Wednesday, June 20, 2012

Juni 2012: Den gjerrige


«Den gjerrige». Grenland Friteater. Av Jean-Baptiste Molière. Med: Leif Arild Sanden, Even Bolstad, Kjersti Posti Høgli, Geddy Aniksdal m.fl. Regi: Lars Vik.
En skattkiste av en forestilling.

Den sjenerøse gjerrige

«Den gjerrige» er blitt raust teater.

TEATER: Man rekker å tenke at det nå er på tide å legge Molière på kistebunnen. Ikke kast ham, man tar da vare på familierelikviene, men legg ham der det fineste sølvtøyet ligger, det man ikke bruker, men har nok med å vite at er der. Hos Molière sies jo alt rett ut, og vi er over det nå: Vi vil ha teater med undertekst. Så viser det seg at Grenland Friteater har klart å gi sine aner nytt liv. 
«Den gjerrige» er blitt et overdådig overflødighetshorn av en forestilling, sjenerøs med virkemidlene, gjestfri mot publikum, raus mot sine skikkelser. Lars Viks omarbeidelse og regi har gjort den gamle komedien til en gjøglerforestilling man meget vel kan le av også i dag.
Bare kast det
En ting blir vi spart for: Molières altfor tydelige forklaringer, monologene der motivasjoner utlegges i detalj, i sidebemerkninger rettet mot publikum, er i all hovedsak vekk. De av dem som har overlevd har, som regel, fått form av sang (et stort pluss).
Teatret blander moderne fysisk teater med inspirasjoner fra gjøglertradisjoner: Den norske, den danske, den franske, den italienske. De samme inspirasjonskildene preger Guttorm Guttormsens musikk. (Også et pluss.) Vi får til og med et oppfinnsomt lite rap-battle mellom far og sønn her, med eim av både norske stev og franske viser. Det er herlig freskt, og den aller største overraskelsen er at det faktisk passer inn. (Enda et pluss.)
Pluss og minus
Det ene unge paret, gjerrig-arvingen Cleante (Tobias Vik) og hans Mariane (Anne Storberget) sløser med kurtisen - litt for mye, litt for fort (et lite minus) - mens Vik hos den forkledde tjener Valere og hans Elise (Bolstad & Høgli) har funnet fram til en god miks av tilbakeholdenhet og direkthet (et pluss). Elises vifte er som en rollefigur i seg selv, en klar indikasjon på innehaverskens sinnstilstand (et stort pluss). Tjenerne Geddy Aniksdal og Olav Hanto balanserer på grensen mellom overspill og akkurat passe overdådighet, men begge gjør det med en slik sjarm at det går i balanse. Den gjerrige Harpagon selv, spilt av Leif Arild Sanden, befinner seg på pluss-siden. Rollefigurens sleske griskhet har motvekt i barnlig oppriktighet. Visst er han gjerrig, men hvem kan bebreide det bortskjemte barnet som ennå ikke har lært å dele? Han vet ikke bedre, stakkar, og han har da sine forsonlige sider - også.
Overskudd
Pluss må ensemblet også få for bruken av teaterrommet i sin helhet. De bruker balkongene, de bruker fløyelsforhengene, de bruker trappene, de bruker auditoriet. Ofte starter en scene i utkanten av synsvinkelen mens den man har sett på går mot slutten. Grepet gir tempo og temperatur, og fungerer som medisin mot tradisjonens overtydelighet.
Sluttsummen viser altså et solid overskudd. «Den gjerrige» er igjen blitt vitalt teater: Livlig, lekent, med nikk og bukk til historien, men freidig særegent og med klar grenlandsk signatur.

Premiere var i Porsgrunn 07.06.

Juni 2012: Sokrates' forsvarstale


«Sokrates' forsvarstale». Logen Teater/Nationaltheatret/Festspillene i Bergen. Av Platon, oversatt av Terje Nordby og dramatisert av Bibbi Moslet. Med: Toralv Maurstad og Per Egil Aske (sistnevnte kun stemme). Regi: Stein Winge.
Dette er en ordre: Tenk selv.

En filosofisk folkefiende

Kan du forestille deg en folkefiende som handler i folkets interesse? «Sokrates' forsvarstale» vil at du skal gjøre akkurat det.

TEATER: Hvem er den beste borgeren? Han som innretter seg uten å stille spørsmål, eller han som undergraver autoritetene, protesterer og kritiserer, og slik gjør en innsats for forbedring? Sokrates, slik Platon så ham, gjorde det siste. I «Sokrates' forsvarstale» (som ble nedtegnet av eleven, trolig noen år etter), understrekes integriteten.
Anklaget
Han ble anklaget for blasfemi og for å forderve ungdommen. Han forsvarte seg ved å stå på sitt. Toralv Maurstad framstiller ham som den fødte provokatør. Arrogant? Ja. Ingen er så arrogant som den som hevder seg ydmyk. I Maurstads spill avkles arrogansen, uten at Sokrates fratas integritet. Stahet heter også prinsippfasthet.
Maurstad snakker direkte til oss, publikum. Vi er atenerne. Vi må lytte. I første del av monologen gjør han det med fryd. Det er som om det å bli stilt for retten er rampeguttens siste - ypperste - rampestrek. Vinner han er hans moralske overlegenhet anerkjent. Taper han har han likevel bevist at han er moralsk overlegen: Selv stilt overfor døden har han ikke gitt seg.
Martyr
Etter dommen har en forandring gått over ham. Det er som om spøken ikke lenger er like morsom. Men dette er fortsatt ingen slagen mann.
Ønsket Sokrates å bli en martyr for fornuft og den frie tanke? Maurstad og Winge antyder nei. Den Sokrates de viser oss ønsker ikke å dø. Han er ennå ikke ferdig med sin gjerning. Men hans gjerning krever at han holder stand, og da gjør han det. Han refser videre. Imens han gjør det, trettere nå enn i første del, med en klagende undertone i stemmen og skuffelse i skuldrene, tilføres en undertekst den første delen ikke har. Selv en Sokrates har emosjoner, om de er aldri så underlagt intellektet.

Premiere var 04.06, under Festspillene i Bergen. Forestillingen skal også spilles på Nationaltheatret høsten 2012.

Juni 2012: Jeppe på Berget


«Jeppe på Berget». Stockholm Stadsteater/Festspillene i Bergen. Av Ludvig Holberg, med innslag bl.a fra John Lennon og William Shakespeare, oversatt av Lucas Svensson. Med: Leif Andrée, Camilla Larsson, Sten Ljunggren m.fl. Regi: Ole Anders Tandberg.
Komedie uten glede.

Trist Jeppe

Jeppe må berges. Ole Anders Tandberg gjør et forsøk, men lykkes ikke helt.

TEATER: Synes du frykt og forvirring, fyll, forfall og fornedrelse er festlige saker? Ja, da står du fritt til å kalle «Jeppe på Berget» en komedie. Ole Anders Tandbergs tolkning understreker tragedien i stykket.
Forsøket på å se klassikeren med nye øyne er lenge interessant. De innbakte sitatene fra andre enn Holberg (Lennon, Taube, journalisten Kleen m.fl) virker en tid som relevant krydder. Men innfallene sporer av før det er slutt.
Sterkt spill
Leif Andrées spill er oppsetningens største styrke. Hans kroppsspråk og stemmeforandringer uttrykker alt det som sies i stykket, samt en god del av det som ikke sies. Alkoholikerens abstinensskjelvinger. Skuldrene som senker seg de få små nødvendige centimetrene når den første drammen passerer gjennom halsen mellom dem. Den bredbeinte fotstillinga og den skrytende røsten når alkoholen har begynt å virke, og svaiingen, pralingen, når den virker litt for godt. 
«Makt korrumperer», sier Ole Anders Tandberg i et intervju i Festspillenes programmagasin. «Rus korrumperer», sier Andrées rolletolkning, uten å gjøre Tandbergs påminnelse mindre korrekt. Det er når Jeppe føler seg trygg på egen makt at han tør misbruke den. Da først får brutaliteten, sinnet og bitterheten han har følt hele tiden utløp. I et brøl. I vold. I voldtekt. I en av stykkets minst troverdige scener voldtar Jeppe adelsmannens datter, mens far og brødre står i samme rom og kikker skrått på det som skjer, uten å avsløre det bedrag de har utsatt ham for, uten å stanse det han utsetter henne for.
Klisjé og avsporing
Sverige har fortsatt sin adel. Her framstilles den på mest mulig klisjéaktige vis. Visuelt; i tweed, pels og med pipe, med blondbleket hår og synlige mørkere røtter, med jaktvåpen båret i knekk. Psykologisk; som følelseskalde mennesker uten omtanke for verken Jeppe eller hverandre. Greven (Sten Ljunggren, som altså har tittelen greve her, ikke baron) viser større reaksjon når Jeppe forsyner seg med hans verdifulle ring enn når hans datter voldtas på gulvet ved siden av ham.
Jeppe får, som vi vet, sin straff på et senere tidspunkt. Og det er i scenene rundt denne at Tandberg-versjonen mister tråden. «Woman is Nigger of the World» siteres Lennon av grevens datter, Ann-Sofie Rase, nå som skuffet hevnende engel med en tirade der arveregler enn mer vesentlige enn overgrepet som skjedde like før, før grevens sønn (Emil Almén) og Hamlets «være eller ikke være»-monolog tar over.

Norsk premiere var under Festspillene i Bergen. Jeg så forstillingen søndag 03. juni.

Juni 2012: Einsemdtrilogien - Nokon kjem til å komme, Namnet, Dødsvariasjonar


«Einsemdtrilogien»: «Nokon kjem til å komme», «Namnet», «Dødsvariasjonar». Festspillene i Bergen. Av Jon Fosse, oversatt av XX. Med: Antuan Gil Martínez, Maylín Legaño Peña, Yudith González Leyva m.fl. Regi: Amarelis Pérez Vera («Nokon»), Rogelio Orizonso Gómez («Namnet»), William Ruiz Morales («Døds»). Prosjektkoordinator og dramaturg: Yohayna Hernández González.
Utrygghet som effekt.

Trippel uro

«Einsemdtrilogien» portretterer sosial usikkerhet i stor skala.

TEATER: I Bergen er «Einsemdtrilogien» lagt opp som vandreteater i et bolighus: Tre leiligheter, fem etasjer. Hvert stykke har sin leilighet. «Nokon kjem til å komme» beveger seg over tre etasjer, «Namnet» bruker i hovedsak tre rom i en leilighet, «Dødsvariasjonar» finner sted i ett rom i en leilighet. Publikum og skuespillere forflytter seg i alle tre stykker.  
Utagerende
Spillet er jevnt over mer utagerende enn vi er vant til å se det i Fosses stykker. Nervøsitet, sjalusi og angst ligger ikke i underteksten, men formidles T-Y-D-E-L-I-G. Her er utbrudd av hysteri, roping og malplassert latter. Følelser aksellererer raskt: Furting blir til åpenbart raseri, skuffelse til sinne.
Det kubanske prosjektkompaniet (som er satt sammen for dette prosjektet og som er uten navn) har også valgt å vektlegge krenkelsene: De ulike rollefigurenes tråkker stadig over de andres intimgrenser. Som regel signaliserer kroppsspråk og ansiktsuttrykk at de gjør det bevisst.
Her er krenkelsen av den andre en villet provokasjon oftere enn det er et uhell.
Ujevnt
Rolletolkningene er ujevne. Selvbevisste smil av typen «dere ser på meg nå, selv om jeg ikke sier noe», overspill og å glemme å være i rolle når rollefiguren er utenfor handlingen, men fortsatt i rommet, forekommer litt for ofte. All den tid de fleste aktørene er unge, nyutdannede eller fortsatt under utdanning er det fristende å si at dette er et tegn på at ikke alle er modne for den nære iakttagelsen leilighetslokaliseringen innbyr til. Men dette kan også være et overlagt regigrep, et valg de tre regissørene har gjort for å understreke Fosses tematikk; sosial angst og utrygghet, ensomhet som blir forsterket i grupper, det ukomfortabelt keitete i samvær en ikke vil være i, om en er usikker på sin egen identitet eller tilhørighet.
På samme måte kan produksjonens tekniske vanskeligheter være utilsiktede eller tilsiktede, valgt for å øke publikums uro. Teknikken skaper nemlig skiller i publikum: Ikke bare mellom spansktalende og/eller Fosse-kjennere og dem som trenger å se teksten for å følge stykkets forløp, men også mellom dem som tilfeldigvis er plassert akkurat der de bør være for å se skuespillerne akkurat da, og dem som ikke er det.
Du, en kikker
Slik «Einsemdtrilogien» er lagt opp kan en ikke skille estetikk og teknikk, logistikk og kunstnerisk form. Ofte (og aller mest i «Nokon», som går over fem-seks rom i tre etasjer og der skuespillernes spill filmes dels av dem selv og dels av stasjonære kameraer) er synsvinklene slik at en må velge mellom å se handlingen mellom skuespillerne eller skjermene der de er tekstet. Tidvis faller tekst eller bilder vekk fra skjermene.
Både dette og de ujevne rolletolkningene gir anstrøk av amatørisme til prosjektet. Et ønsket eller uønsket preg? Det er ikke lett å si. På den ene siden følger dette opp Fosses temaer og gir forestillingene økt preg av autensitet. Det er som om vi virkelig har snublet inn i andre menneskers private hjem og vanskeligheter og nå overhører diskusjoner som ikke var ment for oss. På den andre siden trekker det oppmerksomheten vekk fra de fortellinger Fosse formidler og over til kikkeropplevelsen og våre egne oppfatninger om hvordan vi skal oppføre oss som teaterpublikum.
Forskjellene mello oss
En kvinne blir pinlig berørt fordi hun har satt seg i skuespillerens stol. En mann spør jevnlig meg, kritikeren som kjenner stykkene og forstår spansk, «skal det være slik?». Selv flytter jeg meg stadig, når skuespillerne gjør det. Har jeg nå funnet en synsvinkel der jeg ser alt som skjer? Det har jeg langt fra alltid. 
I «Nokon», der handlingen som regel pågår i flere rom enn ett, og der filmvinklene alltid er mer begrenset enn den plass skuespillerne tar, er det umulig å få den fulle oversikt. I «Namnet» og «Dødsvariasjonar», der handlingen er geografisk mer konsentrert, får jeg det til. Samtidig er jeg ubehagelig oppmerksom på den plass jeg selv tar. («Jeg håper jeg ikke er i veien for deg? Jeg ønsker ikke å forstyrre din opplevelse.»)
Slik brister illusjonen om det egalitære publikum. Vi vet om at det vi selv ser og hører ikke nødvendigvis kan sammenlignes med det de andre har sett og hørt.
Poesi
Den spanske oversettelsen er god, og aller best i «Nokon»; tekstnær, presis og tro mot Fosses stil. Her er knappe ord og hverdagslige enkeltsetninger, omformulert og så gjentatt i sirkulære mønstre.
Oversetterne har valgt de enkleste og mest direkte grammatiske formene og de klareste uttrykkene. I valget mellom et kort ord og et langt ord velges det korte, i valget mellom et konkret uttrykk og et språkbilde alltid det konkrete.
Slik ivaretas den korthugde poesien i teksten, i skarp kontrast til spillestilen den framføres i.

Norsk premiere var under Festspillene i Bergen 2012. Jeg så alle tre forestillinger lørdag 2. juni.