Wednesday, October 7, 2015

September 2015: Petra von Kants bitre tårer



«Petra von Kants bitre tårer». Trøndelag Teater. Av: Rainer Werner Fassbinder med innslag av Eirik Fauske, oversatt av: Kjell Askildsen. Med: Mira Dyrnes Askelund, Kathrine Thorborg Johansen, Silje Lundblad og Henriette Marø. Regi: Erlend Samnøen.
Underholder og underminerer.
TERNING: FIRE 

Petra von Kants muntre tårer

Trøndelag Teater setter opp «Petra von Kants bitre tårer», og det latterlige i det inderlige stilles ut.

TEATER: Petra von Kant, suksessrik klesdesigner, forelsker seg. I Karin, en kvinne som er helt feil for henne.
Rainer Werner Fassbinders drama - et drama han selv skapte både i film- og teaterform - har på Trøndelag Teater fått form av selvkommenterende metateatral formlek.
Formforskning
På sitt enkleste nivå er «Petra von Kants bitre tårer» et trekantdrama mellom den dypt forelskede Petra (Silje Lundblad), den ustadige Karin (Kathrine Thorborg Johansen) og Petras hardt prøvede, stille tilbedende assistent Marlene (Mira Dyrnes Askelund), med Sidonie og Petras mor (begge Henriette Marø) og Petras datter Gabi (også Askelund) som bipersoner.
I Trøndelag blir denne historien underordnet en formutforskning som utfordrer grunnhistorien og stiller spørsmål med hva som egentlig kan fastslås om menneskers opplevelse av egne liv, personligheter, følelser og forhold til andre. Forestillingen setter Fassbinders tekst opp mot nye beskrivende og kommenterende tekstinnslag av Eirik Fauske. Kontraster mellom det som sies og det som utføres fungerer tidvis utvidende, tidvis innskrenkende.
Underholdende
I forestillingen leses sceneanvisninger opp, som kommentarer eller instruksjoner til handlingen. Noen ganger følges instruksjoner opp i handling, andre ganger oppsummerer de tid som har gått. Dette lyder kanskje komplisert, men det er omtrent like enkelt å følge som barns selvinstruksjon under lek. «Telefonen ringer». Sidekommentarer til publikum, som i «Det glemte vi å si. Vi er på 80-tallet», brukes som påminnelser om fiksjonslagene. Slagordlignende plakater og kjærlighetssanger understreker at dette ikke er ment å tas på alvor.
Kontrastene er ofte underholdende. De punkterer pompøsitet, men underminerer samtidig alt som kunne vært alvorlig eller inderlig. Slik blir forestillingen til en utforskning av det banale i det opphøyde og av det uvirkelige i et menneskes mest intense følelser.
Slutten kan virke i overkant brå.

Premieren var på Trøndelag Teater 26. september 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 29. september.

September 2015: Elva som deler byen



«Elva som deler byen». Det Norske Teatret. Av: Oskar Braaten, satt sammen av Harry Guttormsen, Mari Moen og ensemblet. Med: Kaia Varjord, Kadir Talabani, Øyvin Berven, Unn Vibeke Hol. Regi: Harry Guttormsen.
Forskjells-Oslo presentert som fortids-Oslo.
TERNING: FIRE

Fattig-teater

Det Norske Teatrets «Elva som deler byen» sier veldig mye mer om Oslo før enn Oslo nå.

TEATER: Det handler om den klassedelte byen, mest om den fattige delen. Aller mest handler det om Oslo øst, slik det var den gang Oskar Braaten levde og skrev. Om bygårdsliv, familieliv, arbeidsliv, sykeomsorg, alkoholisme og slit.
Litt, men bare litt, handler det også om hjemløshet i dagens Oslo.
Staffasjefritt
Uttrykket er sparsomt, med tekstens og skuespillerens egne uttrykk som viktigste virkemidler, uten støtte i scenografi, kostymer eller tekniske effekter.
I «Elva som deler byen» ligger formen nær fortellerteatret, episodisk inndelt i mange og korte hverdagsbeskrivelser fra klasseskillenes Oslo.
Skuespillerne - Øyvin Berven, Unn Vibeke Hol, Kadir Talabani og Kaia Varjord - gjenforteller tekst og illustrerer den gjennom fysiske framstillinger av ulike mennesker i ulike settinger. Rollene er personfragmenter mer enn de er representasjoner. De uttrykker situasjonsbetingede følelser og reaksjoner. Hver av skuespillerne viser stor fleksibilitet.
Her er ingen egentlig scenografi. Enkle pinnestoler brukes til å avgrense områder. Rekvisitter antydes gjennom fingerbevegelser. På bakveggen vises fotografier, ved bruk av overhead-projeksjon, som styres av skuespillerne selv. Stort sett er det snakk om historiske fotografier, med unntak av en sekvens mot slutten, der tiggerhånden som holder plastkoppen er en hånd som nok kan sees i en oslogate i dag.
Nåtidsrelevans
I en enkelt annen, tidligere sekvens, også den om hjemløshet, om mennesker som bryter seg inn i en hytte for å ha et sted å sove, er bakveggen uten bilder. Mannen som her spilles av Talabani har moderne høretelefoner, forestillingens eneste håndgripelige rekvisitt, og en markør som knytter denne scenen mot nåtiden.
Talabani er også den som åpner forestillingen. I en faktatett innledning - den eneste av forestillingens tekstinnslag som ikke er skrevet av Braaten - opptrer han som seg selv eller en versjon av seg selv, med noen få betraktninger fra egen østkantoppvekst, og med statistiske opplysninger om østkant-vestkant-forskjeller i vår tids Oslo.
I de øvrige scenene er teksten såpass tydelig forankret i fortiden at den ikke lar seg overføre til dagens realiteter. En kan si at tekstutvalget dermed synliggjør forskjellene mellom fattigdommen slik den artet seg i Braatens tid, og slik den er i vår, mens likhetene mellom da og nå er lite vektlagt.
Det spørs om ikke «Elva som deler byen» kunne oppnådd mer av en nåtidsrelevans om flere av de valgte tekststubbene hadde hatt et mer tidløst preg eller om flere av sekvensene var knyttet opp mot 2015-virkeligheten. 

Premieren var på Det Norske Teatret 26. september 2015.

September 2015: Hedda Gabler



«Hedda Gabler». Teater Innlandet. Av: Henrik Ibsen. Med: Ragne Grande, Herman Bernhoft, Helle Haugsgjerd, Duc Mai-The og Åsmund Brede Eike. Regi: Lars Erik Holter.
Innsikt i Ibsens skikkelser.
TERNING: FEM

Nyansert nærbilde

Lars Erik Holters versjon av «Hedda Gabler» er psykologisk sterk, innsiktsfull og klar.

TEATER: Det henger et forheng mellom Hedda (Ragne Grande) og verden. I hennes stue finnes kun en stol å sitte i; Arne Jacobsens «Egget» - eller en kopi av den. Fra taket henger en lampe, dekorativ, men med flere funksjoner enn de umiddelbart synlige. Denne scenografien - skapt av Bård Lie Thorbjørnsen - er i all sin enkelthet en psykologisk situasjonsrapport.
Moderne
Teater Innlandets «Hedda Gabler» er en «Hedda Gabler» uten duft av lavendel og tørkede roser. Den er uten tanter og uten tjenerskap, lagt til vår egen tid. Her kjemper tre menn og to kvinner om kontroll over egne liv, og over andres. Alle skal de tape denne kontrollen.
Hovedpersonen - overspent, frustrert, uberegnelig - er langt fra det eneste psykologisk engasjerende portrettet. Thea Elvsted (Helle Haugsgjerd) er urolig, men ingen hysteriker. Hun er en kvinne som har gått utenfor sin komfortsone i et forsøk på å vinne det liv hun vil ha. Brack (Duc Mai-The) er dels byråkrat, dels gambler, også han med sine frustrasjoner, og akkurat så hardhendt i sin manipulasjon at han er nødt til å mislykkes. Eilert Løvborg (Åsmund Brede Eike) har i seg en stillferdig kynisk humor som gjør ham i stand til å more seg over andres - Heddas - særheter selv idet han er på sitt mest fortvilte. I dette distanserte syn på tilværelsen ligger hans tilsynelatende selvsikkerhet og den tiltrekningskraft han har på Hedda.
Sammensatt
Av alle Jørgen Tesman-er undertegnede har sett, og det nærmer seg tjue i tallet, må Herman Bernhofts være den hittil mest interessante. Dette er ingen naiv nikkedukke. Han er nok en konfliktsky konformist, ja, en mann som ønsker å se det fordelaktige i alle situasjoner og alle personer, men han er også en mann som forstår langt mer av sine omgivelser og av sin kone enn vi vanligvis blir vist. Det gjør også ekteskapet mellom ham og Hedda til et mer komplekst forhold enn vi er vant til å se. I nøkkeløyeblikk gjøres det klart at også han står ved korsveier.
Ved forestillingsstart har begge begynt å innse at ekteskapet var en tabbe. Han forsøker fortsatt å gjøre det beste ut av det. Med små, ubetydelige gester prøver han å mildne hennes misnøye. Hun furter. Hun tester hans tålmodighet. De småkjekler. Men maktfordelingen mellom dem er ikke fullt i hennes favør.
Essens
Dialogen er mitraljøserask i de delene av forestillingen som er preget av høfligheter og tomme fraser. Sosialt anstrengt keitethet er en gjennomgående grunnstemning. Men i de mer avgjørende øyeblikk er konsentrasjonen om ordene ren og fokusert. Dette er en «Hedda Gabler»-tolkning der teksten er skåret ned til sin essens, modernisert i sitt språk og tidvis mer uttalt enn Ibsens. («Du skal bli far, Jørgen.»)
Det finnes bare ett unødvendig innslag i Holters «Hedda Gabler», og det kommer helt til slutt. I en påkledningssekvens fører Brack Hedda tilbake til 1890, i en drakt med korsett, krinoline og kø. Hennes følelse av å være fanget ville kommet tydelig nok fram også uten.

Premieren var 24. september. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 27. september.