Monday, November 28, 2016

Oktober 2016: Reisen til julestjernen



«Reisen til julestjernen». Nationaltheatret. Av Sverre Brandt, musikk av Johan Halvorsen. Med: Selome Emnetu/Kjersti Tveterås, Espen Alknes/Nils Golberg Mulvik/Mattis Herman Nyquist, Per Christian Ellefsen/Terje Strømdahl, Kingsford Siayor/Olav Waastad/Hermann Sabado, Iselin Shumba/Marianne Stormoen, Mari Maurstad/Kim Haugen/Anneke von der Lippe, Petronella Barker/Gisken Armand/Liv Bernhoft Osa, Heidi Goldmann/Hanne Skille Reitan/Marte Engebrigtsen og Jan Gunnar Røise/Emil Johnsen og barneskuespillere. Regi: Kjersti Horn.
KOMMENTAR: Ny glans til «Julestjernen».
TERNING: FEM

Reisen til julestemningen

Kjersti Horn har skapt en «Reisen til julestjernen» for vår tid.

TEATER: Stakkars triste kongen (Espen Alknes premierekvelden, i veksling med Nils Golberg Mulvik og Mattis Herman Nyquist). Han skjelver og gråter og hyler. Så lei seg er han, at han ikke en gang klarer å gå oppreist, han må krabbe på gulvet. Tjenestefolkene Ole (Kingsford Siayor, i veksling med Olav Waastad og Hermann Sabado), Petrine (Iselin Shumba, i veksling med Marianne Stormoen) og narren (Per Christian Ellefsen, i veksling med Terje Strømdahl) vet ikke hva de skal gjøre. Kongen har nok ikke fått en klem på flere år, før Sonja (Selome Emnetu, i veksling med Kjersti Tveterås) helt spontant gir ham en.
Liv og røre
Det er seks år siden sist Nationaltheatret satte opp adventsklassikeren - en ny generasjon, i barneteatersammenheng.
Som de lesere som kjenner «Reisen til julestjernen» nok allerede har forstått: Kjersti Horn og hennes lag har helt tydelig lest grundig gjennom stykket på nytt, spurt seg hva hver enkelt scene egentlig betyr, og hvordan de lettest kan formidle denne betydningen til publikum på måter, og i omgangstoner, som vi kan føle oss hjemme med i dag. Like tydelig er det at de har villet underholde oss, og samtidig få oss til å tenke oss om. Dette har de fått til. Årets utgave av «Reisen til julestjernen» er varm og nær, med liv og røre i rikt monn.
Litt skummelt er det når greven (Emil Johnsen, i veksling med Jan Gunnar Røise) og heksen (Gisken Armand, i veksling med Petronella Barker og Liv Bernhoft Osa) legger slemme planer, og kanskje burde her vært satt en veiledende nedre aldersgrense rundt seks år, men Sonja har mange som støtter henne, og det er neppe noen i barnepublikum som er tviler på hvem de skal heie på.
Dialogen har fått en språklig oppussing, og skuespillerne bruker sine egne dialekter. Dette er et rike som er større enn postnummer 0010.
Variasjonsrikdom
Da Sverre Brandt skrev «Reisen til julestjernen» lånte han liberalt fra en lang rekke inspirasjonskilder, tydeligst Barbra Rings «Kongens hjerte» og William Shakespeares «Et vintereventyr». Han la inn eventyrreferanser og velkjente julesanger. Kjersti Horn og hennes samarbeidspartnere har utvidet referanserikdommen, og stilvariasjonen, enda litt til. Musikalsk har Johan Halvorsens vals- og reinlendertakter fått selskap av rap og pop. Orkesteret ledes kyndig av Per Christian Revholt, som også dirigerer publikum i allsang. Ballett er blandet med steppdans, street dance og moonwalking. Greven er kledd som om han ønsker seg et liv som popstjerne - i en gulldress som vel kunne ha omfavnet David Bowie - og sveisen er «bad ombré», slik Trump ikke mente det - mørkt innerst og lysbleket ytterst. Heksen ligger hattemannen fra «Alice i Eventyrland», slik Tim Burton så ham, og heksens datter (Heidi Goldmann, i veksling med Hanne Skille Reitan og Marte Engebrigtsen) har et kostyme som ikke ville skilt seg ut i en mangategneserie. Scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen har nok hatt det moro på jobben. Det synes også i de fire ulike scenebildene. Ett er tradisjonelt, den malte nattehimmelen. Tre er mer abstrakte: Hoffet er kledd i tekstiler i rødt og purpur, i vinterskogen henger skarpskårne hvite strimler som istapper, og fra julemannens tømmerhytte, med fargepyntede vinduer, kommer dyrefigurer og leketøysskikkelser vrimlende ut, før de danser og gjør sprell for Sonja og oss i publikum.

Premieren fant sted på Nationaltheatret 22. oktober 2016.

Oktober 2016: Løperjenten (rekonstruert)



«Løperjenten (rekonstruert)». Den Nationale Scene og Carte Blanche. Av: Jon Tombre og Hooman Sharifi etter Vibeke Løkkeberg. Med: Sigmund Njøs Hovind, Kristoffer Sagmo Aalberg, Stine Robin Berg Hansen, Ameli Isungset Agbota, Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Miryam Garcia Mariblanca, Mia Habib, Noam Eidelman Shatil, Judith Arupa, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Einar Nikkerud, Harald Beharie, Asher Lev og Adrian Bartczak. Regi: Jon Tombre og Hooman Sharifi.
KOMMENTAR: Gjenopplevde sanseinntrykk.
TERNING: FEM.

Frie forbindelser

Inspirasjonen fra Løkkebergs «Løperjenten» er løs og åpen. «Løperjenten (rekonstruert» bygger sine egne rom.

TEATER: Er «Løperjenten (rekonstruert)» en rekonstruksjon eller en dekonstruksjon? Slik jeg ser det: Egentlig ingen av delene. Forestillingen er en selvstendig konstruksjon, som stiller seg nokså fritt fra filmen. Der er forbindelser, naturligvis, tematiske møtepunkter, visuelle hint og uttalte minner om filmopplevelsen. Men sceneversjonen har skapt et opplevelsesrom i seg selv, og den krever ikke at en tar med seg verken bilder eller fortellinger fra filmen.
Haikuassosiasjon
«Løperjenten (rekonstruert)» er som en samling haikudikt, løsrevet fra sine årstider, men med haikudiktets blanding av sanseinntrykk og tankesprang. Assosiasjonene virker frie, men kan likevel, når en ser nærmere på dem, tolkes enten mot temaer som finnes i Løkkebergs film, eller mot det å lete etter egne minner om eller egen opplevelse av filmen.
Også når de opptrer i gruppe, opptrer aktørene som ensomme mennesker. I de aller fleste av sekvensene er det minst en person, noen ganger flere, som bryter med gruppas mønstre. En ting har de felles: De virker alle som om de kjemper mot skjulte hindre, fysiske eller psykiske begrensninger som hindrer dem i å bevege seg fritt. Det kan minne om parkour-bevegelser i sakte tempo og løs luft, kantete, muskulære forsøk på å støtte seg til, klatre eller støte mot, rulle over eller krabbe på tvers av noe som ikke er der. En sjelden gang virker hindringene spesifikt voldelige, en sjelden gang spesifikt seksuelle. Oftest er de bare hindringer, usynlige innskrenkninger i rom ment for å bevege seg i.
Fleksibilitet
Ensemblet består av fire skuespillere - Sigmund Njøs Hovind, Kristoffer Sagmo Aalberg, Stine Robin Berg Hansen, Ameli Isungset Agbota - og tretten dansere - Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Irene Vesterhus Theisen, Miryam Garcia Mariblanca, Mia Habib, Noam Eidelman Shatil, Judith Arupa, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Einar Nikkerud, Harald Beharie, Asher Lev og Adrian Bartczak. Det er langt fra sikkert at alle tilskuere vil se hvem som av profesjon er hva. Dansere framfører tekst, skuespillere framfører bevegelse, skuespillere framfører tekst, dansere framfører bevegelse. Alle viser fysisk nærvær til og i Inghild Karlsens scenerom - et rødt gulv, en bakvegg av plast som på ett tidspunkt gjennomlyses gjennomsiktig, og en ansamling tekstiler formet som dyrehuder (det siste, et hint om slakting og garving av skinn, som en skomaker-kobling til «Løperjenten», kanskje?).
De muntlige gjentagelsene er mange. Korte passasjer, som regel bare setninglange («Fortiden var og fremtiden er ikke»), eller knapt nok det («I am»), sies om igjen og om igjen. For å vise at samme utsagn har ulik mening for ulike personer, for å vise at det kan ha samme mening for ulike mennesker, eller for å lete etter meningen det kan ha for en selv? Alt det nevnte. Også i dette, er «Løperjenten (rekonstruert)» en forestilling med mye fleksibilitet.

Premieren fant sted på Den Nationale Scene 20. oktober 2016.

Oktober 2016: Draum om hausten



«Draum om hausten». Det Norske Teatret. Av Jon Fosse, musikk av Gaute Tønder. Med: Gard Skagestad, Iren Reppen, Janny Hoff Brekke, Bernhard Ramstad, Nina Woxholtt, Sara Khorami og Audun Sandem. Regi: Trine Wiggen.
KOMMENTAR: Vesentlig, og poetisk.
TERNING: FEM
   
Hudløst åpent

Følsomheten gjør det ubestemmelige konkret og gjenkjennelig.

TEATER: De er det stoff som brustne drømmer veves av, menneskene i Jon Fosses «Draum om hausten». Følsomme, keitete, men imøtekommende, forsøker de å nærme seg hverandre, å åpne seg. Noen ganger feiler de. Ordene blir for direkte, eller ikke dekkende nok. Reaksjonene blir for harde, eller for utydelige. Men de fortsetter å forsøke.
Ubestemmelig
Hva skjer egentlig, i «Draum om hausten»? Er det, som tittelen sier, en drøm? En strøm av tanker i en mann alene på en kirkegård, hans ideer om og følelser for mennesker han hører, har hørt eller vil høre sammen med, om liv og død, om kjærlighet og kjærlighets død? Om erotikk og dominans, skyld, savn og lengsler, om sårbarhet og fellesskap? Eller er det en slags essens av et livsløp, satt sammen av samme manns ulike besøk på samme kirkegård, med ujevne mellomrom over år? Begge deler er mulig i Jon Fosses tekst, og begge deler er mulig i Trine Wiggens teateroppsetning. «Draum...» beskriver en serie møter mellom mennesker. De kan tolkes konkret, bare med alt som skjer mellom møtene utelatt, men de kan også være fantasier om slikt en kunne ha tenkt, sagt eller gjort, i treff som kanskje og kanskje ikke skjer. Wiggen og hennes dramaturger, Ingrid Weme Nilsen og Anders Hasmo, har abstrahert handlingen videre ved å dele rollene som mann og kvinne i to. Han spilles av Gard Skagestad og Audun Sandem, hun av Iren Reppen og Sara Khorami.
Å miste
I deler av forestillingen opptrer alle fire parallelt på scenen, som alternative utgaver av samme personer i samme situasjoner. Som regel er Skagestad fokuspunktet, den de øvrige forholder seg til. Er de andre fantasiversjoner han har av seg selv og av den kvinne han legger sitt håp i, i fortid, nåtid eller framtid? Det virker sannsynlig, men er ikke sikkert. Kanskje skal de understreke noe teksten også viser til: At mennesker byttes ut, både i de roller de har i andre menneskers liv, og på kloden, gjennom generasjoners gang. En ting er sikkert: Det handler om å miste. Å miste mening, og å miste mennesker. Kanskje også om gradvis å miste seg selv, til depresjon eller demens. I manns tilfelle: Depresjon. I hans mors tilfelle: Demens. Ikke at det heller er sikkert, at mor er dement. Kanskje er det i stedet slik at det bilde vi ser av henne, er sønnens bilde av henne som et menneske i utakt. Uansett er hun - nyansert uberegnelig spilt av Janny Hoff Brekke - en nøkkelperson også til forståelsen av ham. I møtene dem imellom, og mellom henne og de øvrige, ser vi hans opprør og dårlige samvittighet, hans valg og hennes mening om valg han heller burde ha tatt. Hun, uimottakelig, blir en ekstra påpekning av de andres mottakelighet.

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 15. oktober 2016.