September 2012: Gitkam 2012

«Gitkam 2012». Dizzie, Oslo. Av og med: Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde. Produsert av: Jørg Fr. Ellertsen

Venner med varme.

TERNING: FEM.

 

Gitargleder

«Gitkam 2012» er en gjenforening av de gode.

SHOW: Gitarkameratene er tilbake. Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde er samkjørte og i form.

Emosjonelt

Gitarkameratene utgjør sin egen sjanger i Show-Norge, en blanding av visesang og verbalhumor der ord og toner er like viktige, og der instrumentalspillet godt kan imponere - men aldri overdøve teksten.

«Gitkam 2012» består av mer konsert enn komikk, men det ligger en bevisst stemningsdramaturgi i showet, en bølgestruktur mellom håp og melankoli, humor og ettertanke. Mye er følelsesladd. De har hatt et svært materiale å velge i (ifølge Sivertsen har de skrevet mer enn tusen sanger til sammen), og de har helt åpenbart valgt ut låter som er viktige for dem selv. Noe er nytt (dvs. nyere), det meste er kjent og kjært. De har inkludert mer som er inderlig enn som er ironisk, og flere ganger nærmer de seg sentimentaliteten. De klarer å hente seg inn igjen. Hver gang «Gitkam 2012» er i ferd med å bli søtladent velment, skiftes retning. De bryter opp med fleip, anekdoter eller faktafortellinger om samarbeidet eller om enkeltlåters opprinnelse.

Godslig erting har de selvfølgelig også gitt plass til - med respekt og varme. Halvdan Sivertsen korer på bergensdialekt. Øystein Sunde gjør et forsøk på Givær-r-er fra øyværet utenfor Bodø.

Samhold gir styrke

Det er ikke bare hverandre de viser respekt for. I ett og alt inkluderes publikum. En trenger heller ikke lure på hvor heltene er hen. De ligger åpent i de musikalske arrangementene, og ikke sjelden informeres de også om i klartekst. The Shadows. Django Reinhardt. Chuck Berry og søstrene Bjørklund. Pete Seeger. Litt blues, litt bluegrass, en nordnorsk rap, noen irske stemninger og akkorder som går inn i den norske musikkhistorien har de også funnet rom for, og de viser hvordan de har påvirket og fortsatt påvirker hverandre. Hvordan likheter og forskjeller dem imellom har gjort dem mer bevisst på sitt eget, og på de andres styrke. Dette demonstreres både gjennom fellesnumrene, og gjennom ulike konstellasjoner dem imellom. Gitararrangementene - forsterket med fiolin (Øystein Fosshagen), bass (Olaf Kamfjord) og mer gitar/trommer (Knut Hem) tilfører flerstemte melodilinjer og kontrastering, og beviser at det bor mer i låtene enn det hver av dem kan klare å få vist alene.

Perfekt er showet ikke, både i musikkframføring og i verbalinnslag ligger der skjønnhetsfeil. De fleste av disse vil trolig forsvinne etter flere gjennomkjøringer, og oppleves bare som sjarmerende.

Mot slutten, når de spør om det skal være noe mer før de stenger, er verken artister eller publikum klare for å avslutte. At de klarer å begrense seg til ett ekstranummer er likevel en styrke. Når publikum går ut av salen, vil de fleste ønske seg mer.

Premiere var på Dizzie 14.09.2012.

September 2012: Les Miserables

«Les Misérables». Hålogaland Teater. Av: Cameron Mackintosh, Alain Boublil, Claude-Muchel Schönberg etter Victor Hugo, oversatt av Ragnar Olsen. Med: Jardar Johansen, Hans Marius Hoff Mittet, Tonje Bakken, Haldor Lægreid m.fl. Regi: Matthias Davids. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.

Lysbilder

Skjønnsang og pene bilder bærer Hålogaland Teaters «Les Misérables». Og så lyset. Fabrice Kebours lys er nettopp det som gir bildene sin kraft.

MUSIKAL: Hålogaland Teaters «Les Misérables» er den femte profesjonelle norske oppsetningen av musikalen på seks år; etter Trøndelag, Lillestrøm, Bergen og Oslo. «Les Misérables» er også Hålogaland Teaters største sceniske satsning noen sinne. Aldri før har så mange mennesker vært involvert i en produksjon på teatret. Aldri før har HT brukt så mye penger på en forestilling.

Det store spørsmålet er: Er det verd det?

Moralsk saga

Historien burde være kjent: Jean Valjean er straffangen som resten av sitt liv prøver å gjøre bot for sine synder. Han tar seg av et foreldreløst barn. Han redder liv. Han gjør gode gjerninger. Men han forfølges; ikke bare av tanken på sine forbrytelser, men også av den hevngjerrige politiinspektøren Javert. I korte episoder, spredd over flere tiår, fortelles historier om fattigdom og nød, sykdom og elendighet, forsøkt formildet av den reformerte kriminelles barmhjertighet og oppofrelse.

Når Hålogaland Teater nå setter opp musikalen, kan det virke som om ensemblet er valgt mer for sine sangferdigheter enn for sine skuespillerevner. Det er et klokt valg: Det moralistiske melodramaet byr ikke på karakterdybde, men har til gjengjeld storslagen musikk, som her kommer til rette gjennom en lang, lang serie flotte sangprestasjoner.

Bli lys

Selve karakterskildringen er underordnet. Matthias Davids har ikke utnyttet de muligheter han har til å gjøre skikkelsene komplekse eller flerdimensjonale. Men noen i ensemblet - Hans Marius Hoff Mittet, Tonje Bakken og Haldor Lægreid - klarer å signalisere at det bor mer i deres skikkelser enn det de lar oss se. Mittet viser at han har vokst både som sanger og skuespiller, og evner å gjøre publikum nysgjerrig på hva som «egentlig» driver Javert. Bakken gir nyanser til Eponines valg, og Lægreid, som den karismatiske opprørslederen Enjolras, får undertegnede til å tenke at ham burde vi få se i større roller langt oftere.

Den som ellers i aller størst grad fortjener å nevnes, i et solid ensemble der ingen har grunn til å skamme seg over sin innsats, er lysdesigner Fabrice Kebour, som leder blikket gjennom Melissa Kings stiliserte koreografi og Mathias Fischer-Dieskaus dyster-monomentale scenografi, og viser oss at selv i det mørkeste mørke kan der ligge et håp om frelse. Det finnes øyeblikk i forestillingen, ikke så rent få av dem, der undertegnede tar seg i å tenke at det er lyssettingen som bokstavelig talt kaster best lys over Jean Valjeans vanskelige liv, med mer bevisste kontraster enn det regissør Matthias Davids makter å formidle i sin administrasjon av selve historien.

Verd det

Så, er det verd det? Det vil komme an på hvem du spør. For den som så Den Nationale Scenes langt mer inntrengende versjon i 2008, er svaret nei.

Mer sannsynlig er et ja fra dem som i stedet så Oslo Nye Teaters versjon i 2009, Lillestrøm Kultursenters i 2007 eller Trøndelag Teaters i 2006. Og for den som har drømt om en tur til Londons West End og ikke riktig helt har prioritert det høyt nok, eller som av andre grunner ikke har sett noen av de nevnte, øvrige oppsetningene? HT-utgaven er slett ingen dårlig erstatning. Bildene er like vakre, sangen holder mål. Vil du heller ha en teateropplevelse der dramaet teller mer, kan du velge noe annet.

Premiere var på Hålogaland Teater 05.09.2012.

September 2012: Evita

«Evita». Det Norske Teatret. Av: Tim Rice og Andrew Lloyd Webber, oversatt av Ola E. Bø. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Frank Kjosås og Jon Bleiklie Devik m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.

Mektig maktspill

TERNING: FEM

Stjernekvalitet

Hvem skulle trodd at «Evita» kunne bli spenningsfylt teater med skarpe kanter? Det Norske Teatret har klart det.

MUSIKAL: Musikalsk er «Evita» en serie paradenumre, der hovedrolleinnehavere og bifigurer får vist hva stemmene deres er gode for. Som drama? Slett ikke.

Tim Rices originaltekst er nokså flat: Omstendighetene endrer seg. Personene utvikler seg ikke. I sin kjerne er «Evita» en enkel historie om en ambisiøs fattigjentes vekst og fall. En stålvilje i silkekjole, en teaterforestilling der ett eneste ord,  «ambisjon», kan oppsummere hver enkelt scene.

Det Norske Teatret - med Svein Sturla Hungnes som leder for et team med kvalitet i alle ledd - har gjort den til mer. Langt mer.

Maktkamp

Det viktigste grepet, og det som definerer den nynorske «Evita», er rendyrkingen av Evita og Che som motpoler i et maktspill om et samfunns sjel. Han, den opposisjonelle observatør. Hun, oppkomlingen som blir førstedame. Unntaksvis synliggjøres også et tredje hjørne i makttriangelet: Juan Perón, som representerer systemet, det militære, strukturen. Men han (Devik) forblir en biperson. En skyggefigur. Det er Heidi Gjermundsen Brochs Evita og Frank Kjosås’ Che som kjemper om status og definisjonsmakt.

I det har Hungnes gjort et særdeles intelligent valg, et valg som forsvarer originalmanusets mangel på dybde: Det er ikke Evita vi ser, ikke kvinnen. Ikke mennesket. Det vi ser er Ches oppfatning av henne. Figuren. Skikkelsen. Ikonet.

Stjernebildet

Med det blir den førstedamen Heidi Gjermundsen Broch framstiller heller ikke den private Eva, men den offentlige Evita. Sett på avstand, tolket med distanse, vist gjennom mellommann.

Kjosås viser skepsis til det offentlige bildet av henne. Han uttrykker morskap over alle dem er dumme nok til å tro at hun er oppriktig. Aggressivitet over det han anser som korrupt og kynisk.

Heidi Gjermundsen Broch gir også tilskueren motstand. Stemmen antyder en større følelsesdybde enn den hun uttrykker, men i sitt skuespill setter hun grenser: Hit, men ikke lenger. Kropp og kjønn og skjønnhet er hard valuta, sier hennes kroppsspråk og ansiktsmimikk. Men tankene mine får du aldri.

Tøffe bilder

Visuelt består «Evita» av dristige valg. I Ola Bråtens scenografi er tre større strukturer de mest sentrale, alle spekket med symbolikk: En seng i front. En catwalk midt på. En opphøyd plattform for å hilse folket fra bak. Tidvis settes også siderom inn, når et større samfunn skal illuderes, med gjenkjennelig latino-arkitektur og fresker på veggene. Resten av elementene er fleksible, raskt utskiftbare, som (autentiske) filmbilder flimrende på bakveggen, og kles- og rekvisittforbruk i frenetisk tempo. Både Heidi Gjermundsen Brochs kostymebytter (nær femten i tallet) og utbyttingen av rekvisitter blir del av Marianne Skovli Aamodts koreografi, som ellers utmerker seg både i sin bruk av det søramerikanske og i sin effektive formidling av forandring i tid, sted og miljø. Dette bidrar også Atle Halstensens musikalske arrangementer - blant annet med bruk av trekkspill - sterkt til. Ola E. Bøs sangtekstoversettelser er skarpe og presise og ofte mer nyanserte enn originalene han har oversatt fra.

Premiere var på Det Norske Teatret 05.09.2012.

September 2012: Til Kongo

FAKTA: «Til Kongo». Teatret Vårt, Molde. Av Kristian Lykkeslet Strømskag. Med: Herman Bernhoft, Bjørnar Lisether Teigen og Eldar Skar. Regi: Peer Perez Øian. Koreografi: Ingri M. Fiksdal.

Spekulerende, ikke spekulativt.

Åpen etterforskning

Spørsmål er viktigere enn svar i «Til Kongo».

TEATER: «Til Kongo»  har undertittelen «Eller tre skuespillere prøver å forstå et drap». Det siste forteller mest om stykkets egentlige tema: Ikke Kongo, ikke Joshua French og Tjostolv Moland. Men et forsøk på å forstå hvilke veier som leder til Kongo - og hvor disse veiene ellers kunne ha gått.

«Til Kongo» er en kasusstudie der studien er mer sentral enn kasuset.

Utprøving

Oppsetningen, som er skapt i en verkstedsprosess der de tre skuespillerne, dramaturg/dramatiker, regissør og koreograf har samarbeidet tett, er blitt teater der det intellektuelle og det fysiske er mer eller mindre likeverdige partnere.

En utprøving av mulige sannheter skjer på flere plan: Skuespillernes forskning, diskusjon og testforsøk, en fiksjonalisering av verkstedprosessen. En usett stemme (Sigurd Myhre) som via høyttaler analyserer helteeposets dramaturgi. Oppleste utdrag fra Joseph Conrads roman «Mørkets Hjerte», med analogier fra en annen tid, som regel fortsatt passende i dag. Og dessuten, hittil mest omtalt og mest omstridt: En framstilling av livet i en celle nær ekvator; der tre menn (ja, ikke to), veksler på rollene som Moland og French: Herman Bernhoft, Bjørnar Lisether Teigen og Eldar Skar. Tidvis tar en av dem også rollen som aktor, men i alle scener gjøres det klart at det er skuespillerne vi ser, ikke de virkelige personene.

Alle sitater tillagt de to er for øvrig verbatime, altså gjengitt ordrett, om enn redigert og komprimert. De er hentet fra rettsreferater eller medieomtale av saken.

Undring

Spekulativt? Jeg opplever den ikke som det. Snarere spekulerende. Undrende.

«Til Kongo» går langt i å antyde at Moland og French er skyldige i drapet de er dømt for. Men oppsetningen konkluderer ikke. Rommet for tvil er større enn ønsket om avklaring. Heller enn å søke svar, oppfordrer «Til Kongo» til å fortsette å spørre. Og spørsmålet er ikke hvem som drepte Abedi Kasongo.

I stedet handler det om den uro som oppstår når livet skuffer en. Når forventninger ikke oppfylles. Når en ikke kan slå seg til ro med det liv en har. I noen, ofte kvinner, arter denne uroen seg som passiv-aggressiv bitterhet. I en viss mannstype - han som helst vil være en alfahann - blir den i stedet til aktivt aggressiv handletrang. Spenningssøken. Utferdslyst. Rotløshet. «Til Kongo» utforsker dette, og gir samtidig konsekvensanalysen: Hva skjer når heller ikke dette lykkes? Hvordan skal man takle livet når man i stedet for å finne frihet fant et fengsel?

Hvor dypt «Til Kongo» lodder kan diskuteres. At tilskueren blir servert rikelig med stikkord til selv å tenke dypere, kan slås fast.

Premiere var på Teatret Vårt i Molde 30.08.2012. Undertegnede anmeldte forestillingen lørdag 01.10.2012.

August 2012: Stereo

«Stereo». Ole Bull Scene, Bergen. Av og med: Dagfinn Lyngbø med tekstbidrag fra Karsten Fullu, Yngve Skomsvoll, Bjarte Jørgensen, Magnus Jørgensen, Elina Krantz og Are Kalvø. Produsent: Elina Krantz. Manuspartner: Are Kalvø. Musikalsk partner: Bjarte Jørgensen.

Viktig melding: Lytt til Lyngbø.

TERNING: SEKS

 Lydhør lydlek

Dagfinn Lyngbø er en bråkmaker det er verd å lytte til.

«Stereo» er konseptuell humor. Ambisiøst. Nyskapende. Helhetlig. Gjennomtenkt.
Ikke la denne beskrivelsen skremme deg: Vanskelig å forstå er det nemlig ikke. Du har garantert et forhold til temaet. Lyd. Lydene vi hører, lydene vi lager. Lydene vi omgir oss med i vår støyende samtid. Lydene vi omga oss med, i vår bråkete barndom. Lyd i opptak. Lyd i Lyngbø. Det bor forbløffende mye lyd i Lyngbø.

Tale-talenter

Talefeil og tonefall utforskes. Dialekter. Musikk. Duppedingsdurer og elektronisk piping. Hverdagslyder og fortidslyder. Lydimitasjonene, stemmebruken og kontrollen imponerer. Men «Stereo»s fascinasjonskraft ligger ikke bare i Dagfinn Lyngbøs imitasjonsevne. Det handler også om det han bruker lydene sine til. Det han vil fortelle med dem. I lyd ligger et tidsbilde. I lyd ligger stemninger. I lyd ligger usagt kommunikasjon, ord som aldri trenger sies, fordi den som lytter allerede har hørt dem. Usagte ord, som klargjør oss for ordene vi snart skal få høre. Med en usedvanlig utviklet lydbevissthet som verktøy spiller Dagfinn Lyngbø på sitt publikums følelser, som på et hvilket som helst instrument. Vi er ikke det eneste instrumentet han trakterer underveis, men vi er det han spiller på med størst virtuositet.  

Effektfull affekt

Bare ikke kall det lydeffekter. I dette showet handler det om lydaffekter: Hvordan alle disse lydene påvirker oss. Hva de minner oss om. Hva de får oss til å føle. Lyngbø vitser, naturligvis. Humorpoengene går, slik de gjerne gjør hos denne mannen, fra det enkle og hverdagslige, via det grovkornede, gjennom det absurd burleske, det uskyldig undrende, det ramsalt rampete, kanskje en tur gjennom det uforutsigbart skarpsette og inn i det fysisk karikerte. Så tar det nok en ny retning, og brått er han helt alvorlig, og hans publikum, som akkurat lo i kramper, stilner i tide til å høre ordene «min pappa døde i fjor, sant», og han gir oss en stund med underfundig ettertanke før vi, igjen, oppmuntres til nye latterbrøl. Stilmessig kunne showet virket oppbrutt og kaotisk hadde det ikke vært for undertonen der alle anekdoter før eller senere leder tilbake til hovedtemaet: Lyden av våre liv.  

Partner i lyd

Som naturlig er, har musikalsk makker Bjarte Jørgensen en større rolle i dette showet enn musikalske partnere oftest har i humorshow. Men han bidrar ikke bare på lydsiden, ikke bare som komp og duettpartner. Han stiller også opp som danser og skuespiller, og han har assistert med tekst. Selv om «Stereo» unektelig og åpenbart er Dagfinn Lyngbøs komposisjon, ville nok showet blitt mindre stereo (dobbeltsidig) uten barndomskameraten med instrumentene.
La oss også takke lyddesigner Kjetil Husøy og lydtekniker Trond Kjørlaug. For en utenforstående er det vanskelig å si hvor mye de har bidratt med på idésiden, men med sitt bidrag til et rent, klart lydbilde gjør de gjennomføringen vel verd å låne øre.  

 Premiere var på Ole Bull Scene i Bergen 30.08.2012.