«Rock'n roll wolf» basert på en musikal av Elisabeta Bostan, Temistocle Popa og Gerard Bourgeois, dramatisert av Tyra Tønnessen og Ragnar Olsen, Trøndelag Teater. Med: Ingrid Bergstrøm, Pål Christian Eggen, Marianne Meløy m.fl. Regi: Tyra Tønnessen.
Ikke så voldsomt rocka. TERNING FIRE
Danser med ulver
Alle dyr er like, men noen er likere enn andre, sies det. I «Rock’n roll wolf» er hovedpoenget å være likandes.
MUSIKAL: Mange vil huske filmen. På norsk het den «Med Grimm og Gru», og den var basert på et eventyr med langt større gru: Den viltre og naive geitemora kjeder seg og lengter etter spenning. Hun faller for ulven og tar sjansen på å slippe ham inn i livet sitt. Ulven utnytter henne, narrer henne og spiser barna hennes. Geitemor tar en grusom hevn.
Litt av alt
Trøndelag Teaters utgave har fått navnet «Rock'n roll wolf» og er langt mindre rocka og langt mer barnevennlig. Her lever tamdyrene sine liv med sine særtrekk. Ikke så veldig spennende, men trygt og godt og innimellom også nokså morsomt. Villdyrene lever sine liv med sine særtrekk. Heller ikke det så veldig spennende, men fritt og godt og innimellom med visse utfordringer. Skal de ha mat, må de jo fange noen de kan tillate seg å spise...
Tyra Tønnessen og Ragnar Olsens dramatisering inneholder mange ingredienser som kunne blitt godt musikalteater: Kjærlighet, fristelse, spenning, lojalitetskonflikt, dilemmaer. Prøvelser, kamp og forsoning. Men dessverre samarbeider ikke strukturen med intensjonene.
Noe uklar
Spenningskurven brytes stadig. I forsøk på å gjøre musikalen mer barnevennlig og mindre skummel, er det som om det som om Tyra Tønnessen og Ragnar Olsen ikke helt har klart å bestemme seg for hva «Rock'n roll wolf» skal være. Skal den være en moralsk advarsel mot å leke med krefter man ikke kjenner, á la de senere års vampyrfilmbølge? Skal den være en historie om morskjærlighetens styrke og hvordan man kan overføre mot og styrke til sine barn gjennom å vise dem at man også som voksen har svakheter og å (i dette tilfellet, i månedsvis) la dem klare seg selv? Eller skal den være en historie om at alle kan være venner, bare de bestemmer seg for å samarbeide?
«Rock'n roll wolf» vil gjerne være alt dette, og slik blir den ikke fullt og helt noen av delene.
Litt for alle
Musikken er velkjent - vi husker den fra filmen - og skuespillet er fint og nært. Særlig er samspillet mellom geitemor Ingrid Bergstrøm og hennes tre killinger, samt mellom henne og ulven, preget av varme. Dyreflokken rundt bidrar med innslag av mer og mindre vellykket komikk. Morsomst, synes undertegnede, hos sauene, som ikke prøver altfor intenst og som også har fått tildelt stykkets beste replikker. «Bæ bu». Morsomst, mener tydeligvis mange av salens barn, blant hønene, som prøver intenst. Særlig er kylling Marianne Meløy ivrig og entusiastisk og om det blir litt i overkant for voksne, er dette en familiemusikal, og barna skal også ha sitt. Det får de. Men musikalen hadde tjent på å ha hatt litt skarpere tenner.
Premiere var på Trøndelag Teater 25.03.2011.
Monday, March 28, 2011
Sunday, March 20, 2011
Mars 2011: «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...»
«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» av Joe DiPietro og Jimmy Roberts, oversatt av Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.
TERNING: FEM
(Nesten) verd å elske.
Ja, vi elsker
«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» er så nær perfekt at det er vanskelig å si hva den burde.
MUSIKAL: Det handler om ham og henne, henne og ham. De og vi. Livet alene og livet sammen. Alene sammen. Sammen alene. Alene, alene. Og sammen, sammen?
Komediemusikalen «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» uttrykkes i episoder over hele samlivsløpets kronologi. Fra det første, falmende møtet via forsøksvise forhold, feilsteg, nye forsøk, forpliktelse, småbarnsliv, svik, skilsmisse, enkestand. Til det aller siste, falmende møtet. Når alle teite små pinligheter, tabber og ubetydeligheter erstattes av et yrende håp: Kanskje er det aldri for seint å gjøre det riktig.
Utviklet
«I love you, you're perfekt, now change» het den på amerikansk. For litt over ett år siden hadde den Norgespremiere på Haugesund Teater under tittelen «Du er perfekt, men...». Da som nå hadde Jostein Kirkeby-Garstad regi. Men årets utgave er mer enn bare videreført, den er utviklet. Oversettelsen er ny. Ola E. Bø har gitt teksten en ny, norsk og nynorsk språkdrakt med en ordbruk som både er presis og i samsvar med norsk dagligspråk, mer kyndig enn fjorårets, som hadde en viss amerikansk aksent. Manus er strammet. De største banalitetene er strøket. Skuespillerne er byttet ut og spillet er mer nyansert, tydeliggjort, inderliggjort. Sinnet er sintere, fjollet mer fjollete, gledene gladere og sorgene sårere. Det bittersøte er bitrere. Og søtere. Komikken er mer komisk og alvoret er dypere. Musikken er mer innsmigrende. Kort sagt er Det Norske Teatrets «Perfekt...» langt mer perfeksjonert enn versjonen fra Haugesund. Den spenner bredere, den går videre, den borer dypere. Slik blir den også mer enn bare en munter bagatell; den blir en bunke betraktninger over selve livet.
Dyktig
Joe DiPietros manus er godt observert. Jostein Kirkeby-Garstads regi er enda bedre uttrykt. Og musikalen er velspilt. Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik er alle talentfulle skuespillere og sangere. De veksler mellom sine forskjellige rollefigurer på en måte som synliggjør betydningen av kroppsspråk, betydningen av intonasjon, betydningen av timing. Språkvalgene varierer, fra stringent nynorsk til et utvalg dialekter. Personlighetene varierer, fra det mest aktive til det mest passive. Men samtlige gjør sine figurer sympatiske, varme, nære. Skal en trekkes fram, blir det Heidi Gjermundsen Broch. Hver og en av hennes kvinnefigurer gir oss mer. Enten det er den nyskilte førtiåringen som for første gang prøver nettdating, den sexsultne småbarnsmora eller den febrilsk ventende ved telefonen har de en ekstra undertone. Til tross for alt det som er uttalt, lar hun oss alltid ane at det ligger enda mer under.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 20.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Det Norske Teatret 18.03.2011.
Anmeldelse av fjorårets «Du er perfekt, men...» finnes her: http://lillianbikset.blogspot.com/2010/04/februar-2010-du-er-perfekt-men.html
TERNING: FEM
(Nesten) verd å elske.
Ja, vi elsker
«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» er så nær perfekt at det er vanskelig å si hva den burde.
MUSIKAL: Det handler om ham og henne, henne og ham. De og vi. Livet alene og livet sammen. Alene sammen. Sammen alene. Alene, alene. Og sammen, sammen?
Komediemusikalen «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» uttrykkes i episoder over hele samlivsløpets kronologi. Fra det første, falmende møtet via forsøksvise forhold, feilsteg, nye forsøk, forpliktelse, småbarnsliv, svik, skilsmisse, enkestand. Til det aller siste, falmende møtet. Når alle teite små pinligheter, tabber og ubetydeligheter erstattes av et yrende håp: Kanskje er det aldri for seint å gjøre det riktig.
Utviklet
«I love you, you're perfekt, now change» het den på amerikansk. For litt over ett år siden hadde den Norgespremiere på Haugesund Teater under tittelen «Du er perfekt, men...». Da som nå hadde Jostein Kirkeby-Garstad regi. Men årets utgave er mer enn bare videreført, den er utviklet. Oversettelsen er ny. Ola E. Bø har gitt teksten en ny, norsk og nynorsk språkdrakt med en ordbruk som både er presis og i samsvar med norsk dagligspråk, mer kyndig enn fjorårets, som hadde en viss amerikansk aksent. Manus er strammet. De største banalitetene er strøket. Skuespillerne er byttet ut og spillet er mer nyansert, tydeliggjort, inderliggjort. Sinnet er sintere, fjollet mer fjollete, gledene gladere og sorgene sårere. Det bittersøte er bitrere. Og søtere. Komikken er mer komisk og alvoret er dypere. Musikken er mer innsmigrende. Kort sagt er Det Norske Teatrets «Perfekt...» langt mer perfeksjonert enn versjonen fra Haugesund. Den spenner bredere, den går videre, den borer dypere. Slik blir den også mer enn bare en munter bagatell; den blir en bunke betraktninger over selve livet.
Dyktig
Joe DiPietros manus er godt observert. Jostein Kirkeby-Garstads regi er enda bedre uttrykt. Og musikalen er velspilt. Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik er alle talentfulle skuespillere og sangere. De veksler mellom sine forskjellige rollefigurer på en måte som synliggjør betydningen av kroppsspråk, betydningen av intonasjon, betydningen av timing. Språkvalgene varierer, fra stringent nynorsk til et utvalg dialekter. Personlighetene varierer, fra det mest aktive til det mest passive. Men samtlige gjør sine figurer sympatiske, varme, nære. Skal en trekkes fram, blir det Heidi Gjermundsen Broch. Hver og en av hennes kvinnefigurer gir oss mer. Enten det er den nyskilte førtiåringen som for første gang prøver nettdating, den sexsultne småbarnsmora eller den febrilsk ventende ved telefonen har de en ekstra undertone. Til tross for alt det som er uttalt, lar hun oss alltid ane at det ligger enda mer under.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 20.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Det Norske Teatret 18.03.2011.
Anmeldelse av fjorårets «Du er perfekt, men...» finnes her: http://lillianbikset.blogspot.com/2010/04/februar-2010-du-er-perfekt-men.html
Mars 2011: Dickie Dick Dickens
«Dickie Dick Dickens» av Rolf og Alexandra Becker, bearbeidet av Arvid Ones. Oslo Nye Centralteatret/Riksteatret. Med: Johannes Joner, Monica Hjelle, Bo Anders Sundstedt m.fl. Regi: Arvid Ones.
Best når det smeller.
Gangstergleder
Det er når «Dickie Dick Dickens» vinker realismen farvel at den fenger.
TEATER: Mine damer og herrer: Møt Dickie Dick Dickens, den farligste mannen på det amerikanske kontinentet, Al Capone-parodien fra Chicagos underverden, eller, slik det arter seg på norske scener: Johannes Joner i frakk.
Vanskelig oppgave
Centralteatrets bande har ikke gjort det enkelt for seg selv, ved å velge å dramatisere nettopp «Dickie Dick Dickens». Der radioens høyt elskede hørespillklassiker kunne pøse på med lydeffekter, i trygg forvissning om at bildene skapte vi selv, har scenens «DDD» den vanskelige oppgave å få sine bilder til å stemme overens med våre. Samtidig må den forholde seg til det parodiens evige problem: Hvor går den rette balansen mellom overspill og underspill, litt for lite og alt for mye?
Arvid Ones' «Dickie Dick Dickens» har funnet en felles løsning på begge problemene: Figurer! Fabulerende flotte figurer fyller hele birollegalleriet og understreker eventyrpreg og virkelighetsflukt, samtidig som de gir rom for publikums egne assosiasjoner. Figurene er kyndig tegnet av Dukkenikkernes Jack Markussen og spenner over store deler av figurteatrets uttrykk. Utover Joners Dickie er faktisk kjæresten Effie den eneste av rollefigurene som er framstilt i kjøtt og blod. Til gjengjeld gir Monica Hjelle henne mer menneskelighet enn det man med rimelighet kunne forvente av rollen.
Morsomst etter pause
Effie er ikke bare godtroende og varmhjertet. Hun er også sta og lojal, og selv om hun neppe er av de glupeste, er hun slett ikke så dum som alle tror. Det er langt lettere å få sympati for henne enn for den noe stivere, flatere tittelrollen. Men etter hvert som Johannes Joner viser fram skuespillertriks med glimt i øyet, tør vi opp overfor ham også.
Metanivåene er i det hele tatt mange. Hørespilleffekter visualiseres. Overgangene er brå, og naturalistisk er det aldri. Men første akt blir i overkant springende. Ensemblet bruker unødig lang tid på å la rollegalleriet sette seg, og det er som Ones ikke tør slippe galskapen løs før pausen nærmer seg. I andre akt sier banden til gjengjeld adjø til all realisme og boltrer seg i ville innfall. Da blir «Dickie Dick Dickens» den løsslupne gangsterkomedien vi hele veien har ønsket oss. Da får vi se at det ikke er sant at radioen har de beste bildene.
Kanskje kan vi også håpe på en neste episode.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 18.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 17.03.2011.
Best når det smeller.
Gangstergleder
Det er når «Dickie Dick Dickens» vinker realismen farvel at den fenger.
TEATER: Mine damer og herrer: Møt Dickie Dick Dickens, den farligste mannen på det amerikanske kontinentet, Al Capone-parodien fra Chicagos underverden, eller, slik det arter seg på norske scener: Johannes Joner i frakk.
Vanskelig oppgave
Centralteatrets bande har ikke gjort det enkelt for seg selv, ved å velge å dramatisere nettopp «Dickie Dick Dickens». Der radioens høyt elskede hørespillklassiker kunne pøse på med lydeffekter, i trygg forvissning om at bildene skapte vi selv, har scenens «DDD» den vanskelige oppgave å få sine bilder til å stemme overens med våre. Samtidig må den forholde seg til det parodiens evige problem: Hvor går den rette balansen mellom overspill og underspill, litt for lite og alt for mye?
Arvid Ones' «Dickie Dick Dickens» har funnet en felles løsning på begge problemene: Figurer! Fabulerende flotte figurer fyller hele birollegalleriet og understreker eventyrpreg og virkelighetsflukt, samtidig som de gir rom for publikums egne assosiasjoner. Figurene er kyndig tegnet av Dukkenikkernes Jack Markussen og spenner over store deler av figurteatrets uttrykk. Utover Joners Dickie er faktisk kjæresten Effie den eneste av rollefigurene som er framstilt i kjøtt og blod. Til gjengjeld gir Monica Hjelle henne mer menneskelighet enn det man med rimelighet kunne forvente av rollen.
Morsomst etter pause
Effie er ikke bare godtroende og varmhjertet. Hun er også sta og lojal, og selv om hun neppe er av de glupeste, er hun slett ikke så dum som alle tror. Det er langt lettere å få sympati for henne enn for den noe stivere, flatere tittelrollen. Men etter hvert som Johannes Joner viser fram skuespillertriks med glimt i øyet, tør vi opp overfor ham også.
Metanivåene er i det hele tatt mange. Hørespilleffekter visualiseres. Overgangene er brå, og naturalistisk er det aldri. Men første akt blir i overkant springende. Ensemblet bruker unødig lang tid på å la rollegalleriet sette seg, og det er som Ones ikke tør slippe galskapen løs før pausen nærmer seg. I andre akt sier banden til gjengjeld adjø til all realisme og boltrer seg i ville innfall. Da blir «Dickie Dick Dickens» den løsslupne gangsterkomedien vi hele veien har ønsket oss. Da får vi se at det ikke er sant at radioen har de beste bildene.
Kanskje kan vi også håpe på en neste episode.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 18.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 17.03.2011.
Tuesday, March 1, 2011
Februar 2011: Tvil
«Tvil» av John Patrick Shanley, oversatt av Maria Tryti Vennerød. Det Norske Teatret. Med: Hildegun Riise, Svein Tindberg, Terese Mungai og Agnes Kittelsen. Regi: Hans Petter Moland.
Sterk, stram maktkamp.
Tvetydighet
«Tvil» etterlater ingen tvil om at det er forskjell på å tro og å vite.
TEATER: Året er 1964; det året Lyndon B. Johnson skriver under på USAs borgerrettighetslov og Martin Luther King får fredsprisen. John F. Kennedy ble skutt året før. Over store deler av USA foregår opprør, demonstrasjoner, marsjer for like rettigheter for hvite og svarte, lynsjinger og rettssaker.
På en katolsk skole i New Yorks fattigste (og svarteste) bydel, The Bronx, mistenker den hvite nonnerektoren at den hvite presten har forgrepet seg på skolens første svarte elev.
Sterke personligheter
Med «Tvil» gjør Hans Petter Moland sin første regi for teater. Han har filmens formspråk med seg. «Tvil» tegnes med lys i mørke. Scenografien er klosternakent streng og minimalistisk. Det samme er kostymene, religiøst svart, uniformerte. Ansiktsuttrykk vektlegges.
Hver av de fire skikkelsene har fått hvert sitt kroppsspråk som understreker deres ulike personlighetstrekk. Den ivrige, naive og godhjertede søster James (Kittelsen). Den moderlige omsorgspersonen med meningers mot (Mungai). Den ydmyke, men åpne presten (Tindberg). Den stivnakkede, autoritære rektoren (Riise). Samtlige yter sine roller rettferdighet, og John Patrick Shanleys svært velskrevne manus – levende godt oversatt av Maria Tryti Vennerød - har replikker som er like presise som de kroppslige uttrykkene. Så tydelig er det hvilke ord som tilhører hvem at man nesten kunne revet replikkene ut av sin sammenheng, skrevet dem på lapper og latt publikum gjette hvilken stemme som skal si dem.
Kirkelig maktkamp
«Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget», heter det i bibelverset. «Du ser splinten i bjelken, men ikke bror din i øyet», lyder den nordnorske vitsen over det samme. I «Tvil» er begge deler hovedbudskap. Teaterstykket handler ikke bare om sosial samvittighet, skyld eller uskyld. Det handler også om maktspill og hersketeknikker og å gå bak andres rygg. Der den amerikanske originalversjonen av stykket og filmen med Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman etterlot tvetydighet om Fader Flynns skyld, går den norske teaterversjonen langt i å antyde at han er uskyldig – et offer for søster Aloysius’ renkespill.
Vite får vi aldri. Men det er heller ikke nødvendigvis poenget. «Tvil» belyser motsetningene mellom den åpne kirke med et budskap om kjærlighet og medfølelse, og den lukkede kirke med bud om regler og straff. Slik blir dramaet større enn det rene menneskelige drama.
Premiere var på Det Norske Teatret 24.02.2011. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.
Sterk, stram maktkamp.
Tvetydighet
«Tvil» etterlater ingen tvil om at det er forskjell på å tro og å vite.
TEATER: Året er 1964; det året Lyndon B. Johnson skriver under på USAs borgerrettighetslov og Martin Luther King får fredsprisen. John F. Kennedy ble skutt året før. Over store deler av USA foregår opprør, demonstrasjoner, marsjer for like rettigheter for hvite og svarte, lynsjinger og rettssaker.
På en katolsk skole i New Yorks fattigste (og svarteste) bydel, The Bronx, mistenker den hvite nonnerektoren at den hvite presten har forgrepet seg på skolens første svarte elev.
Sterke personligheter
Med «Tvil» gjør Hans Petter Moland sin første regi for teater. Han har filmens formspråk med seg. «Tvil» tegnes med lys i mørke. Scenografien er klosternakent streng og minimalistisk. Det samme er kostymene, religiøst svart, uniformerte. Ansiktsuttrykk vektlegges.
Hver av de fire skikkelsene har fått hvert sitt kroppsspråk som understreker deres ulike personlighetstrekk. Den ivrige, naive og godhjertede søster James (Kittelsen). Den moderlige omsorgspersonen med meningers mot (Mungai). Den ydmyke, men åpne presten (Tindberg). Den stivnakkede, autoritære rektoren (Riise). Samtlige yter sine roller rettferdighet, og John Patrick Shanleys svært velskrevne manus – levende godt oversatt av Maria Tryti Vennerød - har replikker som er like presise som de kroppslige uttrykkene. Så tydelig er det hvilke ord som tilhører hvem at man nesten kunne revet replikkene ut av sin sammenheng, skrevet dem på lapper og latt publikum gjette hvilken stemme som skal si dem.
Kirkelig maktkamp
«Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget», heter det i bibelverset. «Du ser splinten i bjelken, men ikke bror din i øyet», lyder den nordnorske vitsen over det samme. I «Tvil» er begge deler hovedbudskap. Teaterstykket handler ikke bare om sosial samvittighet, skyld eller uskyld. Det handler også om maktspill og hersketeknikker og å gå bak andres rygg. Der den amerikanske originalversjonen av stykket og filmen med Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman etterlot tvetydighet om Fader Flynns skyld, går den norske teaterversjonen langt i å antyde at han er uskyldig – et offer for søster Aloysius’ renkespill.
Vite får vi aldri. Men det er heller ikke nødvendigvis poenget. «Tvil» belyser motsetningene mellom den åpne kirke med et budskap om kjærlighet og medfølelse, og den lukkede kirke med bud om regler og straff. Slik blir dramaet større enn det rene menneskelige drama.
Premiere var på Det Norske Teatret 24.02.2011. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.
Subscribe to:
Posts (Atom)
