Februar 2016: Andre verdskrigen: Natt i verda

«Andre verdskrigen - Natt i verda». Det Norske Teatret. Av: Lukas Bärfuss, David Greig, Oleg Bogaev og Maria Tryti Vennerød, oversettelser av Carl Morten Amundsen, Maria Tryti Vennerød og Ingrid Weme Nilsen. Med: Svein Tindberg, Paul-Ottar Haga, Gjertrud Jynge, Geir Kvarme, Joachim Rafaelsen, Kaia Varjord, Oddgeir Thune, Frode Winther, Grethe Ryen, Unn Vibeke Hol, Kadir Talabani, Renate Reinsve. Regi: Erik Ulfsby.

Bryter ned forsvarsverkene.

TERNING: FEM

Kraftbombardement

Gjennom åtte timer pepres tilskueren med inntrykk i Det Norske Teatrets «Andre verdskrigen - Natt i verda». Refleksjonene vil vare lenger.

TEATER: Lang natts ferd mot fred? Nei. Det blir ikke fred. Om der finnes ett enkeltbudskap det er verd å trekke ut av «Andre verdskrigen - Natt i verda» er det nettopp det, det blir ikke fred. Oppsetningen - en mektig mosaikk, fra midnatt til frokost, oppbrutt av felles matpauser og en midtveis (etter undertegnedes syn overflødig) samfunn-i-samtid-debatt - er en manifestasjon av menneskets vilje til krig.

Sprenger rammen

Omfanget, sammen med nattsettingens gradvise utmattelse, bryter ned tilskuerens egne forsvarsverker. Vi legger oss sårbare, eller i det minste mottakelige, for bombardementet av sanseinntrykk, refleksjoner, faktaopplysninger, symboler, skjebner, spørsmål. Oppsetningen er massiv, men langt fra uttømmende. «Natt i verda» både vet og viser at den ikke kan bli uttømmende. Et utvalg er nødvendig. Og likevel sprenger oppsetningen sine egne rammer. Den begrenser seg ikke til andre verdenskrig, men går videre i tid, helt inn i våre dager. Kadir Talabani forteller fra sin egen historie som krigsflyktning. Korte beretninger fra postkort dokumenterer minnenes utholdenhet. Noen ganger er de overleveringer fra foreldre eller besteforeldre, upresise etter mange gangers gjenfortelling. Andre ganger egne beretninger, utilstrekkelige i sin knapphet.

Dramatikere og regissør har ikke valgt de opplagte løsningene. Lukas Bärfuss har konsentrert seg om brev til et jødisk etterkrigsbarn. Maria Tryti Vennerød forteller om en nazilege (Frode Winther). David Greig følger en ung kvinne (Renate Reinsve) i hennes demrende innsikt, hjulpet av en magisk gås (Joachim Rafaelsen). Oleg Bogaev formidler episoder fra den russiske fronten og fra hjemmelivet. I tillegg framføres utdrag fra Joseph Goebbels' skuespill «Vandringsmannen», historietimer i klasserom i Kina, Brasil og Uganda dramatiseres, og faktaopplysninger om norsk teater under krigen deles. Formen er flettverkets. Skuespillerne skifter stadig, kompetent, mellom roller og fortellerplan.

Mytisk metaforisk

Mye er mytisk, magisk, metafysisk, metaforisk: En allvitende gås flyr over Europa og inn i underverdenen med en kvinne på ryggen. En mann kommuniserer med et spøkelse. En diktator dør som følge av en kunstners provokasjoner. Tilskueren må bare akseptere det. Når det virkelige er så uvirkelig er abstraksjon en nødvendighet. Distanseringsgrep trengs for å vinne nærhet, for å kunne fatte og sortere. Samtidig kombineres fantasi og filosofi med det konkrete, det reelle og dokumenterte. Det er sjelden sentimentalisert, men det er ofte slående.

Milja Salovaaras gråtonede, renlinjede scenografi minner om en underjordisk bunker, et bomberom. Gulvet er dekket av brevkort - et gjennomgangselement i flere av historiene, og samtidig en visualisering av avstand og kommunikasjon. Skuespillerne bærer kostymer i militære khakifarger. De endrer nasjonalitet gjennom armbind med symboler. Øyvind Wangensteens lys styrer ikke bare oppmerksomheten, det bygger også miljøene, og det gir stikkord for publikums konklusjoner om de enkelte scenene. Dunkelt, dystert, klartseende, illusorisk.

Forestillingen skal også spilles på dagtid, men for den tilskuer som orker, er nattsettingen med på å styrke opplevelsen.

Premieren var på Det Norske Teatret, natta mellom 27. og 28. februar 2016.

Februar 2016: Om mus og menn

«Om mus og menn». Teater Innlandet. Av: John Steinbeck. Med: Tom Styve, Åsmund Brede Eike, Line Heie Hallem, Lars Melsæter Rydjord, Mads Henning Jørgensen, Oscar Gee, John Nyutstumo og John Sigurd Kristensen. Regi: Anne-Karen Hytten.

Rent, klart og overførbart.

TERNING: FEM

TOSAMMEN: George (Åsmund Brede Eike) og Lennie (Tom Styve) har bare hverandre. Foto: Gisle Bjørneby, Teater Innlandet

Fellestrekk: Ensomhet

I «Om mus og menn» skildres et samfunn så hardt og kaldt at bare den dummeste kan bevare sin tiltro.

TEATER: Alle er alene. Bare George (Åsmund Brede Eike) og Lennie (Tom Styve) har hverandre, og det er ingen enkel sak, det heller. De er løsarbeidere i California i depresjonstiden - ikke den nyeste, for settingen er ikke modernisert, og vi befinner oss fortsatt i Steinbecks tid, 1930-tallet.

Alle de ensomme

George er (noenlunde) smart, i alle fall smart nok til å se hvor vanskelig det er å oppnå selv nøkterne drømmer. Lennie er dum, men sterk, skummelt sterk. De er kamerater, men forholdet mellom dem kunne ha vært et forhold mellom en storebror og en lillebror, eller en far og en sønn. George tar beslutninger og prøver å ta ansvar. Åsmund Brede Eike formidler hans frustrasjon med tålmodighet og hans tålmodighet med frustrasjon, og han lar tilskueren forstå at det ikke bare er Lennie som er avhengig av George. George trenger også Lennies tillit. Tom Styve gir barnaktig uskyld til sin rolletolkning. I stemmen legger han barnets undring og iver. Så ofte lar han kropp og ansikt signalisere tanketomhet at det også blir åpenbart at - og hva - Lennie tenker, når han tenker.

Line Heie Hallem spiller kona til Curley, en rolleskikkelse så objektifisert at hun ikke en gang har sitt eget navn. Oppgaven er å være pen og å være død. Men Hallem klarer å gi rollen en drømmende nervøsitet som løfter den. I sitt skjøre tilløp til opprør er hun kanskje den ensomste av alle. Skjønt, det er en tittel der er konkurranse om. Den kunne gått til den skadde Candy (John Sigurd Kristensen), hvis eneste venn er en syk hund - et forhold som på mer enn en måte gjenspeiler George-Lennie. Eller til Crooks (Oscar Gee), den svarte stallgutten som ikke har lov til å gå inn i de hvite karenes brakke, og som må bukke og skrape når han trues med lynsjing. Eller Curley (Lars Melsæter Rydjord), nygift, uelsket og sønderrevet av sjalusi.

Allmenngjørende

I programmet beskriver regissør Anne-Karen Hytten stykket som «like enkelt og vrient og vakkert som en bibelsk lignelse - eller en god countrylåt». Begge deler er relevante sammenligninger. Det er en allmenngjørende renhet over dilemmaene i «Om mus og menn», en klarhet i personskildringene og en tydelighet i følelsene som gir forestillingen et preg av parabel. Når svakhet straffes vil det før eller senere vise seg at alle mennesker på sitt vis har svakheter som kan straffes. Musikalsk ansvarlig Frode Berntzen har valgt låter som understøtter gjenkjenneligheten og preget av allmenngyldighet. «Mary, don't you weep.»

I Bård Lie Thorbjørnsens scenografi er høyballer byggeklosser. Aktørene flytter dem rundt, og skaper gårdsrom og natur.

Premieren var i Maihaugsalen på Lillehammer 25. februar 2016.

Februar 2016: Frukost i det grøne

«Frukost i det grøne». Det Norske Teatret. Av: Fernando Arrabal, oversatt av Odd Jan Sandsdalen. Med: Eivin Nilsen Salthe, Jan Grønli, Hilde Olausson, Nina Woxholtt, Elisabeth Sand, Øyvin Berven. Regi: Catrine Telle.

Variasjoner over et anslag.

TERNING: FIRE

Rutiner og rariteter

«Frukost i det grøne» er en serie gjentagelser av samme poeng.

TEATER: «I krig og kjærlighet er allting tillatt», heter det. Det er naturligvis ikke sant. Krigen har sine konvensjoner, slik det sivile liv har sine. «Frukost i det grøne» sammenstiller disse to settene med regler, og slik underliggjøres de.

Regler og brudd

En ung soldat, Zapo (Eivin Nilsen Salthe), er stasjonert ved fronten. Dagene går i en veksling mellom ekstrem kjedsomhet - venting og strikking - og ekstrem aktivitet - angrep og forsvar. En dag kommer hans mor (Hilde Olausson) og far (Jan Grønli) på besøk med en piknik. En hallusinasjon? Mulig, men det er ikke viktig. Om Zapo fantaserer eller opplever er poenget det samme: De regler og rutiner en forholder seg til i krig kunne ikke ha fungert i hverdagen, og omvendt. Kontrasten mellom de ulike regelsettene, med jevnlige overskridelser av begge, understreker hvor traurig soldatens liv i krig er.

Mor pakker ut mat og kommenterer hygiene. Far skjenker vin. Når den fiendtlige soldaten Zepo (Nina Woxholtt) entrer og blir tatt til fange (mens hun klager på at det gjør vondt å bli bundet, og mor skjenner på sin soldatsønn), blir motsetningen enda litt mer markant.

Samme poeng

Samtalen veksler mellom det trivielle og det livsforandrende. «Har du skote nokon?», spør far, med den samme høflige halvinteresse som om han skulle ha sagt «Likte du osten?». Mor sier «Du så veldig krigersk ut», med den samme blanding av anerkjennelse og nedlatenhet som hun kunne ha brukt om hun sa «Nei se, du har tegnet en sol». Skuespillernes rolleframstillinger er alle sammen presise, og det er naturlig å gå utfra at Catrine Telles personinstruksjon har vært det samme. Virkemidlene som er valgt knytter sammen det spesifikke og det generelle, det abstrakte og det konkrete. En skyggeteatersekvens er svært virkningsfull i så måte. Skjønt stykket ble skrevet allerede i 1952, gir en fotoscene assosiasjoner til Abu Ghraib-overgrepene.

Som det meste av absurd teater, fungerer «Frukost i det grøne» som et simultant «hvorfor» og «hvorfor ikke». Men forestillingen utvikler seg lite. Når premisset er forstått - og det blir det tidlig i den timelange oppsetningen - blir de ulike situasjonene alle sammen til gjentagelser av samme poeng.

Premieren var på Det Norske Teatret 20. februar 2016.