Juni 2017: Solveigs 2. sang

«Solveigs 2. sang». Teater Innlandet i samarbeid med NRK Radioteatret, på Oslo Nye Centralteatret. Av: M H Hallum. Med: Charlotte Frogner, Eli Anne Linnestad, Dennis Storhøi, Gisken Armand, Kjersti Fjeldstad, Espen Beranek Holm og Janne Heltberg i opptak, Anne Grinden, Nora Theodora Grinden og Darryl Walters i film og foto. Regi: Mathias Calmeyer.

KOMMENTAR: Slik Solveig ser det, i lyd og bilder.

TERNING: FEM

Et annet kjønn, en annen historie

Bipersonen er blitt hovedperson, og sangen synges fra et annet ståsted.

TEATER: Hvordan ser Solveig dramaet om Solveig og Peer Gynt? Malmfrid Hovsveen Hallum har sett for seg en moderne kvinne i et moderne samfunn, der Peer - om Peer i det hele tatt finnes - er en biperson, og der Solveig selv tar Solveigs valg. (Det gjør hun for øvrig også hos Ibsen, men det er en annen historie.) Hallums Solveig har 2017-kvinnens rettigheter, men som sin formor fra 150 år tidligere, blir hun i hjembygda mens mulighetene går henne forbi.

Faktiske og metaforiske bilder

«Å se for seg» er i det hele tatt et godt begrep å bruke for den som skal beskrive «Solveigs 2. sang». I NRK Radioteatret sendes den som tradisjonelt radioteater, og lytteren skaper sine egne bilder. På Centralteatret, og på turné i Innlandet-fylkene, avspilles radioteateropptaket i samspill med bilder som allerede er skapt. Publikum hører skuespillernes stemmer, men uten skuespillere i rommet. Regissør Mathias Calmeyer og scenograf-fotograf Kristin Bengtson har satt sammen radioopptaket med fotografier, film og lyseffekter til en kunstopplevelse som befinner seg et sted mellom rominstallasjon, teater og litteratur. Vi kan kalle det «multimedialt radioteater». Formen er både konsentrasjonskrevende og dvelende. Teaterteksten er rik på bilder, men de bilder den skaper, stemmer ikke overens med de bilder øyet blir vist. Med det avsløres Solveig - lydens, bildets, eller begge delers - som minst like mye av en løgner som Peer er.

Stemmene vi hører tilhører kjente skuespillere, godt matchet og med tradisjonelt tydelig Radioteatret-diksjon og poengtering. Eli Anne Linnestad og Charlotte Frogner gir stemmer til henholdsvis den eldre og den unge Solveig, og lykkes i å lyde som samme menneske i ulike faser av livet. Bildene viser personer bare et fåtall tilskuere vil kjenne fra før; Anne Grinden og Nora Theodora Grinden (tante og niese) opptrer som den eldre og yngre, med fysiske likheter som gir troverdig før-og-nå-virkning. Også mannen i fotografiene - Darryl Walters - er uten kjent-ansikt-bagasje, mens stemmen tilhører Dennis Storhøi - en erfaren Peer. Blant birollene er Kjersti Fjeldstad som en fantasiversjon av Liv Ullmann og Espen Beranek Holm som en fantasiversjon av Alex Rosén. Solveig begrenser seg med andre ord ikke til fantasier om Peer.

Fantasiliv

M H Hallum har stokket om på Ibsens fortellerrekkefølge, og begynner sin «Solveigs 2. sang» (teatrene skriver det slik, de bruker ikke «andre») omtrent der Ibsen slutter sin fortelling om Peer. Objektet er subjekt. Hun ser tilbake til opplevelser hun har hatt - eller har innbilt seg. For Hallums Solveig, som for Ibsens Peer, er grensene mellom fantasi og virkelighet uklare. Hun er en av prestasjonssamfunnets akterutseilte, et menneske som sliter med selvfølelsen og med å sette grenser for seg selv og andre, en som ikke helt klarer å ta valg eller ta konsekvensene av de valg hun har tatt, og som vekselvis tiltrekkes og frastøtes av en mann (eventuelt alternativt menn, eller kanskje bare en innbilt mann) som hun ikke har godt av å være sammen med. Hun er selvdestruktiv, muligens ruser hun seg, og trolig tilhører hun NAV-statistikken for «psykiske helseproblemer».

Ibsen-sitatene er sjelden ordrette, og når de er det, er de gjengitt i korthet. Samtidig har svært mange av Hallum-replikkene paralleller hos Ibsen. Kjennere kan more seg med referanselek og å matche Hallum-ord og Ibsen-formulering, som når «aske, skodde, støv for vinden» er blitt til «og vinden strør aske skodde støv utover havet». Referansene tilhører ikke bare «Peer Gynt». Her er også allusjoner til «Brand», som i «Men det verste tapet er ikke det reelle», og til «Terje Vigen», og skal tro om ikke variasjonene over «hjertet er lammet» er en hentydning til en annen selvopptatt dikter, en som fortsatt er forfatter i 2017.

Den som ikke bryr seg om tekstmøter av denne typen, vil uansett kunne ha utbytte av historien i seg selv. «Solveigs 2. sang» er en saga om tapte muligheter, om valg som ikke kan velges om, og om fantasiliv som foretrekkes fremfor levd liv. Hvis dette minner deg om et visst Ibsen-drama, har du tatt poenget.

Premieren var på Oslo Nye Teater 16. juni 2017. Radioteatret sendte lydversjonen av forestillingen samme helg.

Juni 2017: Vinduer

«Vinduer». Veronica Salinas og Beaivváš Sámi Nasunálateáhter i samarbeid med Hålogaland Teater, på Det Norske Teatret. Av: Veronica Salinas. Med: Sarakka Gaup, Amalie Eggen, Felipe Orellana, Mariama Slåttøy, Beatur, Taro Vestøl Cooper. Regi: Jon Tombre.

KOMMENTAR: Poesi, humor, filosofi og provokasjon.

TERNING: SEKS

Passasje til perspektiver

«Vinduer» gir åpninger til en rikt sammensatt indre og ytre verden.

TEATER: Den som hører ordet «vinduer» tenker kanskje på lys. Eller på luft. Eller på det glass som lukker luft ute. Kanskje på åpninger, passasjer, innganger og utganger, forbindelsene mellom ute og inne. Kanskje på å se og å bli sett, på innsyn og utsyn, på å være innestengt, skjermet, men samtidig utstilt, synliggjort, plassert i en ramme.

Alle disse assosiasjonene er naturlige i scenekunstkollasjen «Vinduer». At vinduet er både en åpning og et stengsel er en grunnforutsetning. 

Muntlig poesi

Veronica Salinas' korte, poetiske tekster setter stilbevisst og språksikkert sammen ulike former for muntlighet. Hun forener innflytelser fra slampoesi og rap, barnerim og visesang, nettoppdateringer og spontanblogging, i en kreativt utforskende språkføring som eksperimenterer med dialektord, slang, joik, metafor og vulgærprovokasjon. Noen av ordsammensetningene lyder som de kan ha begynt som misforståelser eller forvirring om faste uttrykk, men underveis blitt elegant forvandlet til egne vrier på det kjente (som «miste fjes»). Denne språklige lekenheten gir friskhet til et innhold som med en mindre kompetent eller mindre tekstformers ord kunne blitt klisjéfylt. Resultatet fremstår som relevant, tankevekkende og humoristisk. Med korte (og ikke forstyrrende) unntak på samisk og engelsk, er norsk språket som brukes i forestillingen.

På ulike måter handler alle tekstdelene om å finne sitt perspektiv blant et mangfold av mulige perspektiver.

Luft og kontrast

I iscenesettelsen er ordene gitt den luft og den plass de trenger og fortjener. Jon Tombre bygger rom med ordene, ved ordene og rundt ordene. Det fysiske scenespråket er romlig bevisst og konsist koreografert. Bevegelsene er ofte stiliserte, like poetiske som i tekst, og andre ganger satt i lattervekkende kontrast til ordene. Rommene som skapes er rom det er godt å være i, og den romlige bevisstheten er viktig også i Even Børsums scenografi. Innledningsvis kan den nok virke endimensjonal, i det at den består av en enkelt vindusvegg, stående i et (nokså diskret) kar for vann og gjørme. Etter hvert blir den brukt som vegg i et stadig voksende hus av menneskeskapte rom. Kanskje bør vi sammenligne det med et veksthus, et drivhus der lydene, kroppene og bevegelsene utgjør de øvrige tre veggene, og der opplevelser, ord, emosjoner og tanke dyrkes og kultiveres. Vindusveggen er en romdeler, men den er også, fordi den er gjennomsiktig og har åpninger uten glass, som skuespillerne kan bevege seg gjennom, et forbindelsespunkt og en passasjekanal. Lysbruken (design: Paulucci Araujo Bakke) dirigerer blikk og bygger rom i rommet. Gjørme og maling forandrer den gjennomskinnelige flaten.

Musikken blir motstemme og samtalepartner, stemningsforsterker og -utvider. Som skuespillere og som musikere fremfører aktørene ord- og bevegelsesmaterialet med nyansert presisjon.

Premieren var på Det Norske Teatret 15. juni 2017.

Mai 2017: 11 år

«11 år». Goksøyr & Martens på Det Norske Teatret. Av: Toril Goksøyr og Camilla Martens. Med: Kjersti Dalseide, Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Agnes Kittelsen, Oddgeir Thune og barneskuespillere. Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens.

KOMMENTAR: Skjermer sitt publikum.

TERNING: FIRE

Trår varsomt

Drama i randsonen av sitt eget drama

TEATER: Stillferdig og skånsomt, i en lite påtrengende, hverdagsnær form har Toril Goksøyr og Camilla Martens nå skapt teater om et svært vanskelig tema: Barneselvmord.

Tomrom

En ensom, mobbet 11-åring har tatt det ensomste valget av dem alle. Når forestillingen begynner, har tid gått. Tomrommet etter det døde barnet, foreldrenes behov for å finne svar, noen å bebreide, lærerens selvbebreidelser og -forsvar, rektorens innholdsløse fraser - dette er det «11 år» ser nærmere på. Svært nært er blikket ikke. «11 år» plasserer seg i randsonen av sitt eget, egentlige drama, og gir størst plass til samtaler der tematikken omgås og unngås.

Sannsynligvis er spørsmål nødt til å stå uten svar i teater om selvmordet. Alt en ikke vet om årsakene, og det at en ikke kan vite om det ville gått annerledes, om en selv hadde handlet annerledes, om en hadde forstått mer eller bedre, er en utbredt, tung påkjenning for etterlatte. Denne usikkerheten ligger uuttalt under «11 år», i lærerens og i foreldrenes opptreden. «Vi kjenner at erfaringar knytte til sjølvmord er noko vi verken skal, kan eller makter å setje ord på», skriver Goksøyr og Martens i teaterprogrammet. For tilskuerne er det ikke vanskelig å utdype «11 år» med egen empati, egen fantasi og egen frykt. Samtidig kan en likevel ønske at oppsetningen selv satte ord på eller ga handlingsrom for mer av det usagte, eller, i det minste, at dialog og hendelser i større grad hadde vist enten ønsket om å finne ordene, ønsket om å dele følelsene eller ønsket om å skjerme seg fra følelsene. I en kort dialog mellom mor (Julie Moe Sandø) og lærer (Kjersti Dalseide) er der temperatur. I resten av forestillingen takles temaet med forsiktig distanse, en distanse som skåner tilskuerne.

Fugleperspektiv

Publikum ser «11 år» fra et stillas rundt spilleområdet, en løsning Goksøyr & Martens også valgte i «OMsorg» og «Fri». Som i sistnevnte, som fant sted i friluft, er tilskuerne utstyrt med øreklokker, som vi hører dialogen gjennom. I «Fri» hadde dette en praktisk årsak, i behovet for å sile vekk bylyder som ikke tilhørte forestillingen. I «11 år» framstår dette som et kunstgrep, et valg for å legge avstand mellom tilskueren og resten av tilskuerne. Det sorterer inn hvilke samtaler som er de viktige, av alle de samtaler som finner sted i skolegården, eller altså skolens offentlige, kaotiske rom. Det tillater oss dessuten å høre samtaler som finner sted ute av syne, og musikk som gir nøkler til aktørenes følelsesliv, mens det vi ser, er det vanlige skolegårdslivet, barneleken som har fortsatt uten Aina, elleve år.

Premieren var på Det Norske Teatret 23. mai.