Wednesday, February 15, 2017

Januar 2017: I is another. Rimbaud i Afrika



«I is another. Rimbaud i Afrika». Grusomhetens Teater. Av: Lars Øyno. Med: Hanne Dieserud, Live Noven, Miguel Steinsland, Kirsti Sørlie Hansen, Henriette Blakstad, Gaute Næsheim, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jade Francis Haj. Regi: Lars Øyno.
KOMMENTAR: Kunstnerisk detaljrikdom om livet etter kunsten.
TERNING: FIRE

Etter oppbruddet

Kunstnerisk refleksjon om å velge vekk kunsten for utferdstrangen.
                                                                                                 
TEATER: Kunsten og kommersialiteten er ett av de evige motsetningspar. I Arthur Rimbauds liv var denne motsetningen svært konkret. Han var dikteren som forlot poesien og ble handelsmann. En forvandling. «I is another. Rimbaud i Afrika» knytter seg til livet etter forvandlingen.
Tittelen er dels et sitat. «Je est un autre», skrev Rimbaud en gang i et brev. Som i engelskoversettelsen «I is» er jeg-et fremmedgjort, en grammatisk utenforstående, med verbet bøyd i tredjeperson. Ikke «I am», altså, «je suis», men «je est», «I is». Der ligger et nokså kraftig hint om forestillingens underliggende tema i dette tittelvalget: Hovedpersonen er allerede blitt en annen.
Vil vekke instinktet
Han, eller de, det er litt vanskelig å si om der bare er en Rimbaud i «I is another», befinner seg altså i Afrika, i Etiopia og Somalia. Fra start framstår utøverne med brunsminkede ansikter, armer, hender eller føtter. Ikke på blackface-måten, ikke med den hensikt å gjøre hudfarge komisk, fargetonen er nærmere jordens farge, og utøverne gjør ikke noe vesen av den, men den står likevel fjernt nok fra deres egne hudtoner til at tanken tenkes, og at den neste, tilhørende tanken følger på: Kunne de ikke finne skuespillere som var naturlig mørke i huden?
Men så er ikke «I is…» realistisk ment, heller. Som Grusomhetens Teaters uttrykk krever er den en symbolsk ladet, assosiasjonsrik og ofte dvelende forstørrelse av gester og bevegelsesmønstre. Teaterformen henvender seg til det instinktive i tilskueren, den individuelle, umiddelbare, ikke nødvendigvis verbalt formulerte reaksjonen. Uttrykket - om det er aldri så detaljert, innøvd, koreografert og synkronisert - har et instinktivt preg, det også, en form for saktegående, konsentrert bevegelsesmangfold.
Rituelt
Hverdagshandlinger, som å dyrke og høste jorden, eller å skrive og lese brev, er gjort ritualistiske, seremonielle. Også det musikalske (Lars Tore Pedersen) har et seremonielt preg, ikke sjelden med gjenkjennelige elementer fra natur og tradisjonsmusikk trukket ut i sakte, mer fremmedgjort tempo.
De åtte skuespillerne kler seg stadig om, de bytter mellom europeiske dresser og løsere, lysere tropiske plagg, og i kostymene, samt i det som er av rekvisitter, minnes vi om at dette er kolonitiden, der det å være kolonist og det å være eventyrer var mer eller mindre det samme. Forestillingens første sekvens er viet afrikaneren, som arbeider med jorden, den neste europeeren, som arbeider med papirer og tall, men etter hvert går innflytelsene fra de to kontinentene over i hverandre. Undertegnede får følelsen av at det å være underveis, i bevegelse, er viktigere enn hvor reisen går.
Tekst framføres dels på engelsk, dels på fransk, dels på norsk. I det meste av forestillingen er der begrenset med tekst, men en scene mot slutten er tekstlig tettpakket. Skuespillerne leser utdrag fra (engelskspråklige versjoner av) Rimbauds forretningsbrev med den samme deklamatoriske holdningen som om de var prosadikt, med stemmene anstrengt presset, kunstiggjort. Dette er den delen av «I is another» der båndene til Rimbauds poetliv går tydeligst fram.

Premieren var på Grusomhetens Teater 26. januar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 31. januar.

Januar 2017: Det er Ales



«Det er Ales». Det Norske Teatret. Av: Jon Fosse, dramatisert av Maria Sand. Med: Maria Sand, Elisabeth Sand, Oddgeir Thune. Regi: Gianluca Iumiento.
KOMMENTAR: En skildring av det fastlåste.
TERNING: FEM

Indre savn i ytre form

Kunstgrep bremser «Det er Ales». Det er nødvendig.

TEATER: En dag i november 1979 forsvant Asle på fjorden. Fremdeles har ikke kona hans, Signe, klart å forsone seg med det. Hun husker og gjenopplever, mens hun tenker på tidligere generasjoners drukningsulykker samme sted.
Det avgjørende minnet
Dette er historien, i «Det er Ales». Det er den gamle Signes historie, men hun framstår nærmest, i forestilling som i bok, som en bifigur. Det er den unge Signe og Asle, slik han var da han forsvant, som er de aktivt handlende. Skjønt, aktiv og aktiv, handlende og handlende. Det skjer ikke mye mellom dem heller, men det som skjer, definerer resten av hennes liv.
Spørsmålet boka aldri åpent stiller, men som likevel ligger under all Signes tenking, er om Asle druknet med vilje. Teaterforestillingen spør ikke åpent, den heller, men den antyder et svar. Oddgeir Thune lar Asle framstå nedstemt, motløs. Kanskje føler han seg fanget av konas avhengighet av ham. Det er bare de to, og en liten båt, ikke mye å gjøre, ikke mye å snakke om.
Elisabeth og Maria Sand - mor og datter i det virkelige liv, med en fysisk likhet så markant at de vel kunne vært en eldre og en yngre versjon av den samme menneskekroppen - spiller Signe nå og Signe da, med uttrykk som er overlappende nok til at likheten mellom dem forsterkes.
Kunstgrep
Der står fire neonskilt på scenen i «Det er Ales». De viser ordene «heime», «himmelen», «fjorden» og «fjellet». Forestillingen åpner med at en naken Thune går rundt i sceneområdet og slår dem på. Utilgjort, som en mann som nettopp har våknet hjemme hos seg selv. Han setter seg, og Elisabeth Sand, den eldre Signe, entrer spilleområdet, bærende på et dukkehus hun setter på et bord. «Det er huset», opplyser hun, og hun limer en remse teip foran det, «det er fjorden». Hun stanser opp og sier at det trengs atmosfære, hun henvender seg til Maria Sand med bruk av virkelighetens fornavn. Maria Sand, og Thune, legger på lydeffekter med hjelp av mikrofoner og opptakere, i fullt påsyn fra tilskuerne. Fortellingen fortsetter. Der er mange slike fremmedgjøringsgrep i «Det er Ales», virkemidler som legger en distanse mellom det som beskrives og måten det beskrives på. Fortellerstemmen er delt mellom de tre skuespillerne, neonskiltene tennes og sluknes, flere ganger er replikkene utformet med «seier Signe» og «seier Asle» som del av det som blir sagt. Stadig nye opptak blir innspilt og avspilt. En tredemølle blir brukt som «storevegen». Enkeltreplikker gjentas mange, mange ganger.
Disse kunstgrepene bremser fortellingen, og det framstår som riktig, dette er en fortelling som krever bremser. Også hos Fosse har Signe satt bremser på den. Hun har stagnert i sitt savn og sitt minne, en evig ventende Solveig ingen vil komme tilbake til.

Premieren var på Det Norske Teatret 28. januar 2017.

Januar 2017: Religion



«Religion». Oslo Nye Centralteatret i samarbeid med iStage Entertainment AS. Av og med: Terje Sporsem med tekstbidrag fra André Jerman, Per-Olav Sørensen, Jonas Kinge Bergland, Stian Morten Pettersen, Dagfinn Nordbø. Regi: Per-Olav Sørensen.
KOMMENTAR: Skeptisk sans i latterens tjeneste.
TERNING: FEM

Humoristiske åpenbaringer

Priset være komikerens skarpe sans for megetsigende selvmotsigelser.

STAND UP: Logikken er religionens fiende. Logikken kan også være vitsens fiende, men det er den ikke i «Religion». Terje Sporsem bruker den rasjonelle tanke som verktøy, og setter sin skeptiske sans opp mot forunderligheter fra alle verdensreligionene, ateismen inkludert. Han stiller vitenskapelige fakta sammen med religiøs mytologi, moralske påbud og forbud med praktiske innvendinger og tilleggsideer, legender med regnestykker. Dette er fritenkning i praksis, fritenkning av det slag som sprer hikstlatter. «Religion» er en forestilling om motforestillinger mot religiøse forestillinger og vrangforestillinger.
Snurrig erfaring
Framføringstonen er godlynt kontrollert. Sporsem viser nysgjerrighet og undring, innsikt, innlevelse og kunnskap. Han stiller godt forberedt. Også i «Krig» (2013, også regissert av Sørensen) gjorde han seg betraktninger om såkalt fredselskende religioners rolle i konflikter. «Religion» virker som en naturlig forlengelse, og en kan mistenke at ideene har vært samlet og sortert helt siden da. I mellomtiden har han dessuten rukket å bli truet av fundamentalistiske salifister etter en homoflørtende musikkvideo om ISIS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi. Dette er han innom i showet, og han får også det til å virke som en snurrig erfaring, omtrent på linje med de vansker han ser for seg profeten Muhammed må ha hatt med å nekte sine barn å tegne ham. Disse eksemplene viser noe av «Religion»s bredde. Materialet er variert og velformulert, smart og særpreget. Teksten, med sin flyt og sine brudd, sine brå og overraskende vendinger og sine mer forutsigelige opp-plukking av tidligere tråder, berører mange sider av livet og av de historier som er blitt til tro.
Slik lyder alvorsordet
På ett tidspunkt går han så langt inn i alvoret at undertegnede - og trolig flere med - tenker at «dette kommer han seg ikke ut av, han kan ikke gå tilbake til humor nå». Men det, viser det seg, kan han. Overgangen fra dypt engasjerte alvorsord om kvinnelig omskjæring til norske politikeres selvidentifikasjon med Jesus er ikke av «Religion»s best flytende, men dette er en komiker så stø og så rutinert at han takler omstillingen.

Premieren var på Centralteatret 26. januar. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen dagen etter.