Friday, June 5, 2015

Mai 2015: Informasjon og kjærlighet



«Informasjon og kjærlighet». Den Nationale Scene. Av Caryl Churchill, oversatt av Ingvill Skjold Thorkildsen. Med: Jonatan Filip, Susann Bugge Kambestad, Sigmund Njøs Hovind, Hadle Lavold Reisæter, Malin Soli og Kim Kalsås. Regi: Tim Carroll.
KOMMENTAR: En tolkningsutfordring
TERNING: FEM


Livsfragmenter

I «Informasjon og kjærlighet» danner bruddstykker av kommunikasjon en større mening. Eller ikke.

TEATER: Hvor lite kan du vite, og fremdeles forstå? I sin form utforsker «Informasjon og kjærlighet» dette spørsmålet, med korte situasjonsbilder som er satt sammen i nummererte sekvenser. Innholdet består av variasjoner over samme spørsmål.
KOMPLEKST
Caryl Churchill er en dramatiker som tegner opp flere, simultane og komplekse virkeligheter i hvert av sine skuespill. Hun vever sammen problemstillinger på individnivå og samfunnsnivå; idénivå, sansenivå, følelsesnivå, strukturnivå. Det kan ofte være fristende å kalle hennes tekster for «puslespill», og «Informasjon og kjærlighet» er i særlig grad et puslespill. For DNS-forestillingen har Tim Carroll tatt valg som understreker dette, gjennom interaktivitet, forklaringer, klargjøring av premisser. Forestillingen framstår som et forskningsverksted, der mulige betydninger av situasjoner prøves ut.
Alle skuespillerne framstiller flere ulike personer i sine ulike opptredener. I rolle opptrer de med innlevelse, mellom roller som praktisk orienterte formidlere. Publikum inkluderes. Tilskuere pekes ut og blir bedt om å velge rekkefølgen på scenene innenfor hver avdeling, og å velge mellom bokstaver som står for koder bare skuespillerne kjenner. Med det påvirkes slikt som rollefordeling, valg av språk, valg av setting eller plassering i rommet. Slik blir hver enkelt forestilling som spilles ulik alle de andre, noe som igjen bevarer det verkstedsaktig forskende preget i prosjektet. Av og til brukes humor, av og til alvor. Trolig vil også graden av det ene eller det andre variere fra visning til visning.
SAMMENHENGER
Stykkets engelske tittel er «Love and Information». Den norske oversettelsen har snudd rekkefølgen, og det kan være riktig at stykket handler mer om informasjon enn om kjærlighet, mer om forståelse enn om fellesskap. Tenk på samtaler du overhører deler av mens du er i bevegelse, eller klipp fra tv-programmer du zapper innom: De er alle småbiter som tilhører noe større, med spor og antydninger om mer enn det lille utdraget. Ser du etter sammenhenger mellom de ulike bruddstykkene? Ser du etter forskjeller? Hva og hvor mye forstår du av hver fortelling? Får du lyst til å dikte videre på egenhånd?
Noen av scenene er hverdagslige, nær trivielle. Andre viser mer avgjørende episoder, som korsveier i livet. Sekvensene de er delt inn under - seks i tallet - kan, for den som ser etter det, ha indre sammenhenger gjennom tematiske fellestrekk. I en (nummer fire) behandles minner og hukommelse, i en (nummer seks) kanskje fremmedgjøring, alternativt frustrasjon over ikke å dele en forståelse av en tolkning. I hver serie er der lagt inn depresjonsinnslag, miniepisoder med et menneske som lider under følelsen av å mangle mening i livet.

Premieren var på DNS 22. mai 2015.

Mai 2015: Ingenting av meg



«Ingenting av meg». Den Nationale Scene. Av: Arne Lygre. Med: Ane Skumsvoll, Stian Isaksen, Marianne Nielsen, André Søfteland. Regi: Kamilla Bach Mortensen.
KOMMENTAR: I etterpåklokskapens skygge.
TERNING: FIRE


Tvilstungt

Det sies at livet forstås baklengs, men må leves forlengs. På DNS virker det som om rekkefølgen er snudd.

TEATER: Det finnes et «Nå» i «Ingenting av meg», i tidsplanet som avslutter stykket. I Kamilla Bach Mortensens regi for Den Nationale Scene virker alt som leder opp til dette tidspunktet som om det fortelles gjennom etterpåklokskap. I den distanserte, ironiserende «jeg vet bedre nå»-pregede tonen ligger en visshet om hvordan det vil gå og hva som vil skje.
På mange måter kan vi si at denne distansen kommer til kort, fordi etterpåklokskapen - eller rettere, inntrykket av etterpåklokskap - svekker engasjementet for det som skjer forut.
TVIL OM FORSTÅELSEN
Arne Lygres ulike replikknivåer viser både motsetningen og den gjensidige avhengigheten mellom erfaring og bevissthet. Hvordan påvirker tankene om en opplevelse selve opplevelsen? Og omvendt: Hvordan påvirker opplevelsen tankene? Når hans skikkelser beskriver sine handlinger, sine følelser og sine valg tolker de dem, og de avgjør hvordan de skal forstå seg selv. I DNS-versjonen spres tvil om hvor godt de forstår seg selv, men også om hvor mye de vil eller kan forstå.
Hvor grensen for selvinnsikt går er også et tema i teksten, men i forestillingen er dette fremhevet og forsterket som tema gjennom replikkføringen. Det sentrale forholdet - mellom Hun, spilt av Ane Skumsvoll, og Han, av Stian Isaksen - blir skildret med størst distanse og mest «var det egentlig slik det var»-aktig usikkerhet og tvil. De spilles som to mennesker som begge mistror sin egen selvforståelse. Hun bruker (lenge) en ironisk blidhet, han (like lenge) en undertone av spottende utålmodighet, i beskrivelsene av seg selv og forholdet til den andre. Mot slutten overlapper det sagte og det fysisk uttrykte i større grad enn i starten.
Da er der gjennomført større samsvar mellom de ord som sies og de følelser som uttrykkes av hennes eks, spilt av André Søfteland, og barn, tolket av Marianne Nielsen. Hans og hennes mor, også de spilt av Nielsen, har en mellomposisjon der underliggende følelser signaliseres, ofte i samsvar med det som ytres, noen ganger noe mer avvikende fra det.
TEKSTRIKDOM
Dette er den fjerde iscenesettelsen av Arne Lygres stykke, alle i løpet av et år. Paris-forestillingen på La Colline så jeg ikke og jeg avstår fra å kommentere den. De øvrige tre har skilt seg distinkt fra hverandre, i formvalg og i vektlegging av tema. Der Stockholm-oppsetningen (Stadsteatern) fremhevet hvor viktig det å forstå sin egen historie er for å holde på en følelse av verdighet, og Oslo-versjonen (Det Norske Teatret) vektla tilhørighetsbehovet i forholdene til de - og særlig den - andre, velger altså Bergen-utgaven å understreke tvilen på egen oppriktighet, usikkerheten om egen selvforståelse og selvframstilling. I form ligger den noe nærmere Oslo-forestillingen enn Stockholmsforestillingen, med noe av den samme tilnærmingen til forholdet ord-handling som vi så på Det Norske Teatret, om ikke like fysisk formidlet.
Designduoen Sir Grand Lear - danske Lea Burrows og norske Ingvild Rømo Grande - har gitt forestillingen en glassblank ramme, en kald og hard, skrånet konstellasjon som kan lede tankene både til speil og speileffekter, og til det isdekket der stykkets fortidstragedie har skjedd. Under overflaten, diskret framvist i enkelte av scenene, finnes leketøy og andre barndomseffekter, som et ekstra hint om de ulike mor-barn-forholdene i historien.

Premieren var på DNS 9. mai. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 21. mai.

Mai 2015: 1880 - Amerika



«1880 - Amerika». Statsteatret, i samarbeid med Tou Scene og Rogaland Teater, vist på Oslo Nye Trikkestallen. Av: Yngve Sundvor i samarbeid med ensemblet. Med: Gard B. Eidsvold, Cato Skimten Storengen, Per Kjerstad, Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.
Hjemmeseier på bortebane.
TERNING: FEM
 
Utvandrere med innsikt

Tradisjon eller tilpasning? Immigrantens evige dilemma danner grunnlaget for Statsteatrets «1880 - Amerika».

 TEATER: De holder seg til sine egne. De har sine skikker. De spiser mat som lukter rart. De er norske innvandrere i Chicago, 1880.
Generasjonene strides om hvor norske de skal fortsette å være.
ET TILBUD Å SI JA TIL
I Statsteatrets «1880 - Amerika» er uttrykket dels fotoroman, dels brevdrama, dels fortellerteater, dels familiekrønike. Anstrøket av mafiathriller er ikke fullt så framtredende som PR-materiale, slagord («A tilbud you can't refuse») og problematikk kunne antyde. Men det finnes i grunnhandlingen. Lutefiskmafiaen kjemper om markedsandeler. Motstanderen er innfødt kapitalist.
Når det er sagt er familiens indre konflikt - generasjonskonflikten - langt mer sentral for forestillingen enn forholdet mellom familien og folk utenfor. For far Salomon (Per Kjerstad) ligger trykket i «norskamerikaner» på «norsk», med et stort kryss over «amerikaner». Protestantiske verdier skal følges, norske dialekter (skuespillerne bruker stort sett sine egne, fra ulike deler av landet) skal snakkes, lefse skal spises og ski skal hoppes på. Sønnen Johannes (Gard B. Eidsvold) vil leve i den nye verden, etter den nye verdens normer, mens det viktigste for sønnen Gabriel (Kim Sørensen) er å gjøre faren til lags. Han vet ikke helt hvordan han skal få det til, men tror nok svaret ligger i å bruke vold. Onkel Otto (Cato Skimten Storengen) sliter med det meste.
De fire skuespillerne bekler dessuten et utsøkt utvalg biroller, og de bytter på fortellerrollen, med kvinnelige tilleggsaktører i fotoform som utvidelse av ensemblet.
HALVVEIS I HISTORIEN
Med «1880» er Statsteatret kommet halvveis i sin norgeshistoriske forestillingsserie. Samtlige av forestillingene så langt har gitt humoristisk historieundervisning med samtidsrelevans. Tonen i «1880» er noe alvorligere enn de foregående, innslagene av bisarr crazykomikk ikke like mange eller hyppige som i de tidligere forestillingene. Det ligger en skjebnesvanger visshet over den retrospektive fortellerformen som er valgt, en skjebnesvanger visshet som skal bli fulgt opp i plottet. Men misforstå ikke: Også dette er komedie, og slik undertegnede ser det, morsom komedie, med effektiv historiefortelling, raske rollebytter og fartsfylt komprimerte sveip i tid. De som har sett Statsteatrets fire tidligere, vil kjenne igjen kompaniets signaturvirkemidler i typetegningshumoren, de fjerdevegg-flyttende metateatergrepene, balansegangen mellom sjangerbevissthet og sjangerbrudd, den filmflørtende referanseleken og de fysisk-visuelle overraskelsene.

«1880 - Amerika» hadde urpremiere på Tou Scene i Stavanger 24. april. Anmeldelsen ble skrevet ut fra Oslo-premieren 6. mai. Etter endt spilleperiode på Oslo Nye Trikkestallen drar forestillingen på Norgesturné.