September 2016: Begynnelser

«Begynnelser». Trøndelag Teater. Av: Carl Frode Tiller, Hans Magnus Ryan og Bent Sæther (Motorpsycho, musikk) og De Utvalgte. Med: Torbjørn Davidsen, Hildegunn Eggen, Kenneth Homstad, Janne Kokkin og Henriette Marø. Regi: Kari Holtan.

KOMMENTAR: Minnemosaikk med forhøyede kontraster.

TERNING: FIRE

Dystre veikryss

«Begynnelser» er et rekviem over et ulykkelig liv.

TEATER: Startpunktet for «Begynnelser» er en slutt, Terjes slutt. Terje (Kenneth Homstad) dør, et selvdrap med bil. Gjennom tilbakeblikk til barndom og voksentid - Terjes minner, koblet sammen med hans egne kommentarer til dem - avdekkes hans sinnstilstand i gjerningsøyeblikket og i tiden før. Minnene er strukturert som en komprimert, ikke-kronologisk mosaikk, en subjektiv strøm av tanker og følelser.

Filter

Hvert minne er en begynnelse, og alle er de begynnelser på slutten: En stor begynnelse, barndommen, og mange små begynnelser, voksne veivalg som hver for seg ikke nødvendigvis hadde trengt å bety så mye, men som likevel, i sum, blir til veikryss inn i destruktiviteten.

Vel så viktig som minnene i seg selv, er det filter av depresjon og avstand Terje ser dem igjennom. For tilskueren danner Boya Bøckmans videodesign den ene delen av dette filteret, Motorpsychos musikk en annen, og skuespillernes distanserte spill - både på video og live på scenen, noen ganger samtidig - en tredje. Gjennom videobildenes grelle fargesammensetninger, og det motsatte, bilder nesten uten farge, og gjennom musikkens høylytte dissonans, innimellom avbrutt av plutselige harmonier, får sanseinntrykkene forhøyede kontraster.

Forklaringsmodellene er velkjente. Terjes sperrer mot nærhet, Terjes mistro og Terjes trang til å såre, begrunnes med forholdene i familien: En mor som drakk, sutret og manipulerte (Hildegunn Eggen), en fraværende far (Torbjørn Davidsen), en søster med ymse vansker (Janne Kokkin) og en kone å gjenta foreldregenerasjonens feil med (Henriette Marø).

Forståelse

«Begynnelser» er dystert teater, pessimistisk og tungt. Det er også teater som bygger forståelse, forståelse for den dysterhet, den pessimisme og den fortvilelse mennesker kan føle. Noen av handlingens episoder er hendelser som kan ha gjentatt seg gjennom Terjes liv, hverdagshendelser som med små variasjoner har dannet mønstre. Noen er mer skjellsettende engangshendelser, vannskiller.

De selvkommenterende passasjene bærer fortsatt et visst preg av å ha vært skrevet som prosatekst, men fungerer likevel greit som enkeltstemmer i et totalt sett flerstemt scenisk uttrykk.

Premieren fant sted på Trøndelag Teater 2. september 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen dagen etter.