Wednesday, December 17, 2014

November 2014: Når vi døde våkner



«Når vi døde våkner». Den Nationale Scene. Av: Henrik Ibsen. Med: Karl Bomann-Larsen, Marianne Nielsen, Reny M. G. Folgerø og Kim Kalsås. Regi: Stig Amdam.
Gransking av det ulevde liv.

Livet gjennom filter

På DNS er «Når vi døde våkner» blitt til stramt kammerspill om savnet etter ekthet og innlevelse.

TEATER: Å forstå. Å se. Å bli forstått. Å bli sett. Behovet for å komme nær nok til å kunne forstå. Behovet for å bli sett og forstått. Dette er hovedtemaer for Den Nationale Scenes nedstrippede tolkning av Ibsens siste skuespill.
Karl Bomann-Larsen, Marianne Nielsen, Reny Marie Gaassand Folgerø og Kim Kalsås spiller mennesker med så ulike selvforståelser og så ulike syn på fellesskap at distansen mellom dem framstår som like naturlig som den er smertefull.
Blikkets makt
Gjensidig blikkontakt er en sjeldenhet i Amdams regi av «Når vi døde våkner». Gjennom hele forestillingen understreker blikk og blikkretninger betydningen av å se eller ikke ville eller ikke kunne se menneskene nær seg, mulighetene for å avvise eller godta den andres blikk på seg. Ofte skuer skuespillerne i hver sine retninger, mens rollefigurene diskuterer sine innerste følelser. Bomann-Larsen, Nielsen, Folgerø og Kalsås formidler alle gjennom spill med øynene, men det er det vi i publikum, sjelden de andre i sceneområdet, som ser. Slik tydeliggjøres mangelen på kontakt i kommunikasjonen, distansen der det burde vært nærhet, misforståelsene der det burde vært dialog.
Viljen til å forstå er til stede når Arnold Rubek (Bomann-Larsen) møter, og følger, Irene von Satow (Nielsen) med blikket. Evnen er det verre med. Han ser ikke hvordan hun har levd et liv næret av bitterhet. Han ser ikke hvordan han selv har kunnet være viktig nok til å bidra til denne bitterheten. Selv føler han seg jo langt fra viktig i sitt eget liv.
I sitt forhold til kona (Folgerø) har han heller ikke viljen til å forstå. Hun, på sin side, prøver. Ekteskapet er ikke heldødt i starten av denne tolkningen. Det finnes fortsatt sjalusi i det, det finnes fortsatt engasjement nok til å la seg frustrere. Separasjonen de to imellom har begynt, men den forsterkes og framskyndes for publikums øyne.
Ekthet?
Også i Majas møte med Ulfheim (Kalsås) er det sentrale omslaget synliggjort. Det finner sted i det øyeblikk han bestemmer seg for å åpne seg, gjøre seg sårbar for henne. Alternativt kan vi si det på denne måten: I det øyeblikk hun ser at han er villig til å åpne seg og gjøre seg sårbar for henne.
Forskjellene mellom den oppriktige emosjon og den oppstilte positur er et gjennomgangstema i «Når vi døde våkner», både i Ibsens tekst og i Amdams og dramaturg Solrun Toft Iversens bearbeidelse av den. Når er livet autentisk, og når er det bare en skygge av det som det kunne ha vært? Amdam og Iversen har redigert ned teksten slik at dette blir mer sentrale spørsmål i forestillingen, enn de spørsmål som dreier seg om bruk og misbruk av andre mennesker til egne formål.
For Arnold Rubek har livet vært en abstraksjon. I iscenesettelsen blir også hans død abstrakt. I den nær scenografiløse rammen kommer slutten brått og metaforisk. Så symbolsk framstilles den at det langt fra er sikkert at den vil bli forstått av et fullstendig publikum.

Premieren var på DNS 31. oktober 2014. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.

Oktober 2014: Kalvø



«Kalvø». Det Norske Teatret. Av og med: Are Kalvø. Regi: Erik Ulfsby. Musikere: Ståle Sletner og Ole Marius Melhuus. Musikalsk ansvarlig: Ståle Sletner.
Halvannen time verd.

Vel anvendt tid

Det finnes mange gode grunner til å bruke nitti minutter med Are Kalvø.

TEATER: Tid er en begrenset ressurs. Hvordan vi mennesker bruker vår del av den er både et dypt eksistensielt og et banalt trivielt spørsmål.
Det er en motsetning av det slag som tiltrekker Are Kalvø.
Alvor
I «Kalvø» er Statistisk Sentralbyrås tidsbruksundersøkelse en viktig kilde. Hvor mye tid gjennomsnittspersonen bruker på ulike aktiviteter i løpet av døgnet og livet er en slags rød tråd i forestillingen. Noen av de statistiske opplysningene er det vanskelig å tro er reelle, og måtene Kalvø forklarer dem på, knytter dem opp mot hverdagen, gjør dem på en og samme tid mer sannsynlige og mer bisarre.
Are Kalvø har det med å lete etter det store i det lille og det lille i det store. Et virkemiddel han ofte bruker er å stokke om på stort og smått, og å la digresjoner få vokse til de har overtatt hovedsakenes plass. Slike perspektivforskyvninger lar hovedsakene belyses fra nye vinkler, og de gjør at han kan overraske også det publikum som kjenner ham godt. I «Kalvø» bruker han dette grepet flere ganger, men han gjør også det motsatte: Han lar det store få lov til å stå som uforstyrret stort. Han går inn i alvoret, det virkelige, grunnleggende, dype alvoret. Han bruker sine egne erfaringer som enkemann, og han avleverer betraktninger om liv, død og mening.
Sosiologisk
Han kåserer over det mer bagatellmessige også, naturligvis. Og han imiterer, på måter som ikke sjelden får fram det smålige både i den som imiteres og i oss som kjenner igjen særhetene i det menneske som er blitt imitert.
Men han, og hans regissør Erik Ulfsby, etterlater ingen tvil om hva, av det han formidler, som er det viktige å få fram, og hva som er mer å regne som sidespor. Det gjør «Kalvø» til en tematisk monolog i like stor grad som det er et standupshow.
Are Kalvø kan gjerne kalle sosiologi (som han selv har studert) for et «tullefag» (og det gjør han). Men det er, i «Kalvø» som i tidligere show og tekster, tydelig at han har en sosiologisk tilnærming i sin humor, en tilnærming som forbinder enkeltmennesket og det samfunnet mennesket tilhører.
«Kalvø» inneholder en lang rekke visuelle stopp-punkter som gir variasjon til øyet. Musikk er også bevisst brukt, både med komisk effekt, og som oppriktighetsformidling. Ståle Sletner og Ole Marius Melhuus komper hovedpersonen, men står aldri i veien for ham.

Premieren var på Det Norske Teatret 31. oktober 2014.

Oktober 2014: Jeppe



«Jeppe». Det Norske Teatret. Av: Lothar Trolle etter Ludvig Holberg, oversatt av Carl Morten Amundsen. Med: Kyrre Hellum, Glenn André Kaada, Nina Woxholtt, Randolf Walderhaug, Trini Lund og Øyvin Berven. Regi: Uwe Cramer.
Lattervekkende, effektivt og dypt pessimistisk.

Satirisk svartsyn

Ufriheten er miljø, motiv og moral i Det Norske Teatrets nygamle «Jeppe».

TEATER: Jeppe (Kyrre Hellum) er ikke bare ufri i sin tørst. Han er ufri under sin kone, ufri under sine egne svakheter, ufri under sin egen avmakt og ufri i det samfunn han lever i. Det finnes ikke håp og det finnes ikke flukt.
Lothar Trolle og Uwe Cramers versjon av «Jeppe» er dypt pessimistisk teater. Samtidig er det lattervekkende, effektivt og skarpt.
Teatermarkører
Da Trolle skrev sin versjon av «Jeppe», ble den oppfattet som en kommentar til det kommunistiske Øst-Tyskland han levde i. Holbergs navn på pisken, Mester Erik, ble endret til Onkel Erich, og forstått som en henvisning til Honecker. Stykket ble ikke oppført.
Når det nå blir det har fornavnet (denne gang tilhørende en batong, som fortsatt blir omtalt som pisk) fått enda en oppdatering, med henvisning til teatersjef Ulfsby. Det er betegnende, for hele teatret er en scene. Noen av kostymedetaljene peker mot det militære, men miljømarkørene - i den grad de finnes, på sparsomt utstyrte Scene 3 - tilhører teaterrommet, den konstruerte virkelighet. Vekten ligger på rollespillet innenfor rollespillet, og på (den spilte, påtatte) motstanden mot å innta de roller man har fått tildelt. Forbindelseslinjene til «Hamlet» på Scene 2 er flere, og de påpekes også i teksttilpasningene, men «Jeppe»s motløshet er ikke individets, men samfunnsborgerens.
Despotmetafor
Framføringsstilen er postdramatisk selvkommenterende. Ofte henvender skuespillerne seg direkte til publikum. Metanivåene er mange, og spillestilen veksler mellom innlevelse og ironisering over innlevelsen, i hyppige brudd som tjener til å understreke nettopp rollespillet, manipulasjonen, de styrte vilkårene, Jeppes og hans medborgeres ufrihet. De er deltakere i noen andres spill.
Glenn André Kaada spiller Ludvig Holberg, dramatikeren som instruktør og som despot-metafor. Kyrre Hellums Jeppe er den knekte opprører, han som ikke gjør opprør, fordi han vet det ikke er noen vits. Rusen er den eneste fluktruta han har tilgjengelig. Manipulasjonen han utsettes for kan han ikke velge vekk. Dette er dystopisk komedie, der pessimistisk, tragisk absurditet er det som gjør humoren effektiv.

Premieren var på Det Norske Teatret 16. oktober 2014.