Mai 2017: Albert & Anna

«Albert & Anna». Riksteatret og Den Nationale Scene. Av: Frode Grytten, musikk av Espen Leite. Med: Sverre Bentzen, Kari Simonsen, Stine Robin Berg Hansen og Kristoffer Sagmo Aalberg. Regi: Hildegun Riise.

KOMMENTAR: Finstemt, følsomt, følelsesladd.

TERNING: FIRE

Lydhørt om langt livs avskjed

«Albert & Anna» er en berørende beretning om et alminnelig ektepars alminnelige sorger.

TEATER: Ekteparet har levd sammen i 47 år. Nå ruster hennes minne, og hennes evne til å tenke sammenhengende tanker. Hva gjør det med gammel kjærlighet? «Albert & Anna» følger den gamle Albert (Sverre Bentzen) og den gamle Anna (Kari Simonsen) gjennom fire årstider. Parallelt våkner minner om den unge Albert (Kristoffer Sagmo Aalberg) og den unge Anna (Stine Robin Berg Hansen) gjennom de samme årstidene. Sesongmarkørene er mange og tydelige: Handlingen finner sted i hagen, stemningsfylt utformet av Åse Hegrenes, og ladet med metaforisk vekst og forfall.

Vemod og vansker

Innledningsvis skisseres en stemning av bittersøtt vemod. Snart viser det seg at vanskene går dypere enn som så. Alvoret i Annas glemsel, i Alberts ansvarsfølelse, i Annas humørsvingninger og i nødvendigheten av at Albert tar valg for dem begge blir gradvis avdekket.

Både i nåtid og i fortid veksler Frode Gryttens tekst mellom førsteperson og tredjeperson. Tredjeperson, påtvunget distansert, fordi avstand er nødvendig når en vond beslutning skal tas, og fordi minnet, selv det mest private og personlige minnet, viser en virkelighet som nå er langt borte. Førsteperson, ujålet og direkte, fordi dette handler om det næreste av alt og den næreste av alle. Grytten har lagt inn enkelte tekstlige ekkoer, der de samme formuleringene brukes i ulike faser, noe som gir dem litt ulikt innhold.

Espen Leites spill på trekkspill utgjør enda en stemme, ikke et uttrykk for hans ståsted eller hennes ståsted, men deres felles ståsted, sammensatt og mangesidig. Musikken gir lyd til understrømningene i forholdet, den fortvilelse ordene forsøker å komme forbi, den glede som fortsatt kan skimtes og den dragning som har bundet de to sammen over så mange år.

Allment

I skildringen av de to unge står den fysiske nærheten i sentrum, forelskelsen. Fellesskapet mellom de to gamle er mer sammensatt, og tegnet i større detalj. Mange av detaljene er så allmenne at de nærmer seg generelle. Det er ikke nødvendigvis et minus. Tilskueren kan enkelt fylle inn egen, selvvalgt tilleggsinformasjon, slikt som for den som ser kan knytte forestillingen til egne nære og kjære. Forestillingen igjennom er «Albert & Anna» teater som henvender seg til følelsene, som inviterer til sympati og gjenkjennelse, og til å føle med.

Sverre Bentzen og Kari Simonsen fremstiller de to eldre med finstemt detaljrikdom. Hun portretterer den demente Annas aldersløshet og alderdom, blandingen av barnaktighet og forfall, uberegnelig omskiftelighet og en bestandig kjerne. Han portretterer den åndsfriske Alberts utvikling og balansegang, konflikten mellom ønsket om å være sterk og å holde løftene om «til døden skiller» for dem begge, og den voksende, skyldtunge vissheten om at der finnes grenser for hva han kan klare.

Offisiell premiere var på DNS under Festspillene i Bergen 23. mai. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i Oslo-visningen 18. mai.