Oktober 2012: Julelatter

«Julelatter 2012». Latter. Av og med: Jonas Rønning og Morten Grøtnes.

Like deler mas og glede.

TERNING FIRE

Stødig Julelatter

«Julelatter 2012» er solid, om ikke alltid spennende.

SHOW: Jonas Rønning er en av Norges mest erfarne standup-komikere, Morten Grøtnes er hans langvarige samarbeidspartner. Begge er veteraner fra Hønefossrevyen, og de har også tidligere samarbeidet i duoshow (under tittelen «Et Fønny Sjov», Victoria Teater i 2007).
«Julelatter 2012»s to komikere er med andre ord vel bevandret på humorscenen, og de bruker et bredt utvalg av fagets teknikker i showet, som ligger nærmere revy enn standup.

Jul igjen

Juletematikken er, i nokså stor grad, fulgt opp. Det meste er tilpasset et generelt julebordspublikum, og med de fleste vitsene er rettet mot A4-publikummeren; han som irriterer seg litt over det stress og kav, den materialisme og den svigermor det blir litt mye av i sesongen som kommer. Muligens som en konsekvens av dette blir også showet en smule masete til tider.
Flere av numrene har grimaser som viktige effekter, mange av dem er i overkant støyende («Kirkens Nødhjelp» i aller størst grad). Av og til tenker en at «Julelatter 2012» retter seg mest mot dem som ikke synes førjulstida er oppjaget nok. Men her er også mye å glede seg over. Grøtnes & Rønning har selv skrevet alle showets tekster (med innspill og assistanse fra Elina Krantz, Vemund Vik og Bror Andersen), og det meste er solid, selv om ikke alt er like spennende eller overraskende.

Høydepunkter

Et soleklart høydepunkt, sesonguavhengig sådan, er «Medium Pluss», som demonstrerer hvor vanskelig det kan være å være åndelig i flerspråklige sammenhenger.
Et motivasjonsforedrag slik det kan arte seg i Nord-Korea («Ingen kos, ingen Kim») vil også fryde mange, og «Kongen av Facebook» (om hva som kan skje når - eller om - Harald Rex får seg Facebookprofil) har potensiale til å vekke latter. Slektskapet til Odd-Magnus Williamsons falske Twitterprofil (og bok) «Kongen din» er nærmest ikke-eksisterende: Jonas Rønnings Kong Harald er utarbeidet over flere år, og de som tidligere har sett ham parodiere kongen vil dra kjensel på mange av ideene, selv om selve teksten er ny.
Morten Grøtnes' «En Juleopera» er også fornøyelig, og han får samtidig vist stemmekontroll og -bredde.

Premiere var på Latter 25.10.2012.

Oktober 2012: Jubileet

«Jubileet». Trøndelag Teater. Av: Jo Strømgren. Med: Janne Kokkin, Kingsford Siayor, Marianne Meløy, Trond-Ove Skrødal, Herbert Nordrum, Hildegunn Eggen og Martha Standal. Regi: Jo Strømgren.

Manipulerende mystisk moro.

Fantasi på høygir

«Jubileet» er en teatralsk dramakomedie, leken, sprelsk og fantasifull.

TEATER: Trøndelag Teater fyller 75 år i år. Jo Strømgren har skapt jubileumsforestillingen spesielt for teatret.

Intriger

Utgangspunktet er mer enn teatralsk nok: Fanny (Janne Kokkin) er den bortskjemte teaterstjernen som plutselig, premieredagen, våkner i en sykehusseng. Hun har vært utsatt for en alvorlig trafikkulykke. Men hun trenger ikke fortvile - hun kommer til å bli helt bra igjen om bare «to-tre måneder», det forteller i alle fall hennes venn ved sengekanten, den hjelpeløst forelskede sivilarbeideren Tommy (vidunderlig god timing av Kingsford Siayor).

Raskt blir det klart at noe ikke stemmer. Var ulykken egentlig en ulykke, eller var den et resultat av en forbrytelse? Ble Fanny kanskje forgiftet av den dyktige unge danseren Maria (Martha Standal), som er mistenkelig klar til å ta hennes plass på scenen? Kanskje var det teatrets dramaturg, den edderkoppaktige Tom (Herbert Nordrum) som puttet noe i glasset hennes før hun satte seg bak rattet? Er Fanny selv helt uskyldig i det som skjedde, eller kan hun ha drukket mer enn en campari? Og hva slags sammenheng er der mellom hennes tragedie og det som har skjedd med kvinnen i sengen ved siden av (Marianne Meløy, med Trond-Ove Skrødal som demonstrativt kjærlig ektemann)? Kommer Fanny til å finne ut av det før den skumle søster Mari (Hildegunn Eggen) kommanderer henne til å hvile?

Forskrudd

Plottet er bristefylt av intriger, renkespill og manipulasjon, som en såpeoperaepisode på speed. Ikke minst går det vilt for seg i Fannys egen overaktive fantasi, som, nå som kroppen hennes er låst mellom bandasjer, løper løpsk og enda løpskere enn løpsk. Hva hun er i stand til å forestille seg får vi se gjennom fantasifulle dansescener, der forskrudde tankesprang fra en forstyrret renkespillhjerne blir til en fysisk, seksualisert parodi med innslag av burlesque, etnisk kitsch og fetisjmote.

Jo Strømgrens rollegalleri består av absurdkarikaturer med en fin balanse mellom galskap og gjenkjennelighet, forvirring og fabulering. Dialogen, som er befriende fri for kaudervelsk denne gangen, består av en blanding av godt utvalgte klisjéerklæringer og mer utspekulerte små overraskelser. Naturligvis er det lagt opp til at publikum skal forstå mer enn det rollegalleriet til enhver tid får med seg, men Strømgren ligger enda litt foran, og planter falske spor og ekte forvarsler i skjønn forening.

Lydsporet kler en diva; et knippe Nina Simone-hits med store ord og enda større emosjoner.

Premiere var på Trøndelag Teater 13.10.2012.

Oktober 2012: Fra Hillevåg til Hollywood

«Fra Hillevåg til Hollywood». Rick's, Bergen. Av og med: Kristian Valen.

Jovial og kåserende.

TERNING: FIRE

Vennlig Valen

«Fra Hillevåg til Hollywood» er Kristian Valens mest personlige show så langt.

SHOW: Han mimrer. Han reflekterer. Han viser selvironi. Han sammenligner sine to land, Norge og USA. 2012-utgaven av Kristian Valen er en roligere, mer avslappet utgave enn den vi oftest har sett. Tempoet er lavere, humorpoengene kommer ikke så tett som vi er vant til fra ham. I stedet framstår han som jovialt kåserende, personlig, nær, sympatisk, hjertevarm og blid. Det ser heller ikke ut som om han ser behov for at absolutt alt han sier skal være morsomt. Han tar seg tid å gi publikum en oppriktig takk for stemmene som ga ham årets publikumspris under Komiprisen. Han drodler litt, fabulerer litt, snakker til oss som om vi var venner eller andre som sto ham nær. Han virker trygg og ser ut til å hygge seg på scenen. Så slår han over i komimodus og gir oss standupinnslag (en del), parodier (ganske mange) eller egenskapte figurer (ganske få) der han viser sine imitasjonsevner.

Showets aller mest vellykkede innslag i så måte er «Hver gang vi møtes»-parodien «Hvorfor skal vi møtes?». Dette er parodier med en plan, en klar grunntanke, fornøyelig gjennomføring og flere fine overraskelser underveis. Kort sagt: Tvers igjennom solid arbeid.

Andre parodiinnslag har mer uklare formål. Kanskje ønsker han å vise musikalsk bredde (i så fall er det et mål han kan regne som oppfylt). Kanskje vil han bare vise at han fortsatt er en begavet imitator, og at evnene ikke begrenser seg til herming av norske dialekter. Kristian Valens språkfølelse dekker også ulike engelsk aksenter. Hans stemmekontroll er, slik den alltid har vært, imponerende, men imitasjonsevne alene sørger sjelden for særlig spennende parodier. Hvorfor man parodierer noen, hva man har dem til å si eller synge, er vel så viktig som å få tonefall og stemmebruk riktig, og her kan vi ønske oss langt mer av ham.

Vemund Vik har bidratt som tekstdoktor, men det er Valen selv som har ansvar for showet: Fra skriving, gjennom utvalg til gjennomføring. Han har støtte i sine faste musikere - Jarle Strømsvold og Magnar Birkeland - som komper ham gjennom showet. Birkeland deltar også som sporty «offer» i showets mest sketsjaktige innslag, som finner sted i sikkerhetskontrollen på en flyplass. Men det meste er Valen; en nærere og mer personlig Valen enn du tidligere vil ha sett på norske scener.

 Premieren var på Rick's i Bergen 11.10.2012.

Oktober 2012: Snødronningen

«Snødronningen». Den Nationale Scene. Av Vidar Magnussen (tekst) og Julian Berntzen (musikk) etter H.C. Andersen. Med: Katrine Dale, Pål Rønning, Siren Jørgensen m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ansvarlig: Jan Kåre Hystad.

Et varmt vintereventyr

TERNING: FIRE

Eventyr i episoder

Den Nationale Scenes «Snødronningen» er en eventyrfortelling full av fine bilder.

MUSIKAL: «Snødronningen» er bygd opp som en hinderløype av forstyrrelser som Gerda (Katrine Dale) må gjennom før hun kan finne vennen Kai (Stian Isaksen). Han forsvant den natten trollspeilet sprakk og verden ble litt kaldere. Nå er han fange hos den onde snødronningen (Siren Jørgensen), men det vet ikke Gerda. Hun vet bare at hun må finne ham, og hun trekkes mot nord.

Dyrebar kråke

Vidar Magnussen evner å tillegge dyr troverdige menneskelige egenskaper (tidligere vist i «Jungelboken»). Det gjør han også i «Snødronningen». Pål Rønnings språkmektige kråke er oppsetningens mest gjennomførte rolleskikkelse; nysgjerrig, lojal og kreativ blir han Gerdas nyttigste og mest trofaste følgesvenn. Eirik del Barco Soleglads reinsdyr (med nøkternt sinnelag, saktmodig røst og finnmarksdialekt) er også et festlig bekjentskap. Med en dramaturgi som består av en lang rekke møter med en lang rekke ulike mennesker i ulike miljøer er det ikke til å unngå at et flertall av de menneskelige skikkelsene blir av stikkordstypen, men også de mest sentrale figurene er spinkelt skissert; den modige, varme Gerda, den motstandsdyktige og lengtende Kai og den ondsinnede, skumle Snødronningen. Dette er et minus, for selv om «Snødronningen» er handlings- og ikke persondrevet, skulle vi gjerne blitt litt bedre kjent med hovedpersonene.

Miljø

Miljøskildringen er det ingenting å utsette på. Visuelt består «Snødronningen» av mange vakre scener. Ofte serveres bilder i bildet, og det skjer at nye scener starter i pågående scener, noe som bidrar til tempo og driv og letter de mange miljøskiftene. Ingrid Nylanders lekne kostymer, med valg av ulike stiler og ulik fargeskala for de ulike miljøene, er fantasieggende og oppfinnsom. Eli Stålhånds koreografi er fartsfylt og funksjonell. Men det er Arne Kambestads lysdesign, som henter nordlyset inn i teatersalen, som skaper de aller flotteste bildene i «Snødronningen».

Sangtekstene holder dessverre ikke samme nivå som resten. De er ofte klossete, med unorsk setningsstruktur og keitete ordvalg. Melodilinjene, derimot, underbygger karaktertegning og stemninger (med «varme» og «kalde» temaer knyttet opp mot ondt og godt), er med på å skape spenning og beveger historien framover. Julian Berntzen har skapt nynnevennlige låter som framstår som originale samtidig som de bærer i seg hyllest til ulike musikalsjangre.

Premieren var på DNS 06.10.2012. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven 05.10.2012.

Oktober 2012: D-Dag Live

«D-Dag Live». Latter/Stand Up Norge/Norgesturné. Av og med: Dag Sørås. Produsert av: Stian M. Pettersen.

Dystre rampestreker.

TERNING: FIRE

Dags for Dag

En sunn porsjon pessimisme er godt for sjelefreden. I «D-Dag Live» gir Dag Sørås deg hele ukas dose.

STAND UP: Hvorfor ler vi av dystopi? Kanskje får det oss til å føle oss overlegne. Egen dårskap er andres dumskap. Kanskje fungerer det som en forsikring om at dette er satirisk ment, så ille som dette er det da virkelig ikke. Og om vi aksepterer at det er så galt, finnes det da bedre måter å takle det på enn å le? Det er et element av katarsis i det, en renselse. En form for sjokkterapi uten ubehagelige bivirkninger.

Aggressivt

Dag Sørås er Norges fremste representant for akkurat denne humorsjangeren; dystopisk sjokkterapi. Skal vi finne navn å sammenligne ham med, må vi utenfor Norges grenser. Han har et slektskap med sin erklærte favorittkomiker, Doug Stanhope (som han forresten har arbeidet som oppvarmer for). Han er ikke helt uten likhet med Frankie Boyle, Chris Rock, Sarah Silverman. Lenger bak finnes en gjeld til Lenny Bruce, den hensynsløse humors far. Dette ligger i hardtslående, svartsynte, spissformulerte erklæringer, retorisk aggressivt alvor (eller liksomalvor) henimot det militante. Vi kan kalle det ironisk misantropi, eller karikert, pessimistisk satire, en dyster-distansert demonstrasjon av hvor patetiske vi mennesker er, pepret med kraftuttrykk og vulgariteter.

De fleste vulgaritetene har et satirisk formål, men ikke alle; noen er snarere tankesprang, digresjoner. Noen, som i betraktningene om pornostjernen som henter i barnehagen, er direkte ubehagelige; en kollisjon av verdener vi ellers helst vil holde pent fra hverandre. Han vet det, selvfølgelig, det er derfor han gjør det.

Hykleri

Hykleri, enten det er religiøst, politisk eller sosialt, er et yndlingstema. «Det finnes ingen prinsipielle tankeganger igjen», erklærer han, og går deretter straks i gang med å motbevise sitt eget utsagn. Så prinsipiell at det blir komedie, så rasjonell at det blir irrasjonelt. Dag Sørås er en refsertype av kategorien «jeg kunne ha vært humanist, hadde det ikke vært for at folk er så grenseløst dumme». Men så framstår han likevel som mer av en menneskevenn enn de gjør, de som han avkler med sin humor.

Som utøver er han blitt tryggere. Han stresser seg ikke opp når ikke alle poenger når alle publikummere, han fortsetter sitt løp, lar seg ikke forstyrre, går videre.

Han lar ikke sitt eget hykleri slippe unna, heller. Han er brutalt selvkritisk, minst like hensynsløs mot seg selv som mot sine øvrige ofre. Ofte verre. Dag Sørås viser ingen frykt for å framstå som usympatisk, og i det blir han sympatisk.

Oslo-premiere var på Latter 04.10.2012. Showet hadde da vært spilt flere steder i Norge før det.