Tuesday, September 6, 2016

August 2016: Gudbedre



«Gudbedre». Latter/Stand Up Norge. Av og med: Anne-Kat. Hærland. Regi: Bård Tufte Johansen.
KOMMENTAR: Skarpe sammenkoblinger.
TERNING: FEM

Koblinger med klo

Anne-Kat. Hærland kan kunsten å sette sammen spøk og alvor.

SHOW: Det ligger mye alvor i Anne-Kat. Hærlands nye show. Samfunnsrefs. Medierefs. Politikerrefs. Kulturell refs. Medmenneske-uten-medmenneskelighet-refs. «Gudbedre» er ikke et show av den typen der man ler fra ende til annen. Det er et show som blander latter og ettertanke. Her er ettertanken nøkkelen til latteren, og samtidig er latteren nøkkelen til ettertanken.
Vidsyn
Moroa ligger i sammenkoblingene. Hærland setter sammen det alvorlige, det oppriktige, ja, det beint ut skumle og tragiske, med det bagatellmessige, snurrige, merkverdige og forunderlige. Vesentligheter avdekkes gjennom uvesentligheter. Perspektiver forskyves og forvris. Det er avslørende og vittig. Hun arresterer idioti, smålighet og dumskap, ofte med en burlesk vri. Galgenhumoren - på egne vegne, og på samfunnets - er sjelden langt unna.
Hærland åpner showet med å fortelle om sin egen diagnose, retinitas pigmentosa, en øyesykdom som gradvis snevrer inn synsfeltet, og som kommer til å ende med blindhet. Men showet står langt fra inspirasjonsforedrag av typen «kjendis snakker ut». Hun fnyser av sånt, som hun fnyser av motivasjonsteknikker, «tenk positivt»-tankegang og korttenkte «gode råd». Samtidig er det ikke medlidenhet hun er ute etter, og det er ikke selvmedlidenhet hun viser. Hun forteller, hun vil at folk skal vite, forstå og tenke over. Hun etablerer realiteten, slik den nå er og slik den skal bli. Så bruker hun den som inngang til å stille ut andre former for blindhet, de former for blindhet som skyldes uvilje til å se og forstå, den nærsynthet og den kortsiktighet som er forårsaket av navlebeskuing. Hun demonstrerer at vidsynet, utsynet og innsikten, blikket for det rare, observasjonsevnen, ligger i personligheten og ikke i øyet.
Velinformert
Hun viser seg velinformert, med kommentarer til aktuelle hendelser og til mediedekningen av dem. Hun kan påstå at Sokrates er den eneste greske filosof hun husker navnet på, men akkurat i dette tror vi henne ikke. I mye annet opptrer hun som sannsigerske, med påpekninger en kjenner igjen og kan si seg enig i - eller ikke.
Framføringen har en ro over seg. Hun haster ikke gjennom tekst, hun lar poenger synke inn, noen ganger lar hun også tilskueren selv tenke seg fram til poenget før hun kommer med det. Av og til gir hun også seg selv over til latteren. Ikke i nervøsitet, men i morskap.

Premieren fant sted på Latter 31. august 2016.

August 2016: Min kamp



«Min kamp». Riksteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater og Agder Teater. Av: Ole Anders Tandberg etter Karl Ove Knausgård. Med: Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rübeck. Regi: Ole Anders Tandberg.
KOMMENTAR: Forstørrede detaljer fra et liv.
TERNING: FEM

Selvsentrert allment

Ole Anders Tandberg gjør «Min kamp» til en flerstemt monolog, og viser at han ser både det allmenne og det særegne i teksten.

TEATER: Hvor universell er vel ikke selvopptattheten? Utbredt gjenkjennelse, og kanskje kikkerlyst, gjorde Karl Ove Knausgårds seksbinds selvgranskning til en litterær sensasjon. Ole Anders Tandbergs teaterversjon framføres som flerstemt monolog, av et kor av fire skuespillere.
Fire, men en
Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rübeck er alle ham, bøkenes jeg. Fortellerens subjektivitet dempes ikke av at hans stemme målbæres av fire. Selv i samhandling er det tydelig at det er ett selv som taler. Også når skuespillerne illuderer andre, er de andre sett gjennom ham.
Språket tilhører Karl Ove Knausgård, de enkelte tekstpassasjene er hans, et utvalg fra bokserien, men den overordnede strukturen er Ole Anders Tandbergs, et flettverk eller en mosaikk, på tvers av kronologi og tematikk: Barndomsminner, ungdomsminner, tanker om voksenlivets daglige rutiner, pubertale innsikter, nåtidsrefleksjoner. Følelsen av å mislykkes, skam og skyld og utenforskap, er sentral.
Forstørrelser
Teateroppsetningens valg av formgrep forstørrer og forsterker, og enten tekstene er skrevet med selvironi eller ikke, får de et preg av det her. Den overspente selvkritikken, selvforakten og selvmedlidenheten forunderliggjøres og blir humoristisk. Knausgårds karakteristiske blanding av hverdagseksistensialisme og sutring, hans ambisjoner og drømmer gis en tørrvittig klang.
Gjennom sine overdrivelser viser teateroppsetningen at den ser forskjell på betydelig og ubetydelig, på reelle, vesentlige nederlag og innbilte nederlag, eller overdimensjonerte følelser av nederlag. Det mest alvorlige framføres med størst ro.
Erlend Birkelands scenografi, lyssatt av Ellen Ruge, abstraherer og frigjør med det fortellingen.

Anmeldelsen er skrevet ut fra visning på Riksteatret 30. august 2016.

August 2016: Etterlyst: Jesus



«Etterlyst: Jesus». Det Norske Teatret. Av: Bjørn Eidsvåg. Med: Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg. Regi: Erik Ulfsby.
KOMMENTAR: Nyanserte gudsbilder.
TERNING: FEM.

Til troende

Formidling, ikke forkynnelse, er målet med «Etterlyst: Jesus».

TEATER: Og mennesket skapte Gud i sitt bilde. «Etterlyst: Jesus» er en nyansert sammensetning av gudsbilder. Bjørn Eidsvågs personlige beretning om tro og tvil iblandes kulturhistorie, religionskritikk, Bibel-analyse og humanistisk formidling, til en teateroppsetning som både er underholdende og informativ.
Nyanserikt
«Etterlyst: Jesus» er en forestilling om forestillinger. Det handler om Jesus-oppfatninger i bevegelse gjennom et liv, fra barnetroens heltedyrkelse, gjennom ungdomstidens spørsmål og til voksenlivets tvil, tolkningsvalg og trosvalg. Publikum får høre om barndomsidolet Jesus, forbuds-Jesus, tilgivelses-Jesus, den politiske Jesus, opprørslederen og solidaritetsidealet Jesus, den historiske Jesus og den nåtidige Jesus, og enda noen Jesus-varianter til. Det handler også om de ulike kirketradisjonene og fraksjonene, lesningene og kulturene: Den konforme kirke, den fordømmende kirke, den solidariske kirke og den forsonende kirke.
Eidsvågs eget forhold til Jesus-skikkelsen, Bibel-teksten og kirkeretningene er hovedpilaren. Han reflekterer og resonnerer, mens Svein Tindberg går inn og ut av vekslende, illustrerende biroller, ofte som varierende kristen-forkynnere, søndagsskolelæreren, gladevangelisten, svovelpredikanten, tensing-sangeren og flere. Men også han opptrer også som seg selv, både privatpersonen Svein Tindberg og skuespilleren og Bibel-tolkeren Svein Tindberg.
Åpent og avklart
Som leseren nok allerede har forstått er oppsetningen både utforskende og opplysende. Eidsvåg bruker undring, humor og kritisk sans. Det står til troende, men det er langt fra bare for troende. Bevisst bruk av kulturelle markører bygger miljøer og tidsbilder, og åpner innsikt i alternative tankesett. Forestillingen viser åpenhet for ulike livssyn og tilnærminger. Samtidig tar den klart stilling. «Om ikkje religionanen spissar vår humanitet og skjerpar vår medkjensle, kva skal vi med dei då?», spør Eidsvåg retorisk, i en tydelig slutterklæring.
Det hele understøttes av musikkinnslag der sangtekster betyr minst like mye som melodi, ikke bare Eidsvåg-låter, men også utdrag fra Cohen, Dylan, salmesang og barnesang.

Premieren var på Det Norske Teatret 27. august 2016.