Monday, December 28, 2015

Desember 2015: Kandisia



«Kandisia». Flaatenbjørk Kompani i samarbeid med Teater Innlandet, vist i Den Kulturelle Skolesekken og på Showbox. Av: Jarl Flaaten Bjørk. Med: Anders Rummelhoff, Solveig Laland Mohn og Jarl Flaaten Bjørk. Regi: Jarl Flaaten Bjørk.
Inkluderende refleksjon.
TERNING: FEM

Hva barn avgjør

I Kompani Flaatenbjørks «Kandisia» legger voksne føringer, men barn tar avgjørelsen. Forestillingen er en prinsippdiskusjon med empati.

TEATER: Hvordan ville norsk asylpolitikk ha vært om den var bestemt av barn? I «Kandisia» får barn selv svare på dette spørsmålet. Forestillingen lar barn høre argumenter for ulike syn og selv reflektere åpent over dem. Meningsnøytral er den ikke, men den gir barna reell innflytelse. Den viser tillit til deres evne til å gjøre seg sine egne vurderinger, og respekt for ulike ståsteder.
Regler
Kakadue (Solveig Laland Mohn) og foreldrene (Anders Rummelhoff og Jarl Flaaten Bjørk) kommer reisende til Kandisia, et rikt land på toppen av en hjerteformet planet. Landet tar imot flyktninger fra land der det er krig. Det er bare det at Kakadue og familien har en hemmelighet, og den er at de slett ikke kommer fra det krigsrammede Syrimando, men fra det fattige nabolandet. Når dette blir oppdaget, etter flere år i Kandisia, får familien vite at de ikke får bo i landet mer. De må reise tilbake.
Målgruppa er skolebarn fra første til fjerde klasse, og Flaaten Bjørk og kompani gjør dem delaktige fra start. Når «Kandisia» åpner leker barn og aktører sammen flere kjente leker med klare regler, så som «En-to-tre-rødt lys», «Sisten» («Har'n») og «Kongen befaler». Regler, forstår vi, skal følges. Men regler, det forstår vi også, er ikke naturgitt. Over høyttaleranlegget forklarer en stemme hvilke regler som gjelder i hvilken lek, og skuespillerne supplerer.
Involvert
Formen fører likestilt lek sammen med kompanistyrt rollespill og fortellerteater. Premissene er åpne og tydelige, flyten levende og god. Skuespillerne bytter mellom roller, med små endringer i kostyme og stemmebruk. De gir barna beskjeder med en sjargong vi kjenner fra lek. («Og så er jeg liksom Fredrik.») Barnetilskuerne blir involvert som skoleklasse (og kan stille spørsmål), som barnetog og talere på nasjonaldagen (og kan si hva de liker med å bo i Kandisia), og som nasjonalforsamling (i en diskusjon om lover).
I slutten av «Kandisia» blir det bestemt om Kakadue får bli eller om hun må dra. Konklusjonen avhenger av synspunktene barna har delt. Noen føringer er lagt: Før publikum fikk vite at Kakadue ikke er en krigsflyktning, forklarte læreren årsaker til innvandringsstoppen. Etter avsløringen har Rummelhoff og Flaaten Bjørk som Kakadues venner hatt en prinsippkrangel om hva de mener er riktig, lagt opp på barns vis, med ord som «rettferdig» og «urettferdig», «lov» og «ikke lov». «Det var en hemmelighet.» «Det er ikke lov å lyve.» I denne diskusjonen har begges syn omtrent like stor plass. Ingen vises som skurker eller slemme. At det finnes ulike måter å forstå rettferdighet på aksepteres.  Når Kakadue selv kommer til orde, vektes diskusjonen til hennes fordel. Hennes følelser vekker sympati i et flertall av dem som ser, og det overrasker ikke at hun, i de fleste oppsetningene kompaniet har spilt så langt, får bli. Trolig kunne forestillingen ha ført til flere, livligere og mer omfattende diskusjoner - etter slutt - om kompaniet hadde latt den ende før beslutningen om å bli eller dra er tatt.

Premieren var på Teater Innlandet 22. oktober 2015. Anmeldelsen er skrevet ut fra Showbox-visningen i Oslo 4. desember.

November 2015: Congress of Dreams



«Congress of Dreams». Krakk Noir i samarbeid med Black Box Teater. Av Øyvind Berg (tekst) og Rolf-Erik Nystrøm (musikk). Med: Anne E. Kokkinn, Trond Høvik, Juliana Venter, Petros Michalas, Rolf-Erik Nystrøm, Håkon Thelin og Per Oddvar Johansen. Regi: Susanne Øglænd. Musikalsk ansvarlig: Rolf-Erik Nystrøm.
En felleseuropeisk statusoppdatering med ujevn relevans.
TERNING: FIRE

Utsnitt av uvirkelighet

Krakk Noirs drømmekongress bærer med seg drømmens og kongressens utflytenhet, og drømmens og kongressens øyeblikk av klarhet.

TEATER: Velkommen til den europeiske drømmekongressen: En ansamling møtende fragmenter av realistiske og urealistiske visjoner, sovende og våkne fantasier. Krakk Noirs «Congress of Dreams» er dels idéteater, dels opplevelsesrom. På undertegnede gjør sistnevnte større inntrykk enn førstnevnte, men det er ikke nødvendigvis tilfelle for alle tilskuere.
Dobbelestetikk
Det estetiske rammeverket (scenografi: Carle Lange) er todelt. Foran et sceneteppe som åpnes og lukkes holder kongressdeltakerne sine innlegg, for det meste stående rett opp og ned, med ansikter vendt mot salen. (Markant unntak finnes.) Hver gang teppet åpnes, vises taket på bygningen der kongressen finner sted. Dette er et sted kongressdeltakerne går for å møtes og for å være alene, men også et sted for underbevisst utfoldelse. I deler av forestillingen flyter de to estetikkene og de to arenaene sammen, og på et tidspunkt synliggjøres flere ellers mørklagte stiger i bakgrunnen, et element med symbolsk forbindelse til drømmen om sosial klatring. Mange av de visjoner vi hører om i forestillingen springer ut av (tidvis knuste) drømmer om velstand. «Congress of Dreams» knytter spørsmål om storfinans og privatøkonomi sammen med visjonen om et felles Europa. Særdeles bevisst bruk av lys, mørke og skygge (lysdesign: Tilo Hahn) underbygger et preg av uvirkelig fantasi. I en visuelt slående sekvens brukes et speil til å lyssette aktørene etter tur.
Kongressvariasjon
Musikalske fabuleringer i et vidt stilistisk spenn, fra det meditative til det urovekkende, skaper stemninger og understøtter mangfoldet av energier, personer og perspektiver. Teksten framføres på engelsk, med aksenter og varierende ordstillinger, tro mot den felleseuropeiske kongress-settingen. Trond Høvik opptrer som norsk filosof, en slags hovedvert for konferansen. Hans utsagn, med retoriske spørsmål som «eier noen drømmen?» og refleksjoner over aktuelle spørsmål så som flyktningkrisen, legger føringer for forståelsen av resten av innleggene. Men ikke alle kongressdeltakerne retter seg etter dette. De har tolket sitt mandat svært ulikt, og i tematikk og form har innleggene bredde. Noe er vagt, noe er kategorisk, noe er realistisk og noe surrealistisk, noe begrunnes og noe framstår som svakt begrunnet, men tilskueren forstår at alle talefragmentene utgjør deler av større historier, ikke bare deler av større konferanseinnlegg.
Til sammen dannes en slags felleseuropeisk statusoppdatering av ujevn interesse og relevans, med utsnitt både fra virkeligheter og uvirkeligheter.

Premieren var på Black Box Teater 25. november 2015.

November 2015: Farvel til Eddy Bellegueule



«Farvel til Eddy Bellegueule». Utestedet Jaeger, Oslo. Av Édouard Louis, dramatisert av Kjersti Horn. Med: Emil Johnsen. Regi: Kjersti Horn.
Erindringer fra en brutal barndom.
TERNING: FEM

Et preg av ekthet

Som teater har «Farvel til Eddy Bellegueule» en spontan umiddelbarhet som får det til å virke ektefølt.

TEATER: I hele sin karriere som regissør har Kjersti Horn vært opptatt av utenforskapet. Følelsen av og realitetene i å være annerledes enn andre, å stille seg og å bli stilt utenfor. «Farvel til Eddy Bellegueule» passer inn i dette. Den sterkt selvbiografiske romanen av Édouard Louis, selv født som Eddy Bellegueule, beskriver en vanskelig barndoms- og ungdomstid som homofilt mobbeoffer. 
Eddy er en spinkel, astmatisk gutt med et kroppsspråk han beskriver som «feminine tilbøyeligheter», født inn i en fattig landsby av arbeidsfolk, arbeidsløse og uføre.
Minner
Forestillingen har preg av minnekarusell, en løselig tankestrøm der fortellinger og refleksjoner fra tiden i landsbyen samles i en tilsynelatende uplanlagt, uprioritert struktur. Uttrykket er upolert, med en tilsiktet rufsete umiddelbarhet, som om dette var en spontan beretning, ivrig og inderlig.
Som i boka blander språket stilnivåer, dels tilhørende Eddy da, direkte, enkelt, noen ganger vulgært, noen ganger barnlig, og Édouard nå, mer sofistikert i ordforråd og karakteristikker. Horn & co har redigert teksten noe ned og byttet om på noen av sekvensene, og lar også innledningsscenen framføres på hverdagsenkelt engelsk, med snev av fransk aksent. I denne scenen framstår Emil Johnsen som kabaretartist, med drink i hånda og moro-diadem på hodet, og med en tone av spøk og latter i stemme og kroppsspråk. Det går ikke lang tid før alvoret bryter igjennom og han bytter over til norsk språk.
Nærvær
Emil Johnsen framfører monologen med et sterkt nærvær, et engasjement, en følsomhet og en motstandskraft som virker innlevd. Han viser sikker sans for personlige særtrekk, fysiske gester og vaner. Som Eddy hermer han menneskene i miljøet rundt Eddy, uten noen gang å gå ut av rollen som Eddy. Han lar stemme brumle barskt og sprekke sårt. Han lar øyne og nese gråte seg rødflammet. Av og til, når teksten er på sitt vondeste, mest smertefulle eller skamfulle, lar han Eddy le, en pinlig berørt, nervøs latter, en latter som både vitner om selvfølgeligheten i ydmykelsene, og absurditeten i dem.
«Farvel til Eddy Bellegueule» er, i bok- og monologform, preget av å være fortalt etterpå, med hukommelsesavstandens blikk og tone. Det er en overlevers historie, full av nedverdigelser, en der simpelthen det å være i live og i stand til å fortelle er en seier. En enda større seier: Vissheten om å være kommet videre, sannheten i at livet er bedre nå.

Premieren var på utestedet Jaeger 21. november 2015.