Oktober 2015: Dyrene i Hakkebakkeskogen

«Dyrene i Hakkebakkeskogen». Nationaltheatret. Av Thorbjørn Egner. Med: Lasse Lindtner/Erland Bakker, Jan Gunnar Røise/Olav Waastad, Kjersti Botn Sandal/Hanne Skille Reitan/Mariann Hole, Terje Strømdahl/Anders Mordal, Andrine Sæther/Ellen Horn, Laila Goody/Jonas Strand Gravli/Anneke von der Lippe, Henrik Horge/Håkon Ramstad, John Emil Jørgensrud/Sigurd Myhre, Henrik Rafaelsen/Ole Johan Skjelbred/Nils Golberg Mulvik, Ågot Sendstad/Marian Saastad Ottesen/Hennika Skjønberg, Bjørn Skagestad/Per Frisch, Helén Vikstvedt/Heidi Goldmann, Marte Engebrigtsen/Kjersti Tveterås/Ingjerd Egeberg, samt barneskuespillere. Regi: Kim Haugen.

Kjent og kjært, trygt og godt.

TERNING: FEM

Velkjent Hakke-pakke

«Dyrene i Hakkebakkeskogen» er barneteatrets svar på «Grevinnen og hovmesteren»: Same procedure as every year, Klatremus.

TEATER: Aller første gang Nationaltheatret satte opp «Dyrene i Hakkebakkeskogen» var i 1964, med Thorbjørn Egner selv som regissør og scenograf. Fra da av og fram til nå, når teatret setter opp barneklassikeren for sjuende gang, har 314 000 tilskuere kjøpt billett til nettopp dette stykket på nettopp dette teatret. En trenger ikke være økonom for å anta at denne populariteten er en sentral årsak til at det igjen står på programmet.

Spillerom

Egner-familien beskytter rettighetene strengt, og den som skal sette «Hakkebakkeskogen» i scene gjør det med klare restriksjoner for hvor mye som kan endres på. Selv små detaljer som fargekombinasjonene i kostymene skal følge instruksjonene fra Thorbjørn Egner.

Denne velkjentheten er både attraksjonen (du vet hva du får) og problemet (du vet hva du får). Kim Haugen & kompani har brukt det lille spillerom de har. Bakergutten (Laila Goody på premieren) står på sparkesykkel og blir forklart at farin er sukker. Henrik Rafaelsens elg bruker Henrik Rafaelsens sørlandsdialekt. Reven (Lasse Lindtner på premieren) klasker lanke - high five - og Klatremus (Kjersti Botn Sandal på premieren) viser tommel opp-tegn. En aldri så liten flørt mellom Stabbursmusa (Marte Engebrigtsen på premieren) og reven huskes heller ikke av undertegnede fra tidligere. Visse moderne aksenter finnes også i dansenumrene (koreograf er Thea Bay) og i Per Christian Revholts musikalske arrangementer (framført live).

Men i det aller meste, stort og smått, følger årets oppsetning den tradisjonelle malen, kjent og kjært, trygt og godt.

Proft

Det er godt, la oss understreke det, proft gjennomført i alle ledd. Handlingen er mer tidløs enn uttrykket. «Dyrene i Hakkebakkeskogen» er, i likhet med «Folk og røvere i Kardemommeby», en eventyrfabel om det å leve sammen i et samfunn. Motsetninger mellom ulike personligheter og deres prioriteringer skaper konflikter som må løses. Konfliktene blir løst, pragmatisk, praktisk og med varme og aksept for at en er forskjellige.

Flere skuespillerlag alternerer i rollene. Om det er sant at den virkelige testen på en skuespillers profesjonalitet er hvordan han eller hun møter standardroller med liten handlefrihet, er det flere av premierekveldens aktører som består med toppkarakterer. Jan Gunnar Røise så ut til regelrett å kose seg med Morten Skogmus’ pertentlighet, Terje Strømdahl ga Bakermester Harepus operatiske ambisjoner, og Ågot Sendstad fylte den lille rollen som bondekona med sjefete virketrang.

Sju år har gått siden sist «Dyrene i Hakkebakkeskogen» var oppe på Nationaltheatret. Kanskje er det et passende tidsintervall: Barnepublikum vokser til og vokser fra, og dagens målgruppe så ikke 2008-oppsetningen, selv om deres eldre søsken, foreldre og besteforeldre kan ha sett en eller flere tidligere versjoner. Samtidig må det være lov å håpe at noen av billettkronene fra 2015-oppsetningen brukes til å utvikle splitter nytt barneteater neste år.

Premieren var på Nationaltheatret 17. oktober 2015.

Oktober 2015: Solaris korrigert

«Solaris Korrigert». Det Norske Teatret. Av Øyvind Rimbereid, bearbeidet av Ane Dahl Torp (tekst), og Sjur Miljeteig (musikk). Med: Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig (musikk). Regi: Peer Perez Øian.

Poetisk sci-fi-teater.

TERNING: FEM

Fascinerende framtidsfabel

Framtida er kommet. Den finnes på hovedscenen på Det Norske Teatret.

TEATER: Året er 2480. Stedet er Stavgersand, et sammensmeltet Stavanger og Sandnes, og kanskje vel så det, i et Norge (Regio Norwg-West) og en verden som er drastisk forandret av miljøødeleggelser og teknologiske nyvinninger. Aig - som betyr jeg, og som spilles av Ane Dahl Torp - forteller om sitt liv.

Nordsjønorsk

Språket tilhører Rimbereid. Vi kan kalle det nordsjønorsk, et tenkt framtidsnorsk med klang av norrønt, et konglomerat av ord, stavelser og grammatikk fra Stavanger og Storbritannia. Det går forbløffende raskt å venne seg til det, og når deler av teksten etter hvert projiseres i scenografien, oppleves det som overflødig. Skjønt, det kan nok være nyttig for flere tilskuere å gjøre som undertegnede, og lese diktet før teaterbesøket, for å gå raskere inn i språkforståelsen enn en ellers ville ha gjort. Teksten er forkortet, og til dels stokket om, med en klarere og mer teatral dramaturgi som resultat. Solaris, «den nyast og best mirror-vorld», et tilfluktssted under jordens overflate som Aig og Aigs naboer skal flytte til, introduseres allerede i den innledende tekstbolken, til og med før Ane Dahl Torp er kommet til syne.

Bør vi kalle «Solaris Korrigert» en dystopi? Ikke helt. Samfunnsvisjonen er pessimistisk, men fortelleren er et menneske som bidrar, et menneske som bryr seg, et menneske som gjør det beste ut av vilkårene som de er. Ane Dahl Torp spiller Aig med en godlynt selvironi, en undringsfylt respekt og omsorg for sine omgivelser.

Futurisme

Som Aig framstår Torp som en androgyn skikkelse, med stramt tilbakestrøket hår og en løstsittende overall som kostyme. Hun bruker maskuline gester. Skuldrene spennes vidt for at hun skal framstå som bredskuldret. Armene holder hun enten strakt eller i skarpkantede vinkler. Hofter og lår stiver hun av. Hennes digitale dobbeltgjenger er mer mannlig enn kvinnelig. I programmet omtaler Peer Perez Øian Aig som «han», men kjønnsidentiteten er ikke selvfølgelig. I diktet er den ikke presisert, skjønt forfatteren er mann, kjæresten som omtales kvinne, og Aigs yrke er som robotoperatør (eller -ingeniør), med rørarbeider som spesialitet.

Forestillingen videreutvikler de visuelle bilder Rimbereids tekst skaper. Scenograf og kostymedesigner Unni Walstad, lysdesigner Kyrre Heldal Karlsen og videodesigner Roger Gihlemoen er alle kreditert som ansvarlige for «visuelt konsept», og at de har samarbeidet tett er åpenbart i resultatet. Særlig viser samspillet mellom Karlsens lyssetting og Gihlemoens ofte 3D-nære videokulisser hvor viktig teknologi er for «Solaris»-miljøet og handlingen. Sjur Miljeteigs musikk har også noe futuristisk over seg, i en fusjon av digitalt og analogt, myke klanger og harde teknologiske lyder, dels rytmisk meditativ forutsigbarhet og dels stadig foranderlig melodi.

Uttrykket er til tider drømmeaktig, men «Solaris Korrigert» er ikke surrealistisk. Til det er her for mye av en indre logikk.

Premieren var på Det Norske Teatret 16. oktober 2015.

Oktober 2015: Forbrytelse og straff

«Forbrytelse og straff». Klassikere for Kids i samarbeid med Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Scenekunst Østfold. Av: Fjodor Dostojevskij, bearbeidet av Hildur Kristinsdottir og Maria Ramvi. Med: Josephine Kylén-Collins, Lars August Jørgensen, Camilla Vislie og Kim Atle Hansen. Regi: Hildur Kristinsdottir.

Tar tenåringer på alvor, stort sett.

TERNING: FIRE

Tanketeater for tenåringer

Dette er en ordre: Tenk selv!

                  

TEATER: Ett budskap understrekes veldig mange ganger i Klassikere for Kids-prosjektets «Forbrytelse og straff», og det er hvor viktig det er å gjøre seg sine egne tanker om de spørsmål forestillingen handler om.

Forestillingen gir også mye å tenke over: Klasseforskjeller. Godhet og ondskap, og om det alltid er så lett å si hva som er godt og hva som er ondt. Fortvilelse. Å være unik og samtidig å være en av mange. Historiefortellingen er basert på Dostovjevskij-romanen, men Hildur Kristinsdottir & co har lagt til sine egne tanker om tankeutfordringene i boka, og sin egen glede over å leke med teaterformen.

Serie

«Forbrytelse og straff» er den tredje (planlagt siste) forestillingen i Kristinsdottirs Klassikere for Kids-serie. Som prosjekttittelen sier handler det om å gi ungdom innganger til klassiske verker. Goethes «Faust» var først ute, Virginia Woolfs «Til fyret» fulgte så. I historiefortellingen, i tankegrunnlaget som avdekkes og i den bevisste form det fortelles i tar prosjektet tenåringer og snart-tenåringer på alvor.

I «Forbrytelse og straff» bygges Raskolnikovs raseri over urettferdigheten og ydmykelsene han opplever gradvis opp. Dels spiller Lars August Jørgensen ut Raskolnikovs reaksjoner, med innlevelse, dels opptrer kollegene Josephine Kylén-Collins, Camilla Vislie og Kim Atle Hansen som fortellere og hans indre stemmer. Noe gjenfortelles og noe vises metaforisk, noe forklares og noe etterlates åpent slik at den som ser kan finne ut av det selv. Selve drapet på pantelånersken og hennes søster vises ikke, i stedet viser forestillingen hvordan Raskolnikov har det like før og like etter. Men gleden over det makabre kan nytes til fulle i en blodig CSI-aktig sekvens etter drapene. Etterforskningslederen (Hansen) rekonstruerer hva som har skjedd sammen med Vislie (som også spiller pantelånersken og Raskolnikovs mor og søster) og Kylén-Collins (som også spiller Sonja). Hansen legger fryd i stemmen mens teaterblodet spruter rundt ham. Så går forestillingen på ny over i alvor, i gjengivelsen av Raskolnikovs skyldfølelse og i avhørene hos politiet.

Kunstnerne har satt anbefalt aldersgruppe til 13 år og eldre. Det virker som en riktig vurdering.

Invitert inn

Etter opptreden-delen av «Forbrytelse og straff», og en snakkende mellomsekvens der Hildur Kristinsdottir avleverer spørsmål hun synes tilskuerne kan tenke over (slik som «Hva handler dette egentlig om?», «Hvem er egentlig forbryteren her?», «Er det mulig å bekjempe urett med urett?») inviteres publikum inn i sceneområdet, til et slags tanke-tivoli der en kan spise popcorn, diskutere med andre tilskuere, skrive egne refleksjoner på lapper og henge dem opp, bryte håndbak eller opptre med dans og musikk. I forestillingsprogrammet sier Kristinsdottir at hun har ønsket å la publikum delta «ikke minst fordi boka handler om det å være en del av samfunnet». Noen av publikummerne vil oppleve denne delen som overflødig, men andre vil nok ha glede av å komme aktørene, og andre tilskuere, nærmere i den.

I forlengelsen av dette deles det også ut brev til publikum, brev som også oppfordrer til videre tanke på egenhånd. Slik understreker Klassikere for Kids-prosjektet enda en gang at formidling ikke bare handler om å sende et budskap, men også om å gi den som mottar det rom til å danne seg sine egne oppfatninger om det. Det er bare ikke sikkert at det er nødvendig å understreke dette fullt så tydelig, fullt så mange ganger som det gjøres. Det burde være klart nok gjennom teaterdelen av programmet at Klassikere for Kids har tillit til at ungdomspublikum kan tenke og forstå uten at voksne forteller dem at og hvordan de skal gjøre nettopp det. De stadig gjentatte oppfordringene om egen tenkning blir paradoksalt nok eneste del av prosjektet som undervurderer publikum.

Oslo-premieren var 15. oktober 2015.