April 2016: Vestregata

«Vestregata». Hålogaland Teater. Av: Maja Bohne Johnsen. Med: Maria Bock, Guri Johnson, Kristine Henriksen, Pernille Dahl Johnsen, Anethe Alfsvåg, Ida Løken Valkeapää, Trond Peter Stamsø Munch, Inge Kolsvik og barneskuespillere. Regi: Nina Wester og Ingrid Forthun.

Sosialt engasjert.

TERNING: FIRE.

Hålogaland Teaters «Vestregata» er sosialdrama som folkekomedie

Folkelighet fra fattigliv.

TEATER: Det sosialt bevisste teater har lange tradisjoner på Hålogaland Teater, like lange som teatret selv. Folkekomedien likeså. I «Vestregata» møtes disse i en mangesidig skildring av kvinneliv i fattigdom. Det er ikke bare epoken det er lagt til - 1960-tallet - som gir dette en eim av en annen tid. I uttrykket kombineres også teaterstiler som var vanligere i HTs tidlige tider. Kroppsspråk, ansiktsuttrykk og tekstbetoning gjøres markert tydelig. Tilskueren skal ikke kunne ta feil av verken emosjoner eller politiske budskap.

Kvinneslit

Johanne (Maria Bock) syr, mens livet rakner. Johanne sliter med psyken. Johanne sliter med å sove om natta og å våkne om morgenen, og ofte makter hun ikke å gå på jobb på vaskeriet. Ofte makter hun ikke å ta seg av datteren Synnøve heller. Hun blir spilt av barneskuespillere fra HTs barne- og ungdomsteater som seks-, ti- og femtenåring.

De andre kvinnene i den nedslitte bygården har sitt å slite med, de også. Ei er periodedranker, ei har en mann som drikker oftere enn som så. Ei er gift med en fraværende, men autoritær mann. Ei har ikke annet, eller andre, enn avdøde statsledere i bilder på veggen. To kvinner kommer ofte på besøk, og også de har sine vansker: I den enes tilfelle, en død sønn, atten katter og en angst for å reise fra byen og det kjente. Den andre bor på legd. «Vestregata» har med andre ord mange eksempler på fattigdommens vansker. Dette er et samfunn der pengemangelen er så prekær at små drømmer blir store og store blir uoppnåelige. Likevel har altså komikken fått stor plass i forestillingen, i en folkelig, barsk humor som står som et forsvarsverk mellom kvinnene og deres problemer, innbitt og insisterende. Mest dempet i uttrykket er det Bock som er, i de deler av oppsetningen der Johanne ikke er psykotisk. De øvrige opptrer mer poengtert utagerende.

Sirkelvirkninger

Replikkene har en lokalt forankret frodighet i seg. Språkbilder gir teksten liv, men det skjer også at slikt sies som tilskueren burde ha forstått usagt. I handlingsutviklingen finnes også en del gjentagelser, i symbolbruk, i tidsmarkører, og i scener med samme funksjon som en har sett i scener før. Dette siste kan oppfattes som om dramatiker Maja Bohne Johnsen og regissørene Nina Wester og Ingrid Forthun ikke helt har hatt tillit til at tilskueren vil forstå hva de ønsker å fortelle med «Vestregata». Men disse scenene kan også sees som påpekninger om de sirkelvirkninger og mønstre som preger fattigdomslivet, både i ett menneskes liv og gjennom generasjoner. At disse mønstrene er reelle, er et sentralt budskap i tekst så vel som oppsetning.

Dordi Strøms scenografiske framstilling av leilighetshuset i Vestregata formidler rommenes tranghet og naboskapets nærhet, det siste både på godt og vondt.

Premieren fant sted på Hålogaland Teater 28. april 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.

April 2016: Underlandet

«Underlandet». Den Nationale Scene. Av: Jennifer Haley, oversatt av Victoria H. Meirik. Med: Siren Jørgensen, Bjørn Willberg Andersen, Jon Ketil Johnsen, Kamilla Grønli Hartvig, Ole Martin Nilsen Aune. Regi: Victoria H. Meirik.

Det virkelige i det virtuelle.

TERNING: FEM

 

I sine fantasiers nett

I form og innhold er «Underlandet» teater på tvers av virkelighetsnivåer.

TEATER: Tidspunktet er noen år inn i framtiden. Menneskene lever stadig større deler av sine liv på nett. Sims, alias Papa (Bjørn Willberg Andersen) selger tilgang til en virtuell pedofil splatter-fantasi. Politietterforskeren Morris (Siren Jørgensen) undersøker om han bryter eller har brutt noen lover.

Idédiskusjon

«Underlandet» er dels science fiction-fabel og dels cyber-mysterium, men mest er det moralfilosofisk idéteater. Selve etterforskningen er, for Morris og for oppsetningen, underordnet diskusjonen om grenser i det virtuelt levde livet. Hvor, når, hvordan går internetts tankefrihet over i internetts tankekontroll? Bør fantasilivet reguleres av myndighetene? Bør fantasilivet gjøres til kommersiell vare? Bør egne juridiske lover gjelde i rom der naturlover ikke gjelder?

Teksten har en tendens til å overforklare sine argumentasjonsrekker, og til tross for at skuespillerne gir sine rollefigurer emosjonelt komplekse uttrykk, står oppsetningen av og til i fare for å bli mer av en iscenesatt diskusjon enn et levende drama. Men samtidig er dette diskusjoner med høy temperatur og høy relevans også for vår samtids samfunnsdebatt. Utenfor teatret har disse diskusjonene ikke nådd sine ferdige konklusjoner, og Meirik lar seg ikke friste til å gi for fullstendige konklusjoner i teateroppsetningen heller. Som Iris opptrer dessuten Kamilla Grønli Hartvig som en slags skrekkvisjon av Alice i Eventyrland, et seksuelt tilgjengelig barn som kan drepes, tilsynelatende uten konsekvenser. Scenene hun er delaktig i, er de som kommer nærmest «show, don’t tell»-læresetningen, urovekkende på et annet nivå enn de mer intellektualiserte duellene.

Frodig

På mange vis kan «Underlandet» sies å være en moderne parallell til «Vildanden», med nåtidsversjoner av flere sentrale elementer: Barnet er igjen en bruksgjenstand for voksnes selvsentrerte behov. Forholdet mellom fantasi og virkelighet, illusjon og løgn er igjen tema for identitetsstyrende debatter. Dragkampen om definisjonsmakten går igjen mellom en selvrettferdig moralist, en selvrettferdig relativist og en skuffet drømmer som foretrekker fantasien for virkeligheten. Det frirom en ser som en alternativ fantasiverden uten konsekvenser - mørkeloftet, gjemmestedet - blir åsted for det verst tenkelige.

De grunnleggende motsetningene i stykket - mellom naturgitt og menneskeskapt, konkret og imaginært, - gjenspeiles også i Katja Ebbel Fredriksens scenografi. Som seg hør og bør er den i stor grad digitalt basert, med videobilder av Nils Fridén gjengitt på en krummet hvitskjerm rundt aktørene, men den inneholder også et gedigent frodig flerlags blomsterflor som viser at noen ganger kan det kunstig skapte gi like sanselige inntrykk som det ekte.

Premieren fant sted på Den Nationale Scene 16. april 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 22. april.

April 2016: I Cloni

«I cloni». Lisa Lie/Pony of No Return/Black Box Teater. Av: Lisa Lie og ensemblet. Med: Ivar Furre Aam, Kenneth Homstad, Helga Kristine Edvindsen, Lisa Lie og Sissel Lie. Regi: Lisa Lie.

Oppfinnsom uvirkelighet.

TERNING: FEM

Lisa Lie og Pony of No Return åpner assosiasjonsrom i assosiasjonsrom

Surrealistisk forundringspakke

TEATER: Fire mennesker - Ivar Furre Aam, Kenneth Homstad, Helga Kristine Edvindsen og Lisa Lie - ligger sammenfiltret i en klynge på gulvet. I et sidetelt sitter Sissel Lie og steker krumkaker. Statist, kalles hun av kompaniet. Slik åpner «I cloni», og snart skal den gå videre inn i absurditeten.

Labyrint av rom

Noen av sekvensene er det lett å finne ord for, som regel ord som vanligvis ikke hører sammen. Flere kan minne om malerier av Goya, slik de ville sett ut om de ble gjendiktet av Monty Python. Noen kan gi følelsen av å være invitert inn i et annet menneskes feberfantasi. Andre unnslipper definisjoner helt og holdent. Størst utbytte av «I cloni» får nok den som er villig til å la dem gjøre det, som aksepterer å gå inn i fantasifrihet, i lydopplevelser og bilder, og bare godta at det som skjer, det skjer. Det finnes sammenhenger her, noen klare, noen mer obskure, men dette er mindre en oppsetning for analyse enn for opplevelse og egen meddiktning. «I cloni» åpner assosiasjonsrom, og så nye assosiasjonsrom inni assosiasjonsrommene. Lydeffektene bygger egne rom inni dem igjen, men oppsetningen blir ikke lenge nok i noen av dem til at tilskueren kan kalle dem kjente. Stadig tar «I cloni» nye retninger. Brått punkterer den sine egne stemninger og får tilskueren til å revurdere det som allerede er blitt vist. Surrealisme glir over i konkretisering og konkretisering glir over i surrealisme, latter i vantro og vantro i latter. Deler er ordløse, deler ordrike.

Sanselig død

En handling? Et riss av det, i alle fall. Rammeverket for «I cloni» er et slags mellomstadium mellom liv og død, eller kanskje en skal kalle det en samling tankesprang om å leve i døden, en eksistens i en vekseltilstand der en på en og samme tid er levende og død. Helga Kristine Edvindsen forteller oss i alle fall om måten hun døde, og som et slags medium mottar hun budskap fra de levende i publikum. Er det noen som vil ha noe å drikke? Hun kan føle at noen vil ha noe å drikke. Om dette er døden, er det en sanselig livssulten død. Døden spiser appelsiner og drikker te, døden får aldri nok te, og de døde fantaserer om seksuelle møter. Det er en tilstand av oppfinnsom uvirkelighet, lekne bevissthetsoverskridelser. «I cloni» er en forundringspakke som fortsetter å vekke undring etter at den er åpnet.

Premieren fant sted på Black Box Teater 21. april.