Tuesday, May 29, 2012

Mai 2012: Sommerlatter

«Sommerlatter». Latter. Av og med: Lisa Tønne, Christer Torjussen, Andy Taffs, Hans Morten Hansen. Morsom kvartett. TERNING FEM

Munter sommer

Sommerlatteren er sikret.

SHOW: Ta godt imot latterkvartetten sommeren 2012 - Lisa Tønne, Christer Torjussen, Andy Taffs og Hans Morten Hansen regjerer Latters utescene i år. Det gjør de godt og vel.
Fire fine
Lisa Tønne - som introduseres som showets «store stjerne og diva» tar seg ganske riktig av divataktene, med sedvanlig ironisk Tønne-snert og usedvanlig mange kostymeskift. De mest fascinerende kostymeskiftene er det imidlertid Hans Morten Hansen som står for.
Andy Taffs utøver den øvelse nordmenn elsker utlendinger aller høyest for - han snakker om vårt yndlingstema, oss, altså Norge og nordmenn, og hvor festlig annerledes vi er enn andre land i den store verden. Taffs gjør dette bedre enn de fleste - han kjenner både Norge og norsk språk godt nok til å komme forbi klisjeene, i sin engelskspråklige framføring. Christer Torjussen danner fine kontraster mellom singel- og familieliv. Han står også for en herlig demonstrasjon av hvor lite som skal til for å passere som eleganse på norsk (stikkord: jazzhender). Trøsten får være at det ikke er særlig bedre stilt i Australia.
Variasjon
Tekstene dreier seg i all hovedsak om norsk daglig- og helgeliv, med hel- eller halv skru. Utover det er de høyst varierte: Sommerdrinker, snorking, pupp og pung, one night stands kontra faste forhold, norske byggeprosjekter, norske faste uttrykk, kjendisstatus, Rotmos løk, barns passbilder, ildakrobatikk, passasjer-sjåfører, støvsugersex og mye, mye mer.
Tekstmaterialet har det til felles at det er godt forberedt. Hvileskjærene (late vitser, gjentagelser fra tidligere show) er forholdsvis få. Flertallet av poengene er både overraskende og lattervekkende. Hyppige skifter mellom komikerne holder energien oppe og gir en illusjon av større sammenheng enn her egentlig er.
I sum er «Sommerlatter» et show man trygt kan bruke en sommerkveld på.

Premiere var 23.05.2012.

Mai 2012: Festen

«Festen» av Thomas Vinterberg, Mogens Rukov og Bo Hr. Hansen. Rogaland Teater. Med: Glenn André Kaada, Even Stormoen, Marianne Holter m.fl. Regi: Anders Dahl. Ikke likegyldig, men heller ikke modig.

Ikke smerte nok

Det burde vært vondt å se «Festen». Langt vondere enn det er.

TEATER: Ubehag. Et psykisk ubehag så sterkt at det føltes fysisk. Følelsen av å være vitne. Kanskje endog medskyldig. Her skjer det noe vondt, foran dine egne øyne. Slik var filmen «Festen». Dogmeuttrykket forsterket det dokumentariske preget, tilskueren fikk følelsen av virkelig å se avsløringen - og konsekvensene.
Ubehag?
Teatret burde ha alle muligheter til å intensivere denne følelsen. Som teaterpublikum er vi praktisk talt gjester i det samme selskap. Vi puster i det samme rom. Når en så emosjonell historie blir fortalt, burde vi kunne kjenne de berørtes smerte, familiens tvil, frykt og uro.
Det finnes mange teatergrep, flere av dem grunnleggende enkle, for å oppnå dette, og mange er beslektet med filmens dogmer. Realtid, ikke oppbrutt av pause. Rominndeling, med signal om at nå overhøres noe som var ment å være privat. Direkte henvendelse. «Festen»s dialog er i utgangspunktet inkluderende, i sin likeframme tydelighet. Bordtalene, rettet til et publikum som de allerede er, burde kunne rettes til oss. Hadde Rogaland Teater valgt å vise stykket i sin teaterhall heller enn på hovedscenen, kunne vi til og med blitt plassert som gjester, fjerne slektninger, ved bord i selskapets utkant.
Men de sceniske løsningene Anders Dahl har valgt synliggjør teaterfiksjonen og fjerner seg fra emosjonelle eksplosiver, snarere enn å gjøre oppsetningen in-yer-face. Det er ikke likegyldig teater, men det er heller ikke modig.
Hemmeligheter
Scenografien (Gjermund Andresen) hjelper ikke. En trapperigg går over to etasjer. Lengst bak, en avsats. På hver side, brede trappetrinn. I midten og foran et stort rom, der hovedhandlingen pågår. Her dekkes bord og feires fest. Men handlingen fra andre rom finner sted i det samme rommet, uten at det ligger noen konsekvent plassering, retningsfølelse eller øvrig tilrettelegging til grunn. Dogmeregissørenes formaninger om at alt skal skje på location er sett bort ifra. Om tid og rom skal oppheves, hadde det kanskje vært bedre å oppheve det helt, frigjøre seg totalt og velge en løsning uten fysiske rammer, heller enn en halvløsning?
Teaterversjonen følger filmens struktur. Familieselskapets anstrengte munterhet og keitete sentimentalitet kan mange kjenne igjen fra egne liv. Men denne familien har skitnere hemmeligheter enn de fleste. En datter har begått selvmord. En sønn har alkohol- og aggresjonsproblemer. Christian vet hvorfor. Og under farens feiring reiser han seg for å holde tale.
«Sannhetstalen». Den der alle får vite om forbrytelsen - den som mange av dem helst ikke vil tro på. Det er så mye mer behagelig å late som ingenting, selv om det er åpenbart at flere har lidd skade.
Skjev balanse
Det burde vært arbeidet mer med framstillingen av rollefigurene, og balansen mellom dem. Et underutforsket aspekt, i teaterutgaven som i filmversjonen, er mor Elses rolle. Gretelill Tangen har få replikker. Men hun får maksimalt ut av familiefruens dannede, fasadeopptatte nedlatenhet. Datter Helenes utvikling fra lojalitet mot far til forståelse for søsken er også troverdig, og en styrke i oppsetningen (Holter).
Men hovedpersonene, den tilforlatelige overgriper Helge (Stormoen) og hans konfronterende sønn Christian (Kaada), oppleves som noe utydelige, vage og unnvikende både i samspill og hver for seg. Dette er ikke usannsynlig oppførsel, forhistorien tatt i betraktning, men vi kunne ønkset å bli bedre kjent med deres motivasjoner - samtidig som den mer brautende bror Michael (Svein Solenes) får overdrevet stor plass. Teaterversjonen burde ha våget å ta flere selvstendige valg.

Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven 11.05.2012. Premiere var 12.05.2012.

Mai 2012: Kva er ein skodespelar?

«Kva er ein skodespelar?». Det Norske Teatret. Av Svein Erik Brodal og Carl Morten Amundsen med innslag fra Aiskylos, Shakespeare, Molière, Prøysen, Brecht, Stanislavskij m.fl. Med: Svein Erik Brodal. Regi: Carl Morten Amundsen. Saklig portrett av en yrkesgjerning.
 
Farvel til et fag

Når Svein Erik Brodal sier adjø til scenen, er det ikke seg selv han fremhever, men faget.

TEATER: «Hva er en skuespiller?», spør Svein Erik Brodal. «Du er», kan publikum saktens svare. I femti år har Brodal vært ansatt ved Det Norske Teatret, som skuespiller, instruktør og teatersjef (1979-90). Men dette er ikke svaret han søker.
Dialog i monolog
I sin avskjed, som i sin karriere, er det vidsynet Brodal er ute etter. Faglig nysgjerrighet, faglig ballast. «Eg ville vera, og bli, noko meir enn meg sjølv», sier han. Dette udefinerbare «mer» er det han vektlegger i sin avskjedsmonolog.
Skjønt, monolog. 73-åringen er den eneste på scenen, men han setter seg i dialog, for ikke å si diskusjon, med andre - med dramatikere, med roller, med teoretikere. Han siterer Denis Diderot, han bruker Bertolt Brecht, han bruker Konstantin Stanislavskij: Teatersyn som står fjernt fra hverandre. Slik er bredden i en skuespillers virke, slik er Brodals åpenhet. «Kva er...?» er pedagogen og formidleren Brodals avskjedsforestilling, minst like mye som rolletolkerens.
Lun leksjon
«Kva er ein skodespelar?» varer rundt femti minutter. Det er en kort avslutning på en lang karriere. Men det er akkurat passe langt for en skoletime. Og en skoletime kan det også minne om. «Kva er....?» handler om teknikk og motivasjon, om tradisjoner, historie, stiler og normer, men enda mer om filosofi og grunnsyn. Ikke bare «Hva er en skuespiller?», men «Hvordan er en skuespiller?», «Hvorfor er en skuespiller?».
Vi kan kalle det et pedagogisk kåseri, eller en leksjon uten fasitkonklusjoner, der emosjoner og intellekt spiller ulike, men like sentrale roller. Teksten er krydret med lun humor og med tekstutdrag fra roller Brodal har spilt, velvalgte og poengterte, og som en regel også de med betraktninger som kan knyttes til skuespillerens rolle i teatrets store samspill.

Premiere var på Det Norske Teatret 04.05.2012. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 07.05.