Rusen er sorg, rusen er trøst, rusen er livsløgn og tidsfordriv og årsak til all smerte. Samtidig er rusen den eneste måten de vet å lindre sin smerte. Far James og sønnene Jamie og Edmund drikker. Mor Mary fyller kroppen med morfin.
I Eugene O’Neills sterkt selvbiografiske tekst avdekkes dette litt for litt. I Stein Winges regi er det svært tydelig svært tidlig. Ved frokost møter vi en tilsynelatende lykkelig familie. Før lunsj er alle illusjoner døde. Faktisk er John-Kristian Alsakers scenografi forestillingens mest subtile aspekt. Den går ton i ton i tåkefarger, lyst blått, lyst grått, lyst brunt.
NY BALANSE
I teksten er James den dominerende kraft. Man får nærmest inntrykk av at det er han som har drevet kona og sønnene inn i misbruket, med sin gjerrighet og egoisme. I Riksteatrets tolkning er maktbalansen forskjøvet. Bjørn Sundquist framstår som nærmest frivolt følsom, mild og manipulert, en genuin kunstnersjel som er forelsket i sin kone og prisgitt hennes luner. Liv Ullmanns Mary blir tilsvarende manipulerende. Hovedårsaken til dette er at hennes forandring skjer raskt, så raskt. Fra å være flørtende nevrotisk etter frokost er hun transformert allerede før formiddagen er omme. Bevegelsene blir krappere, ytringene hardere, stemmen skarpere. Hun snakker høyere og hun har en avstand i kommunikasjonen mellom seg og medspillerne som understreker misbruket. Kan vi kalle det moralisme? Det er i alle fall fristende å si at Stein Winge har valgt å bruke stykket som en advarsel mot rusens nedbrytende kraft.

Tuesday, August 31, 2010

August 2010: Et Dukkehjem

«Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen, Nationaltheatret Amfiscenen. Med: Ågot Sendstad, Thorbjørn Harr, Øystein Røger m.fl. Regi: Laurent Chétouane.
Tekstfokusert distanseløp.

Maskefall

I Laurent Chétouanes «Et Dukkehjem»-tolkning er masken viktigere enn ansiktet bak.

TEATER: Nora (Ågot Sendstad) leser sine ord fra et manus. Hun blar åpenlyst om. Hun vier tekstarkene større oppmerksomhet enn sine motspillere. Dette er hovedgrepet i Laurent Chétouanes «Et Dukkehjem»-regi. Hensikten er, som han også selv forklarer i programmet, å understreke løgnen og det sosiale spillet i stykket. Hans Nora er ikke et uvitende barn, hun spiller rollen som et uvitende barn for å la sin mann føle seg sterkere enn han er.
Grep nummer to ligger i det visuelle. Patrick Kochs scenografi er kun et skjelett av et hjem, og samtlige skuespillere har kostymer i to lag: Et ytre, voksent og dystert antrekk som representerer masken, og en indre fargesterk trikot som framvises i større eller mindre grad når skikkelsene blottstiller sine ekte følelser.
Formen gir «Et Dukkehjem» en karakter av leseprøve, et tekstorientert uttrykk som fordrer stor konsentrasjon fra sitt publikum. Samtidig understreker den det kunstige ved livet i dukkehjemmet. Det falske, det iscenesatte, det unaturlige. Tomheten og avstanden. Mest oppriktig er Chétouanes Nora i scenene med Dr. Rank, som jo også Ibsen ga henne det mest jevnbyrdige forholdet til (Øystein Røger). Dessuten i de mest følelsesladde scenene, som når hun forsvarer sitt falskneri for sakfører Krogstad (Lasse Lindtner), når hun ber Kristine Linde (Liv Bernhoft Osa) om å være sitt vitne og, naturligvis, i sluttoppgjøret med Torvald (Thorbjørn Harr). Her holder hun oftere blikkontakt, hun har en mykere og mindre deklamerende bruk av stemmen, hun beveger seg lenger vekk fra manusarkene, hun uttrykker følelse med kroppen. I disse scenene får Ågot Sendstad demonstrert at hennes skuespillerregister er videre enn Chétouanes Noras, en påminnelse som vil få enkelte tilskuere til å nikke i respekt og andre til å savne mer Sendstad i den Nora vi får se resten av tiden.
Inderlig blir det aldri. Den av stykkets replikker som sies med størst patos, er Dr. Ranks «Helmer, gi meg en sigar». Denne «Et Dukkehjem» er snarere en intellektuell tekstøvelse der distansen blir det største temaet. Nora er knapt til stede i sitt eget liv, og hun vet det. Det er hennes tragedie. Alt annet er bare detaljer i masken som til slutt må falle.

Premiere var på Nationaltheatret 27.08.2010.

Forrige gang jeg anmeldte Sebastian Hartmann, mars 2008

«Leonce og Lena» etter Georg Büchner, bearbeidet av Sebastian Hartmann og
oversatt av Trond Winje. Hovedscenen, Nationaltheatret. Med: Jan Grønli, Jan Gunnar Røise, Mariann Saastad Ottesen m.fl. Regi: Sebastian Hartmann.
Tilværelsens uutholdelige vanskelighet

Harde kår

Morer eller kjeder vi oss til døde? Det spørs.

TEATER: La oss starte med en tilståelse: Undertegnede har aldri vært noen stor fan av dobbel Heddapris-vinner Sebastian Hartmann. Der andre hyller hans kreative bruk av teatrale virkemidler, ser jeg en regissør som er så opptatt av form at det går på bekostning av innhold. Jeg oppfattet hans versjon av «John Gabriel Borkman» som masete og påtatt, og selv om jeg likte «Markens Grøde», følte jeg også der at effektene var så mange at de skygget for Ingers tragedie og Isaks humanisme. I «Leonce og Lena» samarbeider handling og virkemidler bedre enn før. Men også her finnes mer av virkemidler enn av handling.
Hybrid
Opprinnelig er Georg Büchners «Leonce og Lena» (fra 1836) dels romantisk komedie, dels eksistensiell satire. Romansen: Et ungt adelspar skal tvangsgiftes, begge motsetter seg ekteskapet, rømmer, møtes uten å kjenne den andres identitet, og forelsker seg. Satiren: Adelen kjeder seg. Adelen har ikke noe meningsfylt å bruke tiden til. Ergo er adelen overflødig. Sebastian Hartmann har i sin regi strøket hele historien om Leonce og Lena, erstattet den med en rammefortelling om en hjertesyk mann (Grønli) og utvidet kjedsomhetsperspektivet. Menneskene kjeder seg. Menneskene har ikke noe meningsfylt å bruke tiden til. Til en viss grad er dette en logisk utvidelse. I denne delen av verden er vi «alle» så rike at vi «alle» er adel. Men betyr det også at menneskene er overflødige? Ikke forvent å få svaret her. Sammenhengende er fortellingen ikke.
I sentrum står Jan Grønlis rollefigur. Vi møter ham i minner og fantasier, filosofiske og kvasifilosofiske funderinger. Motspillerne framstår i større grad som hjelpemidler for Grønlis rolletegning enn som selvstendige rollefigurer. De synliggjør følelser, vanskeligheter eller livsaspekter for ham. Han er den som gjør «Leonce og Lena» severdig, som bryter gjennom fråtsingen i effekter, og som, uansett hvilken følelse han er i, framstår som menneskelig.
Fare: kjedsomhet
Faren ved en oppsetning om kjedsomhet er åpenbar: Man risikerer å kjede sitt publikum. Büchner (1813-837) løste problemet gjennom en dialog så absurd at den kunne gitt inspirasjon til Monty Python. Sebastian Hartmann har beholdt noe av denne dialogen, lagt i andre munner og satt i andre sammenhenger, men hans viktigste våpen i kamp mot (publikums) kjedsomhet, er hans sedvanlige effektmakeri.
Noen av virkemidlene er etter hvert så velbrukte at de kan kalles Hartmann-signaturer: Ivrig filmbruk, gjennomgående bevisst fargebruk og en formlek der tid og sted først oppløses, for så å settes sammen på nye måter. Dessuten primale brøl, mimespill med usynlige rekvisitter og brå brudd med handlingen, der musikk eller dans brukes for å skape absurde kontraster. Andre grep (som ikke trenger røpes her) evner fortsatt å overraske, men i sum er dette Sebastian Hartmann slik Norge har sett Sebastian Hartmann før. Kjedelig er det ikke. Spesielt spennende er det heller ikke. Og undertegnede er fortsatt ingen stor fan.

Denne anmeldelsen sto på trykk 9. mars 2008, etter premiere på Nationaltheatret dagen før.

August 2010: Ibsenmaskin

«Ibsenmaskin» av Sebastian Hartmann fritt etter Ibsen, Nationaltheatret. Med: Kjersti Botn Sandal, Kai Remlov, Anneke von der Lippe, Henrik Rafaelsen m.fl. Regi: Sebastian Hartmann. Spesialkomponert musikk av: Steve Binetti.
Ibsen på maks volum.

Maksi-maskin

Ibsen var hard psykologisk realist. Sebastian Hartmann har gjort ham til overdådig emosjonell surrealist. Stort sett med hell.

TEATER: Osvald fra «Gengangere» (en nyanserik Kjersti Botn Sandal) sliter seg hjem til Norge fra Paris, dødssyk og desperat. Underveis tenker han gjennom livet sitt. Realitet, minnebilder og fantasifragmenter veves sammen. Hva som er hva, er det opp til den enkelte tilskuer å tolke.
Mye og mer
Regissør Sebastian Hartmann er en av Europas mest omtalte og opphaussede teaterskapere. Undertegnede har aldri vært blant de største tilhengerne: Jeg mener han altfor ofte tyr til effektmakeri for effektenes egen skyld. Ikke så i «Ibsenmaskin». Også her er virkemidlene tragikomiske, hysteriske, ustoppelig mange og overdådige. Men de aller, aller fleste av dem har en narrativ hensikt og fordi rammehistorien er så sterk og klar, er det lettere å finne forsvar for digresjonene.
Når liv og død skal konsentreres til et par timer teater, har hysteri sin naturlige plass, tragikomikk likeså. Og vil ikke ethvert liv virke overlesset, motsetningsfylt og tvetydig i så destillert versjon?
Ibsen-motiver
I «Ibsenmaskin» har Hartmann mer eller mindre opptrådt som DJ: Han har samplet bruddstykker fra flere av Ibsens dramaer Steve Binettis musikk, teaterlek og sin egen tekst. Ibsens tekst er det ikke mye igjen av, vi kjenner igjen Ibsens motivkretser i større grad enn hans ord. Livsløgnen. Sviket mot barnet. Forventningene som ikke kan eller ikke skal innfris. Avkledningen, ydmykelsen, utstøtelsen. Og til sist: Døden som utvei.
Hovedproblemet er, slik det gjerne er hos Hartmann, en uvilje mot å sette punktum. En evig trang til å fylle på med mer, og mer, og enda litt mer. Men et samlet åtteskuespillers ensemble holder det hele sammen. De gir virkemidlene dybde og sørger for at «Ibsenmaskin» blir effektfull i ordets mest positive forstand.

Premiere var i Oslo 26.08.2010. «Ibsenmaskin» var åpningsforestilling for Ibsenfestivalen 2010.

Thursday, August 26, 2010

August 2010: Standup-festivalen Latter

Standard standup

Hvorfor skal du gå på festival for å se de samme komikerne du kan se resten av året?

KOMMENTAR: På Latter står Hans Morten Hansen med en mikrofon i den ene hånda og en målsetting om verdensrekord i den andre. Slik skal han stå i nærmere førti timer. Den gamle rekorden er på 36 timer og 15 minutter.
Hans Morten Hansen er ikke den eneste Lattergalen som risikerer å gjenta seg selv i løpet av de neste fire dagene med morofestival. Under gårsdagens åpningsshow fikk vi et gjenhør med Tommy Steines sommershowvitser fra i fjor og Bye & Rønnings sommershowsketsjer fra i år.
Samtidig gjentar Stand Up Festivalen 2010 tidligere festivalers programposter i sin inndeling av komikerne: Norsk-svensk landskamp, nykommerkvelder og stafetter. Her er de etablerte, her er de ferske, her er en og annen gjest fra Sverige, Canada og Australia. Pernille Sørensen – som senere i høst har Latter-premiere på sitt «Flink Pike» - skal opptre og atter en gang dukker også Bye & Rønning – som senere i høst åpner sin «Redder verden» - opp. Også verdensrekord-forsøkeren Hans Morten Hansen har ny Latter-premiere i høst. «Sommerlatter»-komikerne Lisa Tønne, André Jarman, Åsleik Engmark og Terje Sporsem får vi også se under festivalen. Fjorårets «Julelatter»-navn er her også, i alle fall tre av fire av dem: Jon Schau, Sigrid Bonde Tusvik, nevnte Hans Morten Hansen. Da har vi ikke en gang begynt å ramse opp dem som deltar på standupkvelder på Latter-scenene på mer vilkårlig basis gjennom året.
Det betyr ikke at det bare er Latters egne som har fått plass på scenene denne uka, og det er heller ikke slik at det bare er Stand Up Norges navn som har fått plass (selv om de sistnevnte nok er i klart flertall). Festivalen er en veritabel hvem-er-hvem over norske komikere. I denne effektivitetens tidsalder får du kjapt oversikt over hva som finnes i norsk humor av i dag. Det du får se er ikke nødvendigvis nytt eller unikt, men det meste er solid – komiåret konsentrert over fire morsomme dager. Samtidig betyr det også et visst gjenbruk av gamle vitser. Overraskelsene er få. Slik blir festivalen kanskje mindre interessant for dem som ofte frekventerer Komi-Norge og mer interessant for dem som lurer på om det er verd å gjøre det.

Kommentaren sto på trykk i forbindelse med åpning av Standup-festivalen 2010, Latter. Festivalen åpnet 18.08.10.

Wednesday, August 11, 2010

Juli 2010: Pia + Espen = Sommer

«Pia + Espen = Sommer» av Espen Hana og Pia Tjelta m.fl, Gaffel og Karaffel, Stavanger. Med: Pia Tjelta og Espen Hana. Regi: Mads Ousdal.
Sommerjobb med sjarm.
TERNING: FIRE


Siddis-hygge


Pia Tjelta og Espen Hana gjør sommeren litt blidere.

SHOW: Det er ikke alle artister som går på NAV om de er ledige. Skal vi tro Pia Tjelta og Espen Hana har de i alle fall to muligheter til: De kan gå gatelangs og tigge og spille trekkspill. Eller de kan lage sitt eget sommershow.
Pia Tjelta har fått rangen i tittelen, men premissene for «Pia + Espen = Sommer» er i stor grad Espen Hanas. Ham ser vi slik vi er vant til, gjøglende ved klaveret, hyppig balanserende gjennom musikalske og verbale assosiasjonsrekker av typen digresjoner med innskutte bisetninger. Pia Tjeltas rolle er, i alle fall for undertegnede, mer uvant. Her opptrer hun som en syngende, raljerende og syrlig sidekick med personlige sleivspark. Tilsynelatende spontant, det vil si særs velregissert og velrettet, punkterer hun effektivt ethvert forsøk på pompøsitet. Det gjelder enten forsøket er hans eller hennes. På en og samme tid framstår hun som glamorøs stjerne-på-den-røde-løperen og som jordnær nabokjerring, eller kanskje aller helst omvendt; som jordnær stjerne-på-den-røde-løperen og glamorøs nabokjerring. Som i følgende lille ordveksling:
Han: «Eg syntes du sa vi ikkje hadde kostymebudsjett.»
Hun: «Eg sa du ikkje hadde kostymebudsjett.»
Både språklig og innholdsmessig gjennomsyrer stavangerdialekten showet. Her er hilsener til Eidsvåg & Kalvig og minner fra et Stavanger de begge har kjærlighet til. Men festligst er Tjelta & Hana når de adresserer hverandre.
Regissør Mads Ousdal kunne vært litt strengere med sine to utøvere, og et par av innslagene kunne med fordel vært strøket. Espen Hanas bleieopptatte foreldre-monolog er det mest overflødige, men også et par musikalske tolkninger med mindre underholdningsverdi kunne gått ut uten å bli savnet. Pia Tjeltas omsider realiserte barndomsdrøm om å spille Annie (i «Annie») er til gjengjeld et høydepunkt. Litt flere like gjennomarbeidede numre kunne løftet «Pia + Espen» enda et hakk, men showet er uansett en sommerkabaret full av hygge.

Premiere var i Stavanger 23.07 2010.

Thursday, July 22, 2010

Juli 2010: Brottsjø

«Brottsjø» av Hans-P. Thøgersen, musikk av Svein Gundersen, steinbruddet Brottet, Hvaler. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Bjørnar Spydevold, Paul Åge Johannesen m.fl. Regi: Ole-Hermann Gudim Lundberg. Musikalsk ledelse: Tom Rønningsveen.
Langsomme bølger, små fisk.
TERNING: TRE

Svart hav

«Brottsjø» varer i to og en halv time, men har knapt handling til en.

MUSIKKTEATER: «Ingenting er slik du trur at det er», synger Heidi Gjermundsen Broch og Bjørnar Spydevold i det «Brottsjø» nærmer seg slutten. Det er ikke sant. Hovedproblemet med «Brottsjø» er at alt er slik du tror det er. All utvikling er skjematisk, og alt innhold, alle motiver, poenger, rim, melodilinjer og tekstlinjer gjentas og gjentas, til du kan være helt, helt, helt sikker på at selv den tregeste publikummer har fått det med seg. Med tanke på like langsomme lesere: Helt sikker. Helt, helt, helt sikker.
Det handler om kystkulturens kjente motiver, livet, havet, døden, kjærligheten. Hverdagslivet er et slit, men alternativet er verre: Ikke fest, men død, for havet gir, og havet tar, og havet avgjør kystfolkets skjebne. Personlighetsforskjeller vaskes bort av bølgene. Man kan altså fiske lenge i manus og bare få mort på kroken.
Ensemblet gjør sitt beste, og heldigvis er de alle så habile sangere at de tidvis klarer å kamuflere manusmanglene. Heidi Gjermundsen Broch framstår som proff og sympatisk. Bjørnar Spydevold, i rollen som ektemannen Thorvald, imponerer med sin stemmebruk. Paul Åge Johannesen, det nærmeste «Brottsjø» kommer en skurk, er selvfølgelig også god på bunnen, men han har i det minste fått litt mer å spille på før han kommer dit, og han evner å gjøre det. Brødreforholdet mellom de to sistnevnte er «Brottsjø»s mest sentrale motiv, utover den historiske folkelivsskildring. Lokale amatører (som kormedlemmer og i småroller) står for en imponerende innsats i å formidle folkloren. Ole-Hermann Gudim Lundberg har åpenbart gitt hver og en personlig instruksjon. Det sceniske uttrykket er helhetlig og rent og så velkoreografert at vi aner at samarbeidet med koreograf André Danielsen må ha vært tett.

Premiere var i steinbruddet Brottet, Hvaler, 17.07.2010.

Juli 2010: Seasons in the Sun

«Seasons in the sun» av Soria Laboratoria, dvs. Morten Joachim, Ane Skumsvoll, Jan Sælid. Parkteatret, Moss. Med: Monica Hjelle, Morten Milde, Jan Sælid, Trond Lindheim. Regi: Jan Sælid. Musikalsk ledelse: Trond Lindheim.
Drama i kulissene.
TERNING: FEM

Monica i solen

«Seasons in the sun» er et utstillingsvindu for Monica Hjelles komiske og musikalske talenter.

KABARET: Utgangspunktet er selve definisjonen på metateater. Vi befinner oss i et lite, nedslitt teater i Østfold. Det drives av Børge Brevik (Sælid), en mann av det slag som kler seg i tversoversløyfe og kardigan, som bruker store ord og har så store ambisjoner at selv de minste oppgaver blir umulige å få gjort. Hans søster Helle (Hjelle), en sanger og skuespiller som ikke aner hvor talentfull hun er, arbeider for ham. Det gjør også pianisten Linus (Lindheim) med teft for timing, og, etter hvert, den avdankede tv-kjendisen Michael Molde (Milde), en ikke altfor elskelig fyllik.
Sammen skal de skape et optimistisk epos av en kabaret, en suksess i en slik skala at alle framtidige kabareter måler seg mot den. Den tonelegges med Jacques Brels tekster og melodier. Brelske kunstnermyter får med andre ord rikelig med gjødning og står fritt til å blomstre.
Slik det optimistiske epos er Helles, er «Seasons in the sun» Hjelles. Mens motspillernes rollefigurer er endimensjonale og kan oppsummeres med merkelapper (teatersjefen er «nevrotisk», pianisten «anonym», tv-stjernen «kynisk»), er Hjelles Helle et sammensatt menneske; pågående og usikker, brautende og varm, en hverdagslig praktiker som nesten, men bare nesten, ikke tør å drømme. Det er hun som gjør «Seasons in the sun» til mer enn en kunstnerklisjé. Underveis – i en tolkning av tittellåta som får oss til å føle at vi hører klassikeren for første gang – blir vi også minnet på at hun er en av Norges fremste Elvis-imitatorer.
Helle – som Hjelle – framstår kanskje som en sky stjerne. Men her er det hun som har plassen i solen, og alle andre må finne seg i å stå i skyggen.

Premiere var på Parkteatret i Moss 16.07.2010.

Juli 2010: Bye og Rønning redder sommeren

«Bye & Rønning redder sommeren» av Anders Bye og Jon Niklas Rønning m.fl, Apotekergaarden, Grimstad. Med: Anders Bye, Jon Niklas Rønning. Musikere: Ole Morten Aagenæs og Egil Clausen. Regi: Vemund Vik.
Sommerhelter.
TERNING: FEM

Ærlig gøy

Sommeren er reddet!

SHOW: «Bye & Rønning redder sommeren» fungerer dels som ferskt sommershow, dels som best-of-show og dels som (mulig) forsmak på høstens Oslo-premiere.
Innslagene fra tidligere er velvalgte og oppleves fortsatt aktuelle, enten det dreier seg om renter som kommer og renter som går (fritt etter Jo Nesbø og «Luksusfellen»), Thor Hushovd eller den ærlige vuggesangen ingen barn vil kunne klare å sovne etter. Herlig er også gjensynet med Anne-Cath. (Vestly) og Anne-Kat. (Hærland). Nyhetene er til dels lokalt Grimstad-tilpasset, med en festlig førpremiere på Knausgårds sjette bind (hint: Esben Esther er involvert) og til dels sommerlige, med flere ubarmhjertige, velplasserte ærligheter.
De to demonstrerer igjen noe vi vet godt fra før. Dette er komikere som både leser aviser og ser på tv, og som evner å lage aktuell underholdning samtidig som de uttrykker seg både i store overskrifter og i små hallodame-innstikk.
Hovedtemaet er velkjent og typisk Bye og Rønningsk; kjendishysteri parret med kjendisambisjoner, primært uttrykt gjennom kjendisparodier. Best er de når de simultant musiserer og parodierer, og i «Bye & Rønning redder sommeren» gjør de det nær sagt hele tiden. Musiker Ole Morten Aagenæs får også sin fortjente plass i spotlighten i en finurlig playback-sketsj og en kjendisdrøm á la «Idol», men aller mest er dette showmann Bye og tekstforfatter Rønnings show. Og selv om tematikken kanskje er litt snever, er skjønnhetsfeilene få. For å si det slik Byes edutainende motivatormølmotivatør ville gjort det: Her finnes ingen store «probelemer», og knapt nok noen «ut fordringer». Sommeren er reddet.

Premiere var i Grimstad 08.07.2010.

Monday, July 5, 2010

Juli 2010: Avslørte Bondepiker og ...uten en rød tråd

«…uten en rød tråd» av og med Avslørte Bondepiker, Kick Scene, Kristiansand. Med: Janne Formoe, Dorina Iversen, Dagrun Anholt og Cornelia Børnick. Regi: Trond Hanssen.
Snertent snuppeshow.
TERNING: FIRE

Sommerpiker med snert


Bondepikene avslører det alle kloke kvinner vet: Av og til er det bare deilig å få være dum og deilig.

SHOW: Hvis jeg sier «dillete damer», hva tenker du på? Uansett hva svaret er, har nok «…uten en rød tråd» et innslag om det.
Avslørte Bondepikers show har nemlig en rød tråd. Smart, snertent og som regel slagferdig tar de for seg sånne temaer som er for fjollete, for dåsete, for dollete og for snuppete til at andre komikere skal gidde. Innimellom resulterer det i bløte vitser på Den Bløde Kyststribe, som når 50-tallshusmødrene (Iversen, Anholt, Børnick) oppdager «nyttige hjelpemidler», når den grå musa Annlaug Trollsvann (Anholt) i foldeskjørt og dydig genser serverer sexvitser eller, aller mest, når standup-elgen avvises i Dyreparken fordi hun ikke er eksotisk nok. Men oftere er resultatet både friskt, freidig og morsomt.
Et høydepunkt er onepiece-antrukne Børnick, Iversen og Formoe som fjortiser og fjortisenes bestemor åttisen (treffende beskrevet av Jonas Rønning). Men morominuttene er mange. Her er Norges første burkajenteband (alle), her er en kamp mellom Britney og Beyoncé (Børnick og Iversen), her er parodierte utgaver av en hyperaktiv Venke Knutson og en like hyperaktiv Jan Fredrik Karlsen (begge med Janne Formoe). Her er til og med dansende kuer, huladamer og udødelige Prøysen-tekster med tonefølge fra «I will survive» og «Play that funky music» (alle) og det funker overraskende godt.
Forvent ingen skjulte budskap, for dypt er det ikke. Avslørte Bondepikers sommershow er en bagatell, men det er en herlig humørfylt bagatell.

Premiere var i Kristiansand 02.07.2010

Monday, June 28, 2010

Juni 2010: Det blåser på tuppene

«Det blåser på tuppene» av Knut Nærum, Morten Lorentzen, Trond Hanssen, Hanne T. Aasheim m. fl. Piraten Kro, Stavern. Med: Simon Andersen, Stig Werner Moe, Jørn og Geir Morstad. Regi: Karina Aase.
There is no business like show business.
TERNING: FIRE

Stjernesmell

«Det blåser på tuppene» er en musikalsk showbiz-farse med mye moro.

MUSIKAL: Tenk på en showbiz-klisjé, og du kan være sikker på at den er her.
Den naive Stavern-jenta Tulla Torsrød (Simon Andersen) vil bli stjerne, koste hva det koste vil. Hun drar til Oslo. Hun drar til Hollywood. Med på lasset følger «venninnen» Bitten (Stig-Werner Moe, tenk Salieri i «Amadeus»-filmen om Mozart, og du har grunntrekkene), eks-stjerne og morderisk rivalinne.
Teksten er, i sedvanlig Nærumsk stil, en festbuffet av populærkultur-referanser, fra norsk revyhistories gullalder via Hollywood-stjerner som Marlene Dietrich, Marilyn Monroe og Sonia Henie, helt fram til et besøk av kollega Hallgeir Kvadsheim fra «Luksusfellen». Det er tett mellom klisjeene, men all den tid du aldri kan vite hvor neste klisjé kommer fra, er overraskelsene også mange, og her er mer enn nok å le av. Brødrene Morstad står for en lang rekke kostelige rolleskifter, mens de to hovedrolleinnehaverne er herlige divakarikaturer, eller, som en av birollefigurene sier det, «tro mot kunsten og tro mot seg selv».
«Det blåser på tuppene» er også tro mot Simon og Stig-stilens særtrekk, med en generøs undertone, innslag av homohumor og en varm forsikring om at jo da, det går helst godt til slutt.

Juni 2010: Bluesicalen Bråta

«Bråta» av Lars Vik, musikk av Guttorm Guttormsen, Grenland Friteater. Med: Geddy Aniksdal, Olav Hanto, Lena Barth Årstad m.fl. Regi: Lars Vik. Musikalsk ledelse: Guttorm Guttormsen.
En gjenbruksmusikal.
TERNING: FIRE

Bill. merk pent brukt

I «Bråta» finner både ting og mennesker ny bruk.

MUSIKAL: Alt av kostymer, rekvisitter og til dels instrumenter er gjenbruksvarer, loppis-funn og donasjoner av det slag mange vil kalle skrot. Her har det fått ny bruk.
Det samme kan vi si om persongalleriet. I likhet med interiøret befinner rollefigurene seg på forskjellige stadier av «pent brukt»/«velbrukt»/«utslitt»-skalaen. De fleste av dem har sett bedre dager. Men så har de gjerne sett verre dager også.
Det finnes håp i fellesskapet mellom dem. På Proffens Vrak & Gods & Gjenvinningssentral gjenvinnes også menneskelig mot. Eller, som rollefigur Alf Terje (Joakim D. Jørgensen) sier det: «Det er ikke nødvendigvis søppel sjøl om noen har kasta det».
Slik settes tonen for det Grenland Friteater kaller en «bluesical». Tonesatt i blått, et riktig valg for tematikken og for sangerne. Stemningsbildene er mange og virkningsfulle, opptakten er god, men Lars Viks historie virker noe underutviklet. Personene blir skisser snarere enn skjebner. Nærmest liv kommer mannfolkglade Ågot (Geddy Aniksdal) og venninna Wencke (Lena Barth Årstad), tett fulgt av den underholdende fåmælte Proffen (Olav Hanto).
«Bråta»-budskapet er gjenfødelse. Trolig vil også bluesicalen ha godt av å gjenfødes i ny og mer foredlet utgave ved en senere anledning.

Friday, June 11, 2010

Juni 2010: Sommerlatter 2010

«Sommerlatter 2010» av og med Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman, Utescenen på Latter. Regi: Vemund Vik. Springende og ustrukturert.
TERNING: FIRE

Springende sommerlatter

Du vet det er sommer når fire komikere som ikke har stort til felles inviterer til felles show.

SHOW: Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman deler sommerscenen på Latter. Stort mer binder dem ikke sammen. Kanskje er det derfor «Sommerlatter 2010» er blitt slik en springende, strukturløs affære. Showet virker planløst, lettvint og tilfeldig sammenrasket, og man kan mistenke at regissør Vemund Vik har sagt «vær så god, dere får en fjerdedel hver, bruk tiden slik dere vil».
Det betyr ikke at det er uten poenger. De fire komikerne er alle sammen stødige stand up-ere med trygghet på scenen og trygghet i eget stoff. Til tider litt for stor trygghet. Vik ville gjort både aktørene og publikum en tjeneste hadde han gitt dem litt mer motstand underveis.
Terje Sporsem kåserer slentrende over livet som firebarnsfar, i en personlig sekvens der poengene vil bli forstått av alle dem som har vært på bilferie med godterier i baksetet. Hans monolog fører til kveldens beste overgang og beste one-liner. Den kommer fra Lisa Tønne, når hun forklarer hva som er forskjellen på menn som får barn og kvinner som får barn. («Vi damer har noe som heter for ansvar.») Videre filosoferer hun over ufødte barns personlighet og gener, katolske prester, homofile og satanrockere og iraneres forhold til MGP, i en grei nok standup-sekvens. Hennes Ali Reza-innslag oppleves nokså MGP-likt: Det meste ligger i antrekket, melodien er lite minneverdig, og etterpå sitter vi igjen med en følelse av at dette har vi hørt før. Nykommer André Jerman står for den beste selv-presentasjonen med tanke på eget ukjent ansikt og mer gjenkjennelig fysikk («Hva gjør dørvakta på scenen?»). Hans øvrige program er det som virker mest gjennomtenkt og mest gjennomarbeidet av det som presenteres fra sommerscenen. Motsetningen blir veteranen Åsleik Engmark, som framstår som kveldens mest uforberedte. Om lag halvparten av hans program består av samtaler med publikum om deres ferieplaner – samtaler som virker planløse, helt fram til de fører til en nokså imponerende improvisert sang inspirert av de samme ferieplanene.
En og annen god latter er her. Men i sum blir det litt for tynt.

Premiere var 03.06.2010.

Monday, May 24, 2010

April 2010: Bjørnson i 100

«Bjørnson i 100» av Per-Olav Sørensen og Bjørnstjerne Bjørnson m.fl, Nationaltheatret. Med: Per Chr. Ellefsen, Familie Flöz, Shabana Rehman m.fl. Regi: Per-Olav Sørensen.
Bjørnson anno 2010.

I Bjørnsons ånd

«Fred er ei det beste, men at man noget vil». Det Per-Olav Sørensen vil, er å vise at Bjørnstjerne Bjørnson fortsatt har mye å si oss.

FESTFORESTILLING: Dramatikeren Bjørnson har fått liten plass i «Bjørnson i 100». Tenkeren Bjørnson er hovedpersonen, og tematikken er todelt: Det han faktisk tenkte, skrev og sa - og det han kunne tenkt, skrevet og sagt i dag.
I sum er forestillingen akkurat så episodisk som man kan vente når man vet at den skal rekke over et helt forfatterskap, et levnetsløp og en samfunnsdebattants mange synspunkter. Samtidig er det forbløffende hvor elegant den sys sammen. Så forskjellige innslag som Ali Rezas tolkning av nasjonalsangen (Lisa Tønne), Georg Apenes’ redegjørelse for personvern og resitering av «Om åndsfrihet» (Bjørnson 1885) til montasje i etterkant av karikaturstriden (Finn Graff 2010/Gaza-demonstranter 2006) får alle sin naturlige plass. Det gjør også Rune Brynhildsens emosjonelle beretning, grasiøse følelsesabstraksjoner utført av sirkusturner Erika Lemay og morsomme avbrekk som Familie Flöz’ mimespill. Innslagene har en ting felles. De viser at Sørensen har rett: Den visjonære Bjørnson, ytringsfrihetens, rettferdighetens og humanismens Bjørnson, er fortsatt verd å lytte til.

Forestillingen ble vist for første og siste gang på Nationaltheatret 24.04.2010.

Thursday, April 15, 2010

April 2010: Spring Awakening

«Spring Awakening» av Steven Sater og Duncan Sheik basert på Franz Wedekind, oversatt av Ragnar Olsen, Trøndelag Teater. Med: Silje Lundblad, Hermann Sabado, Mads Bones m.fl. Regi: Kjersti Haugen. Koreografi: Erlend Samnøen. Musikalsk ledelse: Åsmund Flaten.
Ung utforskning.
TERNING: FIRE

Tapt uskyld

Visst gjør det vondt når knopper brister. Men Trøndelag Teaters «Spring Awakening» har rom for glede også.

MUSIKAL: Første gang den amerikanske suksessmusikalen «Spring Awakening» ble satt opp på en norsk scene, var på Oslo Nye i januar. Trøndelagsutgaven har ikke bare ny scenografi, nye skuespillere og ny tekst gjort av annen oversetter, men også en regi som skiller seg sterkt fra den forrige.
Kjersti Haugen har valgt et mer naturnært uttrykk enn Kjersti Horn, en spillestil som ligger inntil det hverdagslige og som har stor grad av identifikasjonsverdi. Hennes hovedtema er selve utforskningstrangen, mer enn de stramme, strenge rammene som legger hindre for den. Det gir Trondheimsutgaven av «Spring…» en lysere og mer livsglad grunntone, understreket av måten Ragnar Olsens sangtekster flyter lettere og mer utvunget enn Håvard Rems gjorde. I første akt er dette en styrke. I andre akt rammer alvoret, men det virker mindre gjennomtrengende og dermed heller ikke fullt så gripende som det gjorde i Oslo-versjonen, en svakhet.
Stykkets ledertrio er mer rendyrkede personligheter i Trøndelag Teaters «Spring Awakening» enn de framsto som i Oslo. Mads Bones Moritz er overmåte sjarmerende klossete, mens Silje Lundblads Wendla framstår som så ubegrenset naiv at alle andre egenskaper blir utydelige. Stjernen er Hermann Sabado. Han spiller Melchior med en balansert mengde følsom ettertenksomhet og selvsikker idealisme, og det er intet mysterium hvorfor det er nettopp han som bedårer ungjentene.

Premiere var 10.04.2010

Mars 2010: I blanke messingen

«I blanke messingen» av Terrence McNally og David Jazbek, oversatt av Runar Borge, Teater Ibsen. Med: Kjetil Tefke, Geir Morstad, Marvin Charles m.fl. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvarlig: Guttorm Guttormsen.
God slapstick, svakt drama.
TERNING: TRE

Strippet for mening

Teater Ibsen spiller «I blanke messingen» som ren slapstickkomedie.

MUSIKAL: Filmen «I blanke messingen» lyktes i miljøskildringen og lyktes i persontegningen. Vi trodde på de tøffe industriarbeidergutta som hadde gått trøtte av å gå ledige, og som bestemte seg for å bli strippere for pengenes skyld.
Musikalen «I blanke messingen» mangler denne troverdigheten. En tom tekopp, noen fotballskjerf og et Financial Times gjør intet England, like lite som et par manglende murstein gjør en industriby. Musikalsk finnes heller ingen forankring: Musikken inneholder alle de velkjente musikalelementene, men ingen slagere som huskes.
Løsrevet fra et miljø blir persongalleriet ekstra viktig. Da er det synd at Trond Lie velger en upersonlig slapstick-tilnærming til sine skuespillere. I et hesblesende tempo løpes det i vegger og klatres det i trapper, det vrikkes og kikkes, og for å garantere at vi ikke skal rekke å kjede oss, fylles det også på med små, komiske stopp-punkter i bakgrunnen. Det er som om Lie ikke har våget å stole på historien eller på ensemblet, og i stedet fyller på med vitser Forbipasserende personer i parykker er her mange av, og raskt og kvikt er det. Ut fra publikumslatteren premierekvelden vil nok mange også synes underholdende. Men all denne hurtigheten går ut over det grunnleggende. De sju strippende får aldri personlighet utover det opplagte, og store fakter blir tomme fakter. Slik blir «I blanke messingen» stående avkledd.

Premiere var 05.03.2010

Februar 2010: Spellemann på taket

«Spellemann på taket» av Jerry Bock, Sheldon Harnick og Joseph Stein, oversatt av Svein Sturla Hungnes, Agder Teater/Opera Sør. Med: Erik Wenberg Jacobsen, Trine Wenberg Svensen, Sebastian Grüchot m.fl. Regi: Bjørn Sæter. Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt.
Livslyst og nærhet.
TERNING: FEM

Spellemann med tak i

Mazel tov for Agder Teaters «Spellemann på taket»: En rørende livsglad oppsetning full av varme.

MUSIKAL: Trygghet, tilhørighet og tradisjoner trues av pogromer, revolusjonære ideer og en ung generasjon som vil og kan ta egne valg. I sentrum av omveltningene står Tevye (Jacobsen), fattig melkemann og far til fem fritenkende døtre.
KRAFTSENTER
Tevye kan ikke styre døtrene. Men Erik Wenberg Jacobsen kan styre showet. Hans Tevye er oppsetningens kraftsenter: Et helhetlig, troverdig menneske som ser alt og tåler alt, men som også kan rope og rase. Han framstår som en godlynt livsfilosof, som møter gud og menneske med samme pragmatiske holdning: Jeg er den jeg er, du er den du er, la oss prøve å komme overens. Denne åpenheten – kall det gjerne humanistisk fornuft – gjennomsyrer Jacobsens rolletolkning, i en umiddelbar følelsesnærhet som sørger for at vi liker og sympatiserer med ham fra start til slutt. Den er også med ham i samspill med medspillerne, som møter ham med familiær varme.
NÆRHET
Nærhet er stikkordet. Bjørn Sæters regi er nøktern og jordnær, og «Spellemann» berører. Den er uten dødpunkter, men fri for skjønnhetsfeil er den ikke. Tevyes drøm går over i parodien, og hans forhold til kona (Svensen) lider lenge av mangel på nyanser (det endres i den følsomme duetten «Elsker du meg?»). Når det er sagt, overstiger styrkene svakhetene i rikt monn. «Spellemann på taket» er full av stemningsfulle sekvenser. Jacobsens hovedrolletolkning er nevnt, nevnes må også Hasse Johanssons koreografi. Den er symbolrik og dynamisk, full av hentydninger både til det Russland handlingen finner sted i og den jødedom rollefigurene er forankret i.

Premiere var 25.02.2010

Februar 2010: Du er perfekt, men...

«Du er perfekt, men…» av Joe DiPetrio og Jimmy Roberts, oversatt av Knut Gjelle Angell og Jostein Kirkeby-Garstad, Haugesund Teater. Med: Hans Marius Hoff Mittet, Henriette Faye-Schjøll, Sondre K. Larsen, Linn Løvvik og Bibi Nerheim. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.
Zapping fra et kjærlighetsliv.
TERNING: FIRE

Muntre bagateller

«Du er perfekt, men…» er underholdende, men ikke perfekt.

MUSIKAL: Musikalen med en av verdens lengste originaltitler («I love you, you’re perfekt, now change») har fått Norges-premiere på Valentinsdag & morsdag. Årsaken er tematikken. I likhet med Stephen Sondheims «Company», som nå går på DNS i Bergen, er «Perfekt» en konseptuell musikal om kjærlighet, singelliv og samliv. Handlingen er oppbrutt og anekdotisk, tonen er galgenhumoristisk munter. Men der «Company» tør utfordre med svarte øyeblikk og ubesvarte spørsmål, er «Perfekt» som hurtigmatutgaven av en kjærlighetsmusikal: Lettvint, rask, til dels billig (som i sketsjen med advokatene som lar deg saksøke om du ikke får orgasme) og til dels banal.
Hurtigmat
Samtidig er den befriende enkel, gjenkjennelig og morsom, en hverdagskarikatur der sitcom og såpeopera er like tydelige inspirasjonskilder. «Perfekt» fokuserer på det uperfekte, det keitete, ubekvemme, flaue og utilpasse i møtet mellom mann og kvinne og i valget de to skal ta. Oss eller ikke oss? Sammen eller ikke sammen? Jostein Kirkeby-Garstads regi kler tematikken, kjapp og kvikk i sin lek med klisjeene som den er. Han sørger dessuten for at det nesten alltid er flere visuelle stopp-punkter på den lille scenen, noe som både øker underholdningsverdien og preget av hyperaktivitet. Vi rekker aldri å begynne å kjede oss, før JKG har zappet over til en ny kanal.
Skarpest
I ensemblet viser Henriette Faye-Schjøll seg hakket hvassere enn sine scenekolleger. Hun er den eneste som lykkes i å gi sitt komediespill en sår undertone, særlig spisset i videodater Randi Ruuds monolog, men også synlig i ekteskapelig tango med Hans Marius Hoff Mittet og i telefonventing på egenhånd. Også musikalsk har hun større bredde enn partnerne, men samtlige viser sjarm og evne til komisk dobbeltkommunikasjon: Det man sier og det man gjør er sjelden det samme, og kroppsspråket overbeviser mer enn ordene.
Perfekt er «Perfekt» langt i fra. Men god underholdning er den.

Premiere var 14.02.2010.

Monday, February 1, 2010

Januar 2010: Little Shop of Horrors

«Little Shop of Horrors» av Howard Ashman og Alan Menken, oversatt av Alfred Næss og Einar Schanke, Rogaland Teater. Med: Lars F. Johannessen, Marianne Holter, Cato Skimten Storengen m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Koreografi: Jonas Digerud. Musikalsk ledelse: Svein Ragnar Myklebust.
Blomstrende komikk.
TERNING: FEM

Grønne gleder

Lite skrekk, mye moro i kultklassikeren «Little Shop of Horrors».

MUSIKAL: «Little Shop of Horrors» er undergrunnsmusikalen som gikk sin seiersgang over musikalscenene, som ble amatørteaterfavoritt og var nær ved å bli sett bort i fra før den nå igjen er å se på den proffe teaterscenen. Til glede for nye seere: Det handler om stakkarslige Seymour (Johannessen) som jobber i en blomsterbutikk i et lugubert strøk. Finansene er visne og selvtilliten kunne ha trengt en dose kunstgjødsel, sjefen (Øystein Martinsen) kjefter og drømmedama (Holter) bankes av sin tyranniske tannlegekjæreste (Skimten Storengen). Men så oppdager Seymour en magisk plante (Erik Røe). «Audrey II» er en kjøttetende, manipulativ prydblomst. Rettnok sørger den for blomstrende forretninger og et kjærlighetsliv som snart blir en dans på roser, men til gjengjeld forlanger den betaling i blod. Bokstavelig talt.
Marihuana-parabelen er åpenbar, men musikalens popularitet skyldes enda mer måten «Little Shop of Horrors» på en og samme tid møter og bryter sjangerforventningene. Musikalfarse møter moralfabel møter B-film-gangstervirkelighet møter det uskyldig-nostalgiske 60-tall. Her er fengende musikk etter Motown-mønster (soul/rock/popballader), livlige dansescener og kostymer som i seg selv bidrar stort til komedien. Klisjeene står tett som gresstrå i en plen og persongalleriet er fargerikt som tulipaner i Amsterdam, og litt av moroa består i at man underveis hele tiden ombestemmer seg: Ser man et prakteksemplar av sjangeren, eller ser man en parodi på sjangeren? Ivar Tindberg har dyrket denne tvetydigheten i sin regi.
På Rogaland Teater framføres det hele av et ensemble i toppform. Marianne Holters Audrey (nr. en) er tegneseriedum-og-deilig med vidunderlig overskudd og herlig sangstemme, Cato Skimten Storengen er en fryd i flere viktige biroller (skjønt hans lystgass-avhengige tannlege er nær ved å bli for meget av det gode) og Lars F. Johannessen er så puslete sympatisk at han kunne sklidd rett inn i en Woody Allen-rolle i Woodys glansdager. Dette er en «Little Shop of Horrors» i fullt flor.

Premiere var 30.01.10.

Januar 2010: Spring Awakening

«Spring Awakening» av Steven Sater og Duncan Sheik basert på Franz Wedekind, oversatt av Håvard Rem, Oslo Nye Teater. Med: Lena Kristin Ellingsen, Adil Khan, Jens Petter Olsen m.fl. Regi: Kjersti Horn. Koreografi: Jan Nikolai Wesnes. Musikalsk ledelse: Andreas Utnem.
Seksualitet i stramme rammer.
TERNING: FIRE

Sex, frykt og kraft

«Spring Awakening» sprenger åpne dører. Men kan likevel berøre.

MUSIKAL: Homofili. Incest. Onani. Tenåringsgraviditet og abort. Selvmord. I 2010 er sjokkeffekten borte. Men da Franz Wedekind skrev sitt skuespill «Vårløsning» i 1891, var det for skandaløst til å settes opp, og stykket ble nærmest glemt, inntil to unge amerikanere et hundreår etter bestemte seg for å bruke det som grunnlag for en Broadway-musikal.
«Spring Awakening» nådde teatrene i 2006, til unison kritikerros og en mengde priser. Når det nå får Norges-premiere, er forventningene høye. Blir de forløst? Ja og nei.
Kraft
Et ungt, karismatisk ensemble framstiller en gruppe skoleelever i 1890-tallets Tyskland. Sett fra 2010 er de nærmest latterlig uvitende. De kjenner ikke sin egen livskraft, de forstår ikke egne følelser eller egen seksualitet, og de voksne rundt dem presser dem til ikke å utforske noen av delene. Selvfølgelig: Dette er undertrykkelse som er dømt til å mislykkes. På forskjellige måter finner de unge ut hvem de er og hva de vil. Men de vet ikke hvilke krefter de slipper løs eller hvilke konsekvenser det kan få, og det går galt. Veldig galt.
Spillestilen er semi-realistisk. I talescenene befinner vi oss i 1890, med dialog og problemstillinger fra den tid. I syngescenene brukes kroppsspråk, musikk og til dels tekst av i dag. Hensikten er nok å vise det universelle i de følelsene som skildres, og at styrken og kraften i dem går utover tid og rom. Men dette grepet bidrar også til et stilbrudd som kan skape avstand.
Berører?
Vanskelig er også scenografien. Sceneriggen – lagd som en trapp med enorme trappetrinn – forandres ikke gjennom stykket. Mesteparten av tiden er nesten hele ensemblet synlige i den, om de er aktive i handlingen eller ikke. Disse rammene begrenser koreografien.
Adil Khans Moritz er den som i størst grad berører. Ikke bare har han fått den største følelsesmessige dybden og den største utviklingen i manus. Khan er også den som best lykkes i å nå utover rammene oppsetningen setter for ham, som sanger, skuespiller og danser. Lett er det også å ha sympati med Lena Kristin Ellingsen og Jens Petter Olsens forelskede par Wendla og Melchior, og de mange unge birolleskuespillerne kommer også godt fra det, mens Helle Haugen og Geir Kvarmes voksenfigurer sjelden blir mer enn nettopp figurer.

Premiere var 29.01.10.

Monday, January 25, 2010

Januar 2010: Company

«Company» av Stephen Sondheim og George Furth, oversatt av Johan Osuldsen, Den Nationale Scene, Bergen. Med: Jon B. Devik, Monica Hjelle, Siren Jørgensen m.fl. Regi og koreografi: Johan Osuldsen. Musikalsk ledelse: Jan Kåre Hystad.
Kjærlighet som gruppepress.
TERNING: FEM

Fanget av friheten

Når alle muligheter ligger åpne, må du legge deg selv åpen for å kunne velge mellom dem. «Company» er musikalen om kjærlighet i valgfrihetens tid.

MUSIKAL: Førti år etter at Stephen Sondheim og George Furth skrev «Company», settes musikalen for første gang opp i Norge. Den framstår fortsatt som forbløffende moderne.
Handlingen er ikke lineær, men består av frittstående scener i en slags stream-of-counsciousness-inspirert dramaturgi. Kall det gjerne en refleksjonsmusikal. Jon Bleiklie Devik er Bobby, en ubestemt mann i en uklar verden, der valgmulighetene er udefinerte og ingen svar er riktige. Som 35-åring er han den eneste single i en venneflokk full av par. «Hvorfor er du ikke gift?», spør vennene, og Bobby har egentlig ikke noe svar. Bortsett fra det at det er vanskelig å velge sin «noen». Og har de det egentlig noe bedre, de som lever sammen? «Det gjør livet komplett», sier de. Men Bobby kjenner hemmelighetene deres. Noen smugdrikker og noen smugspiser, noen skal skille seg, noen krangler og noen fortviler, noen røyker hasj og noen har skrevet ferdig selvmordsbrevet sitt. Scenografien, gjort av Lise Christensen i hvitt, grått og svart, ikke en dråpe farge, er betegnende. For «Company» er musikalen der ingen er lykkelige og alle later som.
Deprimerende blir det likevel ikke. Underfundig humor, skarp sarkasme og innsiktsfull ironi, blandet med musikalske numre der rytme og rim følger storbypulsen og der flere historier fortelles parallelt, sørger for det. En noe halvhjertet koreografi understreker preget av utydelighet, uferdighet og mangel på fasit. «Company» er i det hele tatt ikke redd for å utfordre sitt publikum og å la spørsmål stå uten svar. Det gjør den til en musikal i tiden. Som Bobby må vi selv velge hvilken virkelighet vi vil la vinne.

Anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøven.

Premiere var 23.01.10.

Januar 2010: Drit i å danse

«Drit i å danse» av Marit Voldsæter, Trond Hanssen, Jon Niklas Rønning, Elina Krantz m.fl. Ole Bull Scene, Bergen. Med: Marit Voldsæter. Musikere: Ørjan Liavåg, Kai Ole Taule og Christian Øvreaas. Regi: Erik Ulfsby.
Sin egen rytme.
TERNING: FEM

I takt med latteren

Når Marit Voldsæter byr opp til dans, er ingen som kan trinnene som Marit Voldsæter.

SHOW: Marit Voldsæter har alltid vært blant de komikere som følger sin egen rytme. Hun har evnen til å se de absurde i det vanlige og det vanlige i det absurde. Hun har komisk timing både når hun følger dramaturgiske formularer og når hun fraviker dem for å overraske. Hun er klar over trender og kan treffende kommentere dem (som i «Kor e UD hen?», «Meg og alt kvinner gjør»). Men hun er også i stand til å blåse i standardoppfatninger og moter og å danse fugledansen når alle andre danser vals.
Hun har like stor troverdighet når hun harselerer med analbleking og amatørstripping («Meg og alt kvinner gjør», «Takk for meg», begge deler egne tekster, den siste i samarbeid med Elina Krantz), som når hun hyller mor med småvakker nostalgi («Rynker forteller» med tekst av J.N. Rønning og melodi Jan Eggum). Parodiere kan hun også, enten det går ut over Marit Larsen, Herborg Kråkevik, Sissel Kyrkjebø eller kusina i Haugesund.
Tekstkvaliteten varierer gjennom showet, og litt for mange av de tynneste tekstene er samlet i første halvdel. Taxisjåførmøtet mellom Leif-Per Moltubakk (Liavåg) og Marit-som-tjukk-mann kunne man nesten (om enn bare nesten) ha unnvært, og «Meg og Bergen» (Krantz) har lite nytt å by på. Men Marit gjør hele veien det beste ut av det hun har, og etter hvert får hun også mer av alt. De verbale poengene kommer hyppigere og den visuelle villskapen blir villere, og mot slutten er «Drit i å danse» akkurat så ellevill at den beveger seg på randen av det rasjonelle. Ikke at man bryr seg om rasjonalitet der og da: Man bare ler.
Musikerne Ørjan Liavåg, Kai Ole Taule og Christian Øvreaas er et verdig støtteapparat, både musikalsk og med innslag av fysisk komikk, fortreffelig gjort både i «Problemer med lyden» og «Kaktus & Bambus», den sistnevnte lagt til et visst rettslokale i en viss afrikansk stat, med gjennomgangsrefreng «Vi vil ha tolk».
For sitt forrige show, «Med ræven i fatle», fikk Marit Voldsæter jubelkritikker og Komipris x 2. Det kan hun meget vel gjøre denne gang også.

Premiere var 21.01.10.

Tuesday, January 19, 2010

Januar 2010: Fargerikt faenskap

«Fargerikt faenskap» av og med Jonna Støme, Latter. Regi: Vemund Vik.
Faenskap og fellesskap i fellesskap. TERNING: FIRE

Tja til et fargerikt faenskap

Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe brunt.

SHOW: Egentlig er Jonna Støme ingen nykommer på humorscenen. Han har drevet med standup i et tiår, deltatt i flere fellesshow og ble i 2008 kåret til årets standupkomiker. Men «Fargerikt faenskap» er likevel NRK-fjesets første soloforestilling og den lengste sammenhengende opptreden han har gjort. Fortsatt virker han som et freskt fjes, og ofte, men ikke alltid, med fresk humor.
Som tittelen røper har Jonna Støme valgt seg det flerfargede Norge som hovedtema. Han behandler det med omtrent like mye frekkhet som politisk korrekthet, tydelig vel vitende om at han kan gå lengre i første retning enn de fleste andre som er oppvokst på Oslos vestkant. Samtidig er det grenser for hvor mange ganger han kan si «negeren fra barne-tv» og forvente at sjokkeffekten holder. Akkurat det er i grunnen ikke spesielt morsomt den første gangen heller. Mange av UDI-vitsene og Afrika-poengene framstår som like fordomsfulle som de ville gjort hadde de kommet fra andre vestkantgutter, noen av de mer politisk korrekte vitsene har vi hørt tidligere fra andre, mens andre betraktninger overrasker og morer.
Enkelte av hans norskhetsbetraktninger, om hytteliv og julebrev, er også stoff som virker gjenbrukt, og mange av showets morsomste og mest uventede øyeblikk kommer når han fraviker fra temaet og vikler seg inn i betraktninger om for eksempel sin frykt for sjefen i datterens barnehage. Når det er sagt, framstår Støme som en samfunnsbevisst, oppdatert, fritenkende og smart komiker. Han skal også ha ros for at han innimellom tør roe ned tempoet og komme med bemerkninger som er humoristisk ettertenksomme snarere enn hysterisk lattervekkende.

Premiere var 13.01.10.