Februar 2017: Åstaddikting

«Åstaddikting». Det Norske Teatret i samarbeid med Dramatikkens hus. Av: Eirik Fauske. Med: Lasse Kolsrud, Agnes Kittelsen, Ingeborg S. Raustøl, Hilde Olausson, Oddgeir Thune, Elisabeth Sand, Sara Khorami. Regi: Kai Johnsen.

KOMMENTAR: Sindig dødsmeditasjon.

TERNING:

Åsted for ro og refleksjon

Sakte og stillferdig tenkes tanker ved en katastrofe.

TEATER: Startpunktet er Åsta-ulykken. Den faktainformasjon som oppgis i «Åstaddikting» er i samsvar med den. Likevel er inntrykket forestillingen etterlater mer generelt: Det handler om øyeblikket da alt snur. Vendepunktet som ikke er valgt, og som ikke kan velges vekk.

Noen lever. Noen dør. Noen blir skadd. Noen ser andre bli skadd. Hva tenker de på, idet det skjer, like før, like etter? «Åstaddikting» dikter disse tankene.

Knapphet

Formen som er valgt, i tekst og regi, kan beskrives som et forsøk på å finne fram til en essens gjennom reduksjon. Teksten er kort, komprimert, diktnær, fragmentert og betraktende, kuttet ned til et minimum av ord, med glidende overganger mellom hverdagslig detalj og metafor. Komplikasjonene er få. Den framføres lavmælt, i et mørkt rom, bare unntaksvis er det noen som hever stemmen. For det meste opptrer skuespillerne som om de var alene, enten det på det aktuelle tidspunktet er andre i sceneområdet eller ikke. Tankene er ytret, men det er for publikum, i den spilte situasjonen er hver person alene i sine tanker. Dette er et tomrommets teater, mer ånd enn kropp. Kai Johnsen har omsatt tekstens knapphet til et behersket, minimalistisk skuespilleruttrykk. Hvem som sier hva framstår uviktig. Tankene trenger ikke knyttes til spesifikke personer.

Risikofylt

Et prosjekt med dette utgangspunktet møter noen åpenbare farer. Det kan bli banalt. Eller pompøst. Det kan bli klisjéfylt. Ordene kan virke utilstrekkelige. I undertegnedes øyne har Eirik Fauske styrt unna disse farene. Samtidig er ikke alle sammenhengene mellom tanke og situasjon helt klare for meg. Noen av ordene, tenker jeg, kan like godt tilhøre helt andre kontekster. Men jeg godtar dem som tanker tenkt av noen. Kanskje minner eller dagdrømmer, dvelt ved like før smellet, før anelsen om hva som kom til å skje. Kanskje fantasier eller minner i bedøvet rus, smerte eller sjokk etterpå, i underbevisste forsøk på fortrengning eller bevisste forsøk på å holde fast ved noe annet enn katastrofen.

En siste risiko - å bli for påtrengende, enten makaber, hysterisk, grafisk eller voldsom - er trygt unngått. «Åstaddikting» er en særs stillferdig, sindig forestilling. Konteksten tatt i betraktning er den kanskje til og med for sindig.

Premieren var på Det Norske Teatret 25. februar 2017.

Februar 2017: Don Juan

«Don Juan». Nationaltheatret. Av: Molière, oversatt av Karin Gundersen og bearbeidet av Runar Hodne og Mari Vatne Kjeldstadli. Med: Anders Baasmo Christiansen, Nader Khademi, Per Frisch, Ruby Dagnall, Petronella Barker, Erland Bakker, Endre Hellestveit, Mari Strand Ferstad, Birgitte Larsen, John Emil Jørgensrud, Bente Børsum og Lasse Lindtner. Regi: Runar Hodne.

KOMMENTAR: Integritet eller hykleri? Kjør debatt.

TERNING: FEM.

Fascinerer og forfører

Anders Baasmo Christiansen er en fascinerende flertydig Don Juan.

TEATER: Han er en fråtser. Kvinner. Mat. Drikke. Hans appetitt er ubegrenset glupsk. Det han vil ha, sørger han for at han får. Når Anders Baasmo Christiansen entrer scenen for første gang i «Don Juan», er det med et eple i hånden. Han spiser gjennom det meste av forestillingen. Han drikker. Han forfører også, selvfølgelig, men kanskje er det slik, i vår tid, at grådigheten på de første to punktene er lettere å fordømme enn grådigheten på det siste. Livsstilsykdommer er det sekulære menneskes helvete. Å forebygge dem er vår forsakelse og vår frelse.

Hykleri

Runar Hodne iscenesetter moralfabelen som en komprimert metaforisk dannelsesreise, eller kanskje helst antidannelsesreise, fram til Don Juans siste måltid, en usalig nattverd, der forsyndelsene fra før blir omsatt til domsavsigelse nå, komplett med steinstatue og andre spøkelser fra hans fortid. Hodne følger Molière-dramaturgien med enkelte utvidelser fra Tirso de Molina og Mozart-operalibrettist Lorenzo da Ponte. Også musikalsk har komponist Aslak Dørum lagt inn allusjoner til Mozart. Tidvis er der noe spansk over musikken også, henvisninger til rytterballader av typen ensom cowboy.

Vel så mye som det handler om fråtsing, handler det om hykleri. «Hykleriet er en privilegert last», som Don Juan sier. Dette, og «alle laster som er på moten går for å være dyder», er nøkkelreplikker for oppsetningen. Er han en hykler? Det er spørsmålet som gjør dette til interessant teater, for det er fortsatt ikke enkelt å besvare det. Hans tjener, Sganarelle, er en, derom hersker ingen tvil, og det er heller ingen tvil om at de to er hverandres motstykker. Nader Khademi framstiller Sganarelle som en ubekvem moralposør, strategisk posisjonerende og feig, en oppgitt lettvekter. Det er stor komedie i hans unnvikende manøvrer, og også Don Juan ser dette, og morer seg over dette.

Øyeblikkets uskyld

For Don Juan er det øyeblikkets lyster som teller. Hver gang han forelsker seg, virker han inderlig oppslukt, og i denne oppsluktheten har han også sin tiltrekningskraft. Han er ikke den eneste som er forelsket i forelskelsen, det hans kvinner forelsker seg i er også hans forelskelse, de øyeblikk av intensitet den gir dem. Det er en slags uskyld over denne intensiteten, noe instinktivt og uforbeholdent, og dermed også uforstilt. Samtidig er det slik at han, også på sitt mest lidenskapelige, bærer med seg en ironisk betraktende distanse. Denne dobbeltheten gjør ham fascinerende, for rollefigurene på scenen så vel som for tilskuerne i salen. Hvem er han? Hva er han tro mot? Har han mer eller mindre integritet enn de mennesker han omgir seg med? Tror han kanskje på sine egne løgner? Oppfatter han seg selv som oppriktig? Han vet, meget vel, at han bryter reglene. Samtidig vet han også at han ikke anerkjenner reglene. Så hvorfor skulle han følge dem? Tilskueren kan bruke hele forestillingen, og lang tid etter den, på å diskutere disse spørsmålene med seg selv.

Premieren var på Nationaltheatret 24. februar 2017.

Februar 2017: Overføring

«Overføring». Det Norske Teatret i samarbeid med Nationaltheatret. Av: Tyra Tønnessen etter Marit Råbu. Med: Toralv Maurstad, Britt Langlie, Erik Hivju, Wenche Medbøe, Kai Remlov, Grethe Ryen. Regi: Tyra Tønnessen.

KOMMENTAR: Stor overføringsverdi.

TERNING: FEM

 

Levd liv, levd lærdom

«Overføring» kjenner verdien av å se.

TEATER: I dobbel forstand er «Overføring» en anerkjennelse av oppsamlet erfaring: Forestillingen viser respekt for skuespillernes erfaring, og respekt for terapeutenes erfaring.

Scenens yngste, Grethe Ryen, er 67. Den eldste, Toralv Maurstad, er 90. Merker fra livet, også skuespillernes egne liv, inkluderes i rollefigurenes framtoninger, og brukes i opptredenen. En fot som er mindre bevegelig etter et slag, en uttale som møter motstand i noen av ordene, begge deler bidrar til å understreke tematikken, det levde livs levde lærdom, og den menneskelige sårbarhet.

Forskningsbasert

Utgangspunktet er et forskningsprosjekt. Psykolog Marit Råbu har gjort dybdeintervjuer med nå pensjonerte psykologer og psykiatere, om gjensidig påvirkning mellom liv og yrke. Teksten er basert på hennes forskning, og mange av replikkene lyder som om de er tatt direkte fra hennes informanter. Samtidig er rollefigurene fiktive, Tønnessens sammensetninger av de personer Råbu har intervjuet. De er psykologer, psykiatere og psykoterapeuter, en av dem har også erfaring som forsker. De har fått navn som Gerd, Thorfinn, Anne Marie, Oddvar, generasjonsmarkører, det også.

Alt innhold i «Overføring» er knyttet til behandlerrollen, og de personlige kostnadene ved - og gavene fra - å arbeide med den. Hovedvekten i tekstutvalget ligger likevel på de deler av yrkesrollen som har overføringsverdi til det allmenne livet. Mellommenneskelig livsvisdom, altså, kunnskap om å være menneske i samspill med andre mennesker. Vissheten om menneskets, og terapeutens, begrensninger, og om de emosjonelle mønstrene vi følger i våre liv.

Selve ordet «overføring», fra Freud, viser til disse psykologiske mønstrene, til den følelsesmessige dynamikk som gjentas gjennom forhold til ulike mennesker, også pasient og behandler, fordi mennesket repeterer sine reaksjoner og tar med seg gamle følelser inn i nye relasjoner.

Kunnskapssmitte

Formen som er valgt er primært fortellende, med illustrerende, spilte innstikk. Samtidig er lyttingen vel så viktig som fortellingen. De skuespillere som ikke fører ordet, inntar lytter- og betrakterroller. Stillferdig, med uttrykk av skepsis eller samtykke. De betrakter den som snakker, og de betrakter publikum. Blikkene forteller at de ser forbi det overfladiske. Ansiktsuttrykk og kroppsholdninger uttrykker refleksjon. De seks framstår alle som distinkte personligheter, hver med sine nykker og sine særlige interesser, hver med sine vanskeligheter og sine styrker. Scenografisk er de tildelt hvert sitt lysavgrensede rom - scenografien er av Leiko Fuseya, lysdesignen av Torkel Skjærven - med hver sin stol, stoler som sammen med kostymene forteller hvordan de seks oppfatter seg selv og sine posisjoner. Når de beveger seg inn i hverandres rom, har det effekt. I bakgrunnen henger seks store dryppende istapper. Også de, både sammen og hver for seg.

Mennene opptrer på bokmål, kvinnene nynorsk. De viser seg som fagmennesker, de er aldrende, og de bærer med seg kunnskap fra mange år i yrkeslivet. Denne kunnskapen deler de med publikum. «Kjenslesmitte», lyder ett av forestillingenes ord, om det å intenst sette seg inn i pasientens følelser, det som i fagtermer kalles «motoverføring». «Kunnskapssmitte», tenker jeg til svar. I ett og alt bærer «Overføring» i seg bevisstheten om mangeårig oppsamlet kunnskaps verdi.

«Vi er alle blinde for noko som ein annan kan hjelpe oss å sjå», sier rollefiguren Åse (Wenche Medbøe) på ett tidspunkt. «Overføring» er både en teaterforestilling som ser, og en teaterforestilling som minner oss om verdien av å se.

Premieren var på Det Norske Teatret 22. februar 2017.