«Spring Awakening» av Steven Sater og Duncan Sheik basert på Franz Wedekind, oversatt av Ragnar Olsen, Trøndelag Teater. Med: Silje Lundblad, Hermann Sabado, Mads Bones m.fl. Regi: Kjersti Haugen. Koreografi: Erlend Samnøen. Musikalsk ledelse: Åsmund Flaten.
Ung utforskning.
TERNING: FIRE
Tapt uskyld
Visst gjør det vondt når knopper brister. Men Trøndelag Teaters «Spring Awakening» har rom for glede også.
MUSIKAL: Første gang den amerikanske suksessmusikalen «Spring Awakening» ble satt opp på en norsk scene, var på Oslo Nye i januar. Trøndelagsutgaven har ikke bare ny scenografi, nye skuespillere og ny tekst gjort av annen oversetter, men også en regi som skiller seg sterkt fra den forrige.
Kjersti Haugen har valgt et mer naturnært uttrykk enn Kjersti Horn, en spillestil som ligger inntil det hverdagslige og som har stor grad av identifikasjonsverdi. Hennes hovedtema er selve utforskningstrangen, mer enn de stramme, strenge rammene som legger hindre for den. Det gir Trondheimsutgaven av «Spring…» en lysere og mer livsglad grunntone, understreket av måten Ragnar Olsens sangtekster flyter lettere og mer utvunget enn Håvard Rems gjorde. I første akt er dette en styrke. I andre akt rammer alvoret, men det virker mindre gjennomtrengende og dermed heller ikke fullt så gripende som det gjorde i Oslo-versjonen, en svakhet.
Stykkets ledertrio er mer rendyrkede personligheter i Trøndelag Teaters «Spring Awakening» enn de framsto som i Oslo. Mads Bones Moritz er overmåte sjarmerende klossete, mens Silje Lundblads Wendla framstår som så ubegrenset naiv at alle andre egenskaper blir utydelige. Stjernen er Hermann Sabado. Han spiller Melchior med en balansert mengde følsom ettertenksomhet og selvsikker idealisme, og det er intet mysterium hvorfor det er nettopp han som bedårer ungjentene.
Premiere var 10.04.2010
Thursday, April 15, 2010
Mars 2010: I blanke messingen
«I blanke messingen» av Terrence McNally og David Jazbek, oversatt av Runar Borge, Teater Ibsen. Med: Kjetil Tefke, Geir Morstad, Marvin Charles m.fl. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvarlig: Guttorm Guttormsen.
God slapstick, svakt drama.
TERNING: TRE
Strippet for mening
Teater Ibsen spiller «I blanke messingen» som ren slapstickkomedie.
MUSIKAL: Filmen «I blanke messingen» lyktes i miljøskildringen og lyktes i persontegningen. Vi trodde på de tøffe industriarbeidergutta som hadde gått trøtte av å gå ledige, og som bestemte seg for å bli strippere for pengenes skyld.
Musikalen «I blanke messingen» mangler denne troverdigheten. En tom tekopp, noen fotballskjerf og et Financial Times gjør intet England, like lite som et par manglende murstein gjør en industriby. Musikalsk finnes heller ingen forankring: Musikken inneholder alle de velkjente musikalelementene, men ingen slagere som huskes.
Løsrevet fra et miljø blir persongalleriet ekstra viktig. Da er det synd at Trond Lie velger en upersonlig slapstick-tilnærming til sine skuespillere. I et hesblesende tempo løpes det i vegger og klatres det i trapper, det vrikkes og kikkes, og for å garantere at vi ikke skal rekke å kjede oss, fylles det også på med små, komiske stopp-punkter i bakgrunnen. Det er som om Lie ikke har våget å stole på historien eller på ensemblet, og i stedet fyller på med vitser Forbipasserende personer i parykker er her mange av, og raskt og kvikt er det. Ut fra publikumslatteren premierekvelden vil nok mange også synes underholdende. Men all denne hurtigheten går ut over det grunnleggende. De sju strippende får aldri personlighet utover det opplagte, og store fakter blir tomme fakter. Slik blir «I blanke messingen» stående avkledd.
Premiere var 05.03.2010
God slapstick, svakt drama.
TERNING: TRE
Strippet for mening
Teater Ibsen spiller «I blanke messingen» som ren slapstickkomedie.
MUSIKAL: Filmen «I blanke messingen» lyktes i miljøskildringen og lyktes i persontegningen. Vi trodde på de tøffe industriarbeidergutta som hadde gått trøtte av å gå ledige, og som bestemte seg for å bli strippere for pengenes skyld.
Musikalen «I blanke messingen» mangler denne troverdigheten. En tom tekopp, noen fotballskjerf og et Financial Times gjør intet England, like lite som et par manglende murstein gjør en industriby. Musikalsk finnes heller ingen forankring: Musikken inneholder alle de velkjente musikalelementene, men ingen slagere som huskes.
Løsrevet fra et miljø blir persongalleriet ekstra viktig. Da er det synd at Trond Lie velger en upersonlig slapstick-tilnærming til sine skuespillere. I et hesblesende tempo løpes det i vegger og klatres det i trapper, det vrikkes og kikkes, og for å garantere at vi ikke skal rekke å kjede oss, fylles det også på med små, komiske stopp-punkter i bakgrunnen. Det er som om Lie ikke har våget å stole på historien eller på ensemblet, og i stedet fyller på med vitser Forbipasserende personer i parykker er her mange av, og raskt og kvikt er det. Ut fra publikumslatteren premierekvelden vil nok mange også synes underholdende. Men all denne hurtigheten går ut over det grunnleggende. De sju strippende får aldri personlighet utover det opplagte, og store fakter blir tomme fakter. Slik blir «I blanke messingen» stående avkledd.
Premiere var 05.03.2010
Februar 2010: Spellemann på taket
«Spellemann på taket» av Jerry Bock, Sheldon Harnick og Joseph Stein, oversatt av Svein Sturla Hungnes, Agder Teater/Opera Sør. Med: Erik Wenberg Jacobsen, Trine Wenberg Svensen, Sebastian Grüchot m.fl. Regi: Bjørn Sæter. Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt.
Livslyst og nærhet.
TERNING: FEM
Spellemann med tak i
Mazel tov for Agder Teaters «Spellemann på taket»: En rørende livsglad oppsetning full av varme.
MUSIKAL: Trygghet, tilhørighet og tradisjoner trues av pogromer, revolusjonære ideer og en ung generasjon som vil og kan ta egne valg. I sentrum av omveltningene står Tevye (Jacobsen), fattig melkemann og far til fem fritenkende døtre.
KRAFTSENTER
Tevye kan ikke styre døtrene. Men Erik Wenberg Jacobsen kan styre showet. Hans Tevye er oppsetningens kraftsenter: Et helhetlig, troverdig menneske som ser alt og tåler alt, men som også kan rope og rase. Han framstår som en godlynt livsfilosof, som møter gud og menneske med samme pragmatiske holdning: Jeg er den jeg er, du er den du er, la oss prøve å komme overens. Denne åpenheten – kall det gjerne humanistisk fornuft – gjennomsyrer Jacobsens rolletolkning, i en umiddelbar følelsesnærhet som sørger for at vi liker og sympatiserer med ham fra start til slutt. Den er også med ham i samspill med medspillerne, som møter ham med familiær varme.
NÆRHET
Nærhet er stikkordet. Bjørn Sæters regi er nøktern og jordnær, og «Spellemann» berører. Den er uten dødpunkter, men fri for skjønnhetsfeil er den ikke. Tevyes drøm går over i parodien, og hans forhold til kona (Svensen) lider lenge av mangel på nyanser (det endres i den følsomme duetten «Elsker du meg?»). Når det er sagt, overstiger styrkene svakhetene i rikt monn. «Spellemann på taket» er full av stemningsfulle sekvenser. Jacobsens hovedrolletolkning er nevnt, nevnes må også Hasse Johanssons koreografi. Den er symbolrik og dynamisk, full av hentydninger både til det Russland handlingen finner sted i og den jødedom rollefigurene er forankret i.
Premiere var 25.02.2010
Livslyst og nærhet.
TERNING: FEM
Spellemann med tak i
Mazel tov for Agder Teaters «Spellemann på taket»: En rørende livsglad oppsetning full av varme.
MUSIKAL: Trygghet, tilhørighet og tradisjoner trues av pogromer, revolusjonære ideer og en ung generasjon som vil og kan ta egne valg. I sentrum av omveltningene står Tevye (Jacobsen), fattig melkemann og far til fem fritenkende døtre.
KRAFTSENTER
Tevye kan ikke styre døtrene. Men Erik Wenberg Jacobsen kan styre showet. Hans Tevye er oppsetningens kraftsenter: Et helhetlig, troverdig menneske som ser alt og tåler alt, men som også kan rope og rase. Han framstår som en godlynt livsfilosof, som møter gud og menneske med samme pragmatiske holdning: Jeg er den jeg er, du er den du er, la oss prøve å komme overens. Denne åpenheten – kall det gjerne humanistisk fornuft – gjennomsyrer Jacobsens rolletolkning, i en umiddelbar følelsesnærhet som sørger for at vi liker og sympatiserer med ham fra start til slutt. Den er også med ham i samspill med medspillerne, som møter ham med familiær varme.
NÆRHET
Nærhet er stikkordet. Bjørn Sæters regi er nøktern og jordnær, og «Spellemann» berører. Den er uten dødpunkter, men fri for skjønnhetsfeil er den ikke. Tevyes drøm går over i parodien, og hans forhold til kona (Svensen) lider lenge av mangel på nyanser (det endres i den følsomme duetten «Elsker du meg?»). Når det er sagt, overstiger styrkene svakhetene i rikt monn. «Spellemann på taket» er full av stemningsfulle sekvenser. Jacobsens hovedrolletolkning er nevnt, nevnes må også Hasse Johanssons koreografi. Den er symbolrik og dynamisk, full av hentydninger både til det Russland handlingen finner sted i og den jødedom rollefigurene er forankret i.
Premiere var 25.02.2010
Februar 2010: Du er perfekt, men...
«Du er perfekt, men…» av Joe DiPetrio og Jimmy Roberts, oversatt av Knut Gjelle Angell og Jostein Kirkeby-Garstad, Haugesund Teater. Med: Hans Marius Hoff Mittet, Henriette Faye-Schjøll, Sondre K. Larsen, Linn Løvvik og Bibi Nerheim. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.
Zapping fra et kjærlighetsliv.
TERNING: FIRE
Muntre bagateller
«Du er perfekt, men…» er underholdende, men ikke perfekt.
MUSIKAL: Musikalen med en av verdens lengste originaltitler («I love you, you’re perfekt, now change») har fått Norges-premiere på Valentinsdag & morsdag. Årsaken er tematikken. I likhet med Stephen Sondheims «Company», som nå går på DNS i Bergen, er «Perfekt» en konseptuell musikal om kjærlighet, singelliv og samliv. Handlingen er oppbrutt og anekdotisk, tonen er galgenhumoristisk munter. Men der «Company» tør utfordre med svarte øyeblikk og ubesvarte spørsmål, er «Perfekt» som hurtigmatutgaven av en kjærlighetsmusikal: Lettvint, rask, til dels billig (som i sketsjen med advokatene som lar deg saksøke om du ikke får orgasme) og til dels banal.
Hurtigmat
Samtidig er den befriende enkel, gjenkjennelig og morsom, en hverdagskarikatur der sitcom og såpeopera er like tydelige inspirasjonskilder. «Perfekt» fokuserer på det uperfekte, det keitete, ubekvemme, flaue og utilpasse i møtet mellom mann og kvinne og i valget de to skal ta. Oss eller ikke oss? Sammen eller ikke sammen? Jostein Kirkeby-Garstads regi kler tematikken, kjapp og kvikk i sin lek med klisjeene som den er. Han sørger dessuten for at det nesten alltid er flere visuelle stopp-punkter på den lille scenen, noe som både øker underholdningsverdien og preget av hyperaktivitet. Vi rekker aldri å begynne å kjede oss, før JKG har zappet over til en ny kanal.
Skarpest
I ensemblet viser Henriette Faye-Schjøll seg hakket hvassere enn sine scenekolleger. Hun er den eneste som lykkes i å gi sitt komediespill en sår undertone, særlig spisset i videodater Randi Ruuds monolog, men også synlig i ekteskapelig tango med Hans Marius Hoff Mittet og i telefonventing på egenhånd. Også musikalsk har hun større bredde enn partnerne, men samtlige viser sjarm og evne til komisk dobbeltkommunikasjon: Det man sier og det man gjør er sjelden det samme, og kroppsspråket overbeviser mer enn ordene.
Perfekt er «Perfekt» langt i fra. Men god underholdning er den.
Premiere var 14.02.2010.
Zapping fra et kjærlighetsliv.
TERNING: FIRE
Muntre bagateller
«Du er perfekt, men…» er underholdende, men ikke perfekt.
MUSIKAL: Musikalen med en av verdens lengste originaltitler («I love you, you’re perfekt, now change») har fått Norges-premiere på Valentinsdag & morsdag. Årsaken er tematikken. I likhet med Stephen Sondheims «Company», som nå går på DNS i Bergen, er «Perfekt» en konseptuell musikal om kjærlighet, singelliv og samliv. Handlingen er oppbrutt og anekdotisk, tonen er galgenhumoristisk munter. Men der «Company» tør utfordre med svarte øyeblikk og ubesvarte spørsmål, er «Perfekt» som hurtigmatutgaven av en kjærlighetsmusikal: Lettvint, rask, til dels billig (som i sketsjen med advokatene som lar deg saksøke om du ikke får orgasme) og til dels banal.
Hurtigmat
Samtidig er den befriende enkel, gjenkjennelig og morsom, en hverdagskarikatur der sitcom og såpeopera er like tydelige inspirasjonskilder. «Perfekt» fokuserer på det uperfekte, det keitete, ubekvemme, flaue og utilpasse i møtet mellom mann og kvinne og i valget de to skal ta. Oss eller ikke oss? Sammen eller ikke sammen? Jostein Kirkeby-Garstads regi kler tematikken, kjapp og kvikk i sin lek med klisjeene som den er. Han sørger dessuten for at det nesten alltid er flere visuelle stopp-punkter på den lille scenen, noe som både øker underholdningsverdien og preget av hyperaktivitet. Vi rekker aldri å begynne å kjede oss, før JKG har zappet over til en ny kanal.
Skarpest
I ensemblet viser Henriette Faye-Schjøll seg hakket hvassere enn sine scenekolleger. Hun er den eneste som lykkes i å gi sitt komediespill en sår undertone, særlig spisset i videodater Randi Ruuds monolog, men også synlig i ekteskapelig tango med Hans Marius Hoff Mittet og i telefonventing på egenhånd. Også musikalsk har hun større bredde enn partnerne, men samtlige viser sjarm og evne til komisk dobbeltkommunikasjon: Det man sier og det man gjør er sjelden det samme, og kroppsspråket overbeviser mer enn ordene.
Perfekt er «Perfekt» langt i fra. Men god underholdning er den.
Premiere var 14.02.2010.
Subscribe to:
Posts (Atom)
