Friday, August 22, 2014

August 2014: Slaget på Testiklestad



«Slaget på Testiklestad». Oppdalstunet på Sverresborg Folkemuseum, Trondheim. Av: Mads Bones, Olve Løseth og Ole Christian Gullvåg, musikk av Kyrre Havdal. Med Mads Bones, Kjersti Tveterås, Kristine Welde Tranås, Mira Dyrnes Askelund m.fl. Regi: Mads Bones og Olve Løseth.
Inspirert harselas.

Parodi med en plan

«Slaget på Testiklestad» er rikt på crazykomikk. Men absurditetene virker aldri tilfeldig valgt.

SPELPARODI: Så godt kjenner «Slaget på Testiklestad» spelkonvensjonene og så godt holder «Slaget på Testiklestad» på spelkonvensjonene, at bruddene med konvensjonene også virker velvalgte. Tittel og typer har sin indre logikk og digresjonene fungerer både som villedende manøvre og veiledende manøvre for videre historiefortelling.
Lagvis moro
Opphavsmennene kaller det en «spelparodimusikalkomedie». Det er en presis beskrivelse. «Spelet på Testiklestad» har en sammenhengende rammehistorie, med skikkelser og situasjoner kjent fra historiske spel over hele landet, og områdene nær især. Rettere sagt: Den har to sammenhengende rammehistorier, for utenpå spelets handling, ligger en handling knyttet opp mot problemene i å sette opp spel med en blanding av amatører og profesjonelle, der ingen av gruppene nødvendigvis har full innsikt i hva de egentlig holder på med, eller hva samarbeidspartnerne har tenkt med det de gjør.
Bones/Løseth/Gullvåg/Havdal har valgt en tøysete, selvkommenterende form som ironiserer nesten like mye over ideene bak eget arbeid, som over fortellermønstre og produksjonsprosesser i spel der parodi ikke er et mål. Folkelighet og bredde er honnørord på alle plan, men utsettes også for kjærlig harselas.
Uønsket besøk
Utgangspunktet er som følger: Storgården Ful venter kongebesøk. Uønsket kongebesøk. Kongen, Sverre (Ole Christian Gullvåg), vil nemlig avkristne Norge, og sånt vil ikke bonden Kalvbein Akneson (Mads Bones) eller hans nøkkelbærende fru Trillrund Toillbailldotter (Kristine Welde Tranås) ha noe av. I samråd med Lady Upherbut (Sarah MacDonald Berge) og bispen (Per-Theodor Paulsen) legger de en plan. Hva kan gå galt? Det meste. Det skal også vise seg at mye kan gå galt i rammehistorien utenfor rammehistorien, der en nynorsk-knotende skald (spilt av Olve Løseth) sliter med timingen og en velmenende sufflør-produsent (spilt av Kjersti Tveterås) sliter med langt mer enn som så.
Humoren er lagt opp med så mange innganger at en slett ikke trenger å ha full oversikt over alle de spel som her vises til for å være inkludert i moroa. Det er heller ikke nødvendig å kjenne alle musikalreferansene i Kyrre Havdals musikk for å forstå at også den forholder seg fritt til, herjer fritt med og forsyner seg fritt fra sin sjangers konvensjoner. Men det kan være en fordel å kjenne til Rosenborgs storhetstid, og spesielt en viss midtbanespiller med tilnavn Kong Sverre.

Premieren fant sted på Sverresborg Folkemuseum i Trondheim 7. august 2014.

August 2014: Nesoddspelet



«Nesoddspelet». Fjerdeklasses Produksjoner. Av Espen Klouman Høiner i samarbeid med ensemblet. Med: Henriette Faye-Schjøll, Ingvild Holthe Bygdnes, Jo Adrian Haavind, Hanne Skille Reitan, Eldar Skar m.fl. Regi: Mats Eldøen.
Forlystelse fra forslittheter.

Glede i gjenbruk

Gamle klisjeer blir som nye.

SPELPARODI: En klisjé med glimt i øyet er fortsatt en klisjé. En hel haug med klisjeer med glimt i øyet er en metaparodisk pastisjparade i ente potens. Morsom kan faktisk den også være.
Klisjékvalitet
Slik karikaturen har sin styrke i lettlest gjenkjennelighet, ligger klisjeens kvalitet i dens brede tilgjengelighet. Den velbrukte referanse er lettfattelig og inkluderende. Alle forstår, alle er med i samholdet. I «Nesoddspelet» forsterkes både klartekstkommunikasjonen og fellesskapet rundt den av måten forestillingen skaper sine egne gjenomgangsfraser og -situasjoner, knyttet opp mot tydelig tegnede figurer.
Donald-åpenbar inndeling i skurker og helter pares med Donald-leken navnebruk (Kjellaug Skoklefallsdatter, Stine av Skautefolket), og kjappe løsninger tillater rask historiefortelling. Det narrativ som bygger på gjenbruk og snarveier trenger ikke dvele. Kjærlighet vokser fram i løpet av en sang. Et bygdeopprør bygges i en scene. Ikke mange replikker trengs for å etablere en situasjon eller gå videre fra den.
Fort gjort
Med såpeoperaens overflateletthet streifer forestillingen innom temaer som lokalpatriotisme, utferdstrang, strandsonelovgivning, innvandringsskepsis, frihetsforståelser, tomme valgløfter, økologisk bevissthet, framveksten av et totalitært samfunn, nyvunne evner til å lære av sine feil, forsoning og tilgivelse.
Sjangerlån fra andre uttrykk enn spelets og musikalens sikrer variasjonen og øker bredden enda litt til: Dannelsesdramaet, westernfilmen, den politiske propagandaplakaten. Slik signaliserer teamet bak forestillingen at de vet hva de gjør. Den som bruker alle triksene i boka viser jo samtidig at han både har lest og forstått boka. Forventningene til oppfinnsomme vrier skrus ned, og selv små avvik fra det forventede mottas takknemlig som tegn på kreativitet. Å rime «egenrådig» med «ikke nådig»? Nyskapende!
Det hele gjøres med godt humør, oftest underholdende, fornøyelig og sjarmerende. En klisjé med glimt i øyet har fortsatt glimt i øyet.

Premieren fant sted på Nesodden 5. august 2014.

August 2014: Kommentarartikkel om sommerstengte teatre



For lukkede dører

Det var en gang en by som ville være kulturby, men som stengte teatrene sine om sommeren.
 
SIGNALER: Oslo ønsker seg kulturturister: Nytt Munch-museum, nytt hovedbibliotek og nytt nasjonalgalleri skal bygges. Men fremdeles har byen også kulturbygg som stenger hele skoleferien. Teatrene står låst fra før sankthans til midten av august.  

DET MÅ IKKE være slik. Norsk Skuespillerforbunds leder Hauk Heyerdahl har tatt til orde for sommeråpne teatre, og påpeker at det helt fint kan gjennomføres uten brudd på ferielov eller overtidsregler. Det Norske Teatrets Erik Ulfsby - teatersjefen som finner ferien så lang at han i år, med store deler av sin stab, har tatt seg sommerjobb på Gålå - har tidligere ytret ønske om flere spilledager i året. Fortsatt er det blitt med snakket.  

SKAL EN SE scenekunst i Norge sommerstid må en enten som Ulfsby reise til Gålå, dra på spel, se ad hoc-konstellasjoner spille på festival eller finne seg et humorshow. Selv det siste er nokså nytt i hovedstaden. Småbyer som Stavern, Grimstad og Tønsberg hadde levende sommershowtradisjoner lenge før første «Sommerlatter», men nå er humorscenen på Aker Brygge åpen hver sommer. De siste par årene har improteatret Det Andre Teatret fulgt etter, og Operaen - en av byens største turistattraksjoner - tilbyr et utvalg mindre forestillinger på sin Scene 2. På institusjonsteatre landet over møter turistene lukkede dører.  

FORSØK HAR vært gjort. I sommer satte regissør og produsent Ragnhild Lund i gang Ibsen-forestillinger på engelsk. Hun hadde ikke et teaterbygg til rådighet, og kommunalt støttede «Ibsen Montage» ble i stedet spilt i Gamle Rådhus. Publikum fikk det ikke med seg. Til tross for markedsføringshjelp fra turistkontorene og Ibsenmuseet endte snittet endte på fire tilskuere per forestilling, flere spilledager ble avlyst, og perioden måtte avsluttes tidligere enn planlagt. Problemet lå ikke i kvaliteten. Oppsetningen var en scenisk kollasj som trakk linjer mellom fire av Ibsens mest kjente stykker, ofte med humor, og med innganger både for Ibsenvante og -ferskinger. Den hadde fortjent et større publikum og et større publikum hadde fortjent den, men uten institusjonsteatrenes synlighet nådde den ikke ut.  

SAMMENLIGNINGSGRUNNLAGET finnes i Storbritannia: Hvert år besøker mer enn en million mennesker Royal Shakespeare Companys teatre i Stratford-upon-Avon. Drøyt 800 000 av dem kjøper også billetter til småbyens ulike Shakespeare-museer. At et tilsvarende tilbud ikke finnes i Norges hovedstad, der verdens nest mest spilte dramatiker bodde, skrev og ligger begravet, er et tap både for by og besøkende.

Kommentaren ble trykket i Dagbladets Signaler-spalte 5. august 2014.