Monday, June 2, 2014

Mai 2014: Pearl of Scandinavia



«Pearl of Scandinavia». Den Nationale Scene i samarbeid med Festspillene i Bergen og Kompani Camping. Av Christopher Grøndahl. Med: Dar Salim, Hege Aga Edelsteen, Pål Rønning. Regi: Katinka Rydin Berge.
Triptykhon av terror.


En terrorist på lugaren


«Pearl of Scandinavia» er nøkternt, refererende teater om terrorens ulike ansikter.

TEATER: De heter Ole (Pål Rønning), Marit (Hege Aga Edelsteen) og Abdel (Dar Salim). En av dem er justisminister, en av dem er sikkerhetsvakt og en av dem er terrorist.
Hvem som er hva veksler gjennom forestillingen, slik at hver har hatt hver av funksjonene, når «Pearl of Scandinavia» ender. Implisitt ligger en utfordring til publikum: Blir terror mer eller mindre legitimt ut fra motivet?
Forskyvninger
Scenografien, skapt av Even Børsum, er den samme forestillingen igjennom: En lugar på danskebåten, stilisert framstilt gjennom et skjelett av en struktur, vridd i ulike vinkler i de ulike situasjonene. Enkelte personlige detaljer følger skikkelsene fra scenario til scenario: Marit er mor til 17 år gamle Linn. Ole er far til en babydatter. Abdel er troende muslim. 
Handlingsforløpet er i grove trekk det samme fra situasjon til situasjon, med enkelte avvik og variasjoner. Forholdene skikkelsene imellom har ulik betoning, beveggrunnene for terroren varierer, og det gjør også ofrenes forsøk på å forsvare seg. «Pearl of Scandinavia» er ingen nærgranskning av hvorfor mennesker blir ekstremister. Større innsikt gir den i sjokk og reaksjoner hos ofrene.
Polemikk
Overgangene mellom de tre situasjonene markeres av Lars Vaular-rapping og koreograferte frykt- og beredskapssekvenser (koreografi ved Gull Øzger). Disse tilfører en bevissthet om at de 3x3 rollefigurene har indre liv og tanker utover dem vi får se i hovedsekvensene. Små detaljer i iscenesettelsen, som en skjevkneppet skjorte eller en rosa smokk i en bag, gir også antydninger om dette, men Christopher Grøndahls tekst legger hovedvekten på situasjonstegning framfor persontegning, med polemiske redegjørelser om hvorfor de ulike formålene er verd å begå terror for - og med tilsvarende forsøk på å overbevise terroristen om at de ikke er verd det.
«Pearl of Scandinavia» er fiksjon, men hovedinntrykket den etterlater er nøkternt refererende, nær det dokumentariske, snarere enn analytisk, emosjonelt eller spekulerende.

Premieren fant sted på Den Nationale Scene 22. mai 2014, under Festspillene i Bergen. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.

Mai 2014: Kardemomyang



«Kardemomyang». Logen Teater. Festspillene i Bergen, i samarbeid med Traavik.Info og Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas Komité for Kulturelle Forbindelser. Etter Thorbjørn Egner. Med: Elever fra musikkskolen Kum Song. Regi: Morten Traavik. Valgfri refleksjon.

Propagandaens glade ansikt

Norsk og nordkoreansk selvgratulasjon sidestilles i «Kardemomyang».

TEATERKONSERT: Vakre, smilende og talentfulle barn. Vakre landskaper i vakkert vær. Vakre sanger fylt av vakre ord om vakker harmoni, vakkert folk og vakkert fedreland. Dette er bestanddelene i Morten Traaviks «Kardemomyang», en konsertkollasj der Thorbjørn Egners Kardemomme-univers møter nordkoreanske folkesanger og norsk og nordkoreansk nasjonalromantikk.
Forskjønnet
Sju svært dyktige musikkstudenter fra musikkskolen Kum Song (betydning: Gullstjerne) i Pyongyang, Nord-Korea, framfører samtlige av sangene, dels på norsk, dels på koreansk, dels instrumentalt: Kim Jang Hyok, Kim Jin Hyok, Kim Ryong Jong, Ro Hyon Ok, Hwang Song Yon, Jo Tok Song og Kim So Yong. Samtlige behersker minst ett instrument, flere av dem flere, og samtlige synger med stor stemmekontroll.
Bak dem vises vekslende bilder på lerret. Kunstneren Valnoir (egentlig navn Jean-Emmanuel Simoulin) har valgt ut fotografier og Egner-tegninger, samt skapt egne illustrasjoner inspirert av Egner-universet og av propagandakunst før og nå. Noen av bildene strekker virkemidlene så langt at de blir parodier - som et nattefoto av Bryggen i Bergen opplyst av nordlys og med «KARDEMOMMESANGEN» skrevet i Hollywood-bokstaver. Andre tilhører postkortenes hverdag, som epleblomster i Hardanger eller fyrverkeri over Pyongyang. Andre igjen ligner salgsprospektenes planbilder, og lar tilskueren undres på om de er skapt med plan om å bygge, i propagandaøyemed eller i forestillingsøyemed. Felles har de at de forskjønner realitetene, og det i åpenbar grad.
Undertekst?
Propagandaens publikum, som teatrets, er nærmest programmert til å lete etter budskapet bak budskapet, å lytte etter det som ikke sies. I «Kardemomyang» er det svært mye som ikke sies. For eksempel diskuteres ikke forskjellene mellom de norske og de nordkoreanske unntakene til «og for øvrig kan man gjøre som man vil». Det sammenlignes ikke hvilken betydning det kan ha å kunne, som papegøyen fra Amerika, gjenta et riktig budskap og ikke forville seg ut i egne sammenstillinger av ord og setninger.
Barna synger og spiller, mens bildene bak dem veksler. Eventuell videre tankevirksomhet delegeres til publikum. Det gjelder også beslutningen om en i det hele tatt skal gå inn i videre tankevirksomhet. Det er fullt mulig å se «Kardemomyang» i ren og uforfalsket glede over entertainerbarnas store ferdigheter, og bare det. Det er også fullt mulig å se den som politisk performancekunst, og å forlate med hodet okkupert av tanker om hva som gjør propagandavirkemidler virkningsfulle, og om de likheter og de forskjeller som finnes mellom en viss nasjon i Europa og en viss nasjon i Asia.

Eneste forestilling fant sted på Logen Teater under Festspillene i Bergen, 22. mai 2014.

Mai 2014: Hav



«Hav». Gimle, Bergen. Festspillene i Bergen i samarbeid med Det Norske Teatret, Hordaland Teater og Bondeungdomslaget i Oslo. Av Jon Fosse. Med: Øystein Røger, Kyrre Hellum, Svein Tindberg, Hildegun Riise, Birgitte Larsen og Morten Espeland. Regi: Kai Johnsen.
Poetisk desperasjon.

Levende døde

«Hav» er en melankolsk, nær fortvilet meditasjon over mennesker i en mellomtilstand mellom liv og død.

TEATER: Publikum sitter i en sirkel. To tomme vindusrammer i tre ligger på gulvet, to traller med uinnrammede pleksiglass står på gulvet. Fra seter blant publikum reiser Øystein Røger og Kyrre Hellum seg. Etter hvert skal Birgitte Larsen, Morten Espeland, Hildegun Riise og Svein Tindberg gjøre det samme.
Fosses hav
Havet, eller fjorden, figurerer i mange av Jon Fosses skuespill. For ulike skikkelser symboliserer det ulike ting: Lengsel. Tap. Død. Liv. Trygghet. Evighet. Ensomhet. Frihet. Avstand. Noen ganger kan det også være «bare» et miljø, et sted hvor en historie finner sted. Et fast punkt, om det er aldri så flytende.
I «Hav» er både hav og skip vage ideer, ikke fysiske realiteter. «Havet er berre noko som er», sier han som kaller seg skipsføreren (eller «Skipsføraren», spilt av Øystein Røger). Men her er det høyst usikkert at havet er. Det er høyst usikkert om noe eller noen som helst er. Mer sannsynlig er det at livet er over, og ingenting er, at det tenkte havet og det tenkte skipet danner et rom et sted og en tid etter døden. «Dette er liksom ingen stad og så er det liksom likevel ein stad», som det sies, «som er og som ikkje er samtidig».
Slik er det også med menneskene i stykket. De befinner seg i en mellomtilstand der de både er og ikke er. De kjenner og kjenner ikke hverandre. De kommuniserer og kommuniserer ikke. De føler og føler ikke. Bare undringen - i seg selv en form for ustabilitet - er konstant. Hvor inntrengende det vil oppleves av tilskueren avhenger i stor grad av hvor mottakelig en selv er for den samme undringen.
Musikalsk
Tekstframføringen tyder på musikalsk instruksjon. Dialogen bølger mellom det tvilende, søkende, usikre, og det konfronterende, fortvilte, insisterende. Skikkelsene navigerer - med utbrudd av temperament - mellom temaer som er nøkkeltemaer for Fosse: Avmakten i møtet med overganger, melankolien over alt som er over, lengselen etter å bli forstått og avvisningen når en forstås så altfor godt. I hvor stor grad kan en tro at andre mennesker er der for en? Hva skjer i døden og etter døden? Ekkoer fra hele forfatterskapet gir gjenlyd i teksten, som dramatikeren har annonsert blir hans siste teaterstykke. Det er også av hans dystreste, med en grunntone av poetisk uttrykt desperasjon.
Kai Johnsen og samarbeidspartnerne framhever denne dysterheten gjennom framføringer fulle av uro, en lysdesign preget av mørke - noen av scenene framføres faktisk i et nær totalt mørke - og en scenografi der speilvirkninger, projeksjoner og silhuetter skaper spøkelsesaktige gjenskinn av de samme personene som er fysisk til stede i scenerommet. Ingrid Tønder og Klaus Kottmann har samarbeidet om det visuelle uttrykket. Nok en gang understrekes en fossesk sannhet: Overflaten kan være stillferdig, men understrømmingene er kraftige, uforutsigbare og ustyrlige.

Etter endt spilleperiode på Logen Teater overføres «Hav» til Strandebarm 31. mai. Oslo-premieren blir 26. september, i Teatersalen BUL.

Premieren fant sted under Festspillene i Bergen, 22. mai 2014.

Mai 2014: Kjærlighetsbrev



«Kjærlighetsbrev». Oslo Nye Teater. Av A. R. Gurney. Med: Kari Simonsen og Toralv Maurstad. Regi: Kjetil Bang-Hansen. Bittersøt brevveksling.

Livet på papiret

Den bittersøte melankolien over alt som ikke ble dyrkes motstandsløst i «Kjærlighetsbrev».

TEATER: Melissa (Kari Simonsen) og Andy (Toralv Maurstad) er bare barn når de skriver sine første brev til hverandre. Brevvekslingen fortsetter livet ut.
Bare brev
«Kjærlighetsbrev» er, bokstavelig talt, stillesittende teater. Lytteteater. Albert Ramsdell Gurneys valg om å fortelle sin historie kun gjennom brev er gjennomført. Selv om Melissa og Andy møtes mellom (noen av) brevene, vises ikke møtene til publikum. I stedet får vi høre dem omtalt, etterpå. Noen «brev» er korte som sms eller postkort, i rask dialog, andre er lange og dvelende, monologer som besvares (eller ikke besvares) av den andre parten. Simonsen og Maurstad formidler øyeblikk av inderlighet, øyeblikk av ømhet, øyeblikk av sårede følelser, øyeblikk av ironisk distanse. Noe er sentimentalt. Noe er morsomt. Noe er til ettertanke. Noe av det de opplever problematiseres og utdypes, noe unnslipper upåtalt. I siste kategori befinner Melissas påstand om at stefaren «pleide å plage meg i sengen» seg. Det samme gjør hennes nedlatende holdninger mot Andys japanske kjæreste.
Hovedinnvendingen er opplagt; det blir noe statisk. Gurneys tekst konsentrerer seg om hendelser. Graden av fortrolighet varierer, omstendighetene skifter, men menneskene utvikler seg bare i liten grad.
Reaksjoner
I ansiktsmimikk og stemmebruk formidler Toralv Maurstad og Kari Simonsen følelser Melissa og Andy gir ord, og følelser de ikke gir ord. Kjetil Bang-Hansen lar dem også vise reaksjonene på den andres ord, reaksjoner som på papiret er undertekst, eller som ikke uttrykkes før neste brev. I det skapes mennesker det går an å tro på, selv om de fra dramatikerens hånd er begrenset til noen få egenskaper hver.
Scenograf John-Kristian Alsaker har utstyrt skuespillerne med identiske svingstoler, runde bord og mørkmelerte bakpaneler. I enkeltscener, særlig mot slutten, lyssettes de ulikt (lysdesign ved Rolf Christian Egseth), men visuelt befinner Andy og Melissa i noe nær den samme virkelighet. I ord og tanke opplever de virkeligheten ulikt. I den grad det finnes dramatisk spenning i forestillingen, er det her den ligger, i motsetningene mellom to personligheter. Hvordan det vil gå med hver av dem, og med forholdet mellom dem, er det relativt enkelt å forutse.

Premieren fant sted på Oslo Nye Teater 8. mai 2014.