Wednesday, March 14, 2012

Mars 2012: Postkort fra Lillebjørn

«Postkort fra Lillebjørn». Oslo Nye Teater. Av: Catrine Telle og Ivar Tindberg etter Lillebjørn Nilsen. Med: Helle Haugen, Marvin Amaroso, Hans Rønningen, Ola G. Furuseth m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.
Der Oslo blir Oslove.
TERNING:FEM

Musikalsk bybilde

«Postkort fra Lillebjørn» er en kjærlighetserklæring til Oslo - og til Lillebjørn.

MUSIKAL: Oslo Nye Teater liker å kalle seg «hele byens teater». «Postkort fra Lillebjørn» er blitt hele byens teaterforestilling.
Minimusikaler
En tradisjonell musikal er det ikke. «Postkort fra Lillebjørn» inneholder ingen dialog, bare sangtekster. Handlingen er ikke sammenhengende. Men langt mer enn en animert teaterkonsert er dette likevel. Vi kan kalle det en serie minidramaer, og minikomedier, eller kanskje mest presist, minimusikaler, satt sammen rundt et tema: Å høre til, enten det nå er i en by, med andre mennesker eller rett og slett i seg selv (alternativt, sammen med en plate av Django Reinhardt). De musikalske arrangementene strekker seg fra det helt nakne - stev à cappella - via parisisk trekkspill (ypperlig traktert av Espen Leite Skarpengland), innom latindans og soulpop - til komplett rockeband av garasjebråketypen. Hele veien er det vokalen, og med den Lillebjørn Nilsens tekster, som står i sentrum. Atle Halstensen har sørget for at ordene aldri kamufleres, og en kan nyte bypoetens lyrikk ord for ord.
Kjære Oslo
Det er bypoeten Lillebjørn som hylles hjerteligst her. Vi drar også hjemmefra. Ensemblet tar oss med til Paris, til Amsterdam, til Hamburg. Til Danmark og New York. Vi er til og med innom et mer nasjonalromantisk Norge enn vi vanligvis finner innenfor Ring 3. Men en trekkfugl vender alltid tilbake, og kjærligheten er mer oppriktig erklært i de sekvensene som finner sted i den lille hovedstaden med hjerter der O-ene kunne ha vært.
De musikalske og de sceniske høydepunktene er ikke alltid sammenfallende. Men høydepunkter er her mange av. «Postkort fra Lillebjørn» inneholder omtrent like mye poesi og humor, utporsjonert slik at man ofte får det ene når man forventer det andre. Forestillingen er dessuten rik på visuelle overraskelser. Den sprudler av sjarm, og Helle Haugen – for anledningen helt uten bremser og med særlige kostymeprivilegier - er den som sprudler aller mest. Ola G. Furuseth, Hans Rønningen og den purunge gitargutten Sivert Sivertsen fortjener også særlig ros.

Premiere var på Oslo Nye Teater 08.03.2012.

Mars 2012: Gjengangere

FAKTA: «Gjengangere» av Henrik Ibsen, Trøndelag Teater. Med: Hildegunn Eggen, Nils Johnson, Espen Klouman Høiner, Siri Schnell Juvik og Øyvind Brandtzæg. Regi: Kjersti Haugen.
Opprivende godt.

Sant om løgn

«Gjengangere» kan komme til å hjemsøke sitt publikum.

TEATER: Av alle Ibsens livsløgndramaer er «Gjengangere» det som har de mest opprivende konsekvensene. Helene Alving ser sin sønn rakne. Hun vet at han, hvis hun hadde vært mindre feig og mer ærlig, kunne fått slippe.
Livsløgn
Kjersti Haugen, Henrik Ibsen og Trøndelag Teater er en åpenbart heldig kombinasjon. I fjor tolket Haugen «Et Dukkehjem» for teatret. I år står «Gjengangere» for tur. Som sin forgjenger er oppsetningen en utforskning av sannhet og løgn, avdekning og konsekvens. Handlingen er skåret ned til det mest inngående, inntrengende, intense. Igjen ser vi en ærlig framstilling av løgnens natur. I «Gjengangere» har den fått forgifte menneskeliv over mange tiår.
Forholdet mor-sønn er det sentrale. Hildegunn Eggens Fru Alving er en berettiget bitter kvinne. Hun forsøker å la bitterheten fare, men hun innser at hun har mer å være bitter for enn hun opprinnelig skjønte. Hennes sønn framstilles av Trøndelag-debutanten Espen Klouman Høiner, uteksaminert fra Statens Teaterhøgskole i fjor. Han rommer like troverdig Osvalds lekenhet og hans desperasjon, hans trang til å leve og hans ønske om å dø.
Lange skygger
Forholdet mellom Fru Alving og Pastor Manders (Nils Johnson) er et drama i dramaet. Johnsons lett forskremte pastor, som er likeså sosialt ukomfortabel som han er moralsk skråsikker, er en motvillig, og bare delvis informert, medkonspirator for en kvinne som lenge tror hun har kontroll. Kan man kalle dem fortrolige, når de bare forteller hverandre deler av sannheten? Haugens «Gjengangere» demonstrerer gjensidig avhengighet og antyder et ja.
Dagny Drage Kleivas scenografi, i tett samarbeid med Eivind Myrens lysdesign, må også nevnes. I sin visualisering understreker de to hvordan fedrenes synder kaster lange skygger.
Sluttscenen går lengre enn Ibsens. Det er en frihet «Gjengangere» trygt kan tillate seg. Som alt det som kommer før den viser med klarhet finnes der dekning for å si at det er slik det går.

Premiere var på Trøndelag Teater 03.03.2012.

Mars 2012: =Oslo

FAKTA: «=Oslo» av Petter Næss basert på tekster fra bladet =Oslo, oversatt av Eirik Fauske, Det Norske Teatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Nicolai Cleve Broch, Silje Storstein, Marianne Krogh og Jan Grønli. Regi: Petter Næss. Musikk: Nils Petter Molvær.
Distansert dokumentar.

=Avstand

«=Oslo» dyrker det generelle. Det går på bekostning av det spesifikke.

TEATER: Dette er også Oslo: Oppbrutt søvn i en sovepose under et tre. Et menneske som blir så urolig at hun bare kan nikke. En narkoman i møte med kongen på Slottet.

Basert på bladet
Teaterforestillingen «=Oslo» er basert på tekster fra bladet med samme navn. Noen er skrevet av bladets egne selgere. Andre av profesjonelle skribenter.
Petter Næss har sammenføyd dem til en dokumentarisk collage der de fem skuespillerne framstiller langt mer enn fem personer. De fleste av dem er navnløse, anonyme. Vi får ikke vite mye om hver av dem.
«=Oslo» går ikke dypt inn i enkelthistoriene. Forestillingen dyrker det generelle, det som er åpent for at mange kan finne identifikasjon i det.
Hverdagsfragmenter, anekdoter, meningsutsagn, pekefingerpedagogisk forklaring, barndomsminner, et øyeblikks snillhet fra en fremmed, antydninger om angst, fakta om fengselskøer, et element av konfrontasjon, en reaksjon på et bombesmell en julidag - mangt og mye er trukket sammen.
Bladets intervju med kongen blir et symbol på klasseforskjeller vi ikke alltid anerkjenner her til lands, men det er tettpakket med moralske utsagn (rettet mot salen, og enda mer, mot dem som ikke ønsker å se, ikke mot dem som her kalles «de vanskeligstilte»), og det har fått uberettiget stor plass.
Velment
Noe av stoffet er emosjonelt engasjerende, noe er intellektuelt engasjerende. Alt er uten tvil velment. Men mye holder en distanse som gjør det underlig upersonlig.
Enten det skyldes frykten for å trå menneskene det handler om for nære, angsten for sosialpornografien, eller ønsket om å få inn så mange stemmer som mulig, gir «=Oslo» stadig slipp på det spesifikke for så å favne det generelle.
Forestillingen fordyper seg ikke i de enkelte personenes historier, men forflytter seg hyppig videre. Til neste menneske, neste fortelling. Vi kan holde oss til en motivkrets for en stund - jul, for eksempel - men teaterforestillingen «=Oslo» går ikke grundigere til verks enn det et knippe enkeltartikler gjør.
«Det kunne like gjerne vært deg», avrundes «=Oslo». Kanskje er det nettopp teatrets ønske om å overbevise oss om dette som hindrer oss i å bli skikkelig kjent med de individene det faktisk er snakk om.

Premiere var på Det Norske Teatret 02.03.2012.

Anmeldelsen ble trykket i ulike versjoner på nett og på papir, dvs. at teksten i papirutgaven var noe forkortet. Det over er den lengste tekstversjonen.